Nyheter

Norge finansierer ny russisk ubåtskroting

En ubåt av Victor II-klassen i ferd med å bli hugget opp ved Nerpa-verftet.
Foto: Arkiv

Publiseringsdato: 20. januar, 2005

Skrevet av: Charles Digges

Oversatt av: Mette Martinsen

Utenriksdepartementet vil finansiere opphuggingen av en tredje atomubåt fra den russiske Nordflåten. En uavhengig granskning av de to foregående opphuggingene viser imidlertid en rekke kritikkverdige forhold og sikkerhetsbrister.

Rapporten, utført av engelske Enviros Consulting group på oppdrag fra Utenriksdepartementet, viser at ikke bare ble flere sikkerhetsrutiner ignorert; observatørene ble også hindret i å finne ut hvorvidt en rekke andre miljømessige sikkerhetsforanstaltninger ble overholdt. Rapporten gir også klart uttrykk for at de største problemene ved dekommisjoneringen av de to ubåtene av Victor II-klassen var lagringen av brukt atombrensel fra den ubåten som ble hugget opp ved Zvyozdochka-verftet, og at utendørslagringen av mellomaktivt atomavfall var utilfredsstillende.

Sakens kjerne i rapporten fra Enviros er miljøkonsekvensanalysene som ble utført av skipsverftene Nerpa og Zvyozdochka i forbindelse med demonteringsarbeidet, og verftenes forsømmelser når det gjelder håndteringen av det brukte atombrenselet som ble fjernet fra ubåtene.

–> Dette må være trist lesning for norske myndigheter, som virkelig har vært ivrige forkjempere for strenge krav til miljøkonsekvensanalyser i utallige internasjonale fora, og spesielt gjennom kontaktekspertgruppen til Det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA).

– Risikoanalysene fra skipsverftene var altfor snevre fordi de ikke tok hensyn til hva som senere skjedde med brenselet, sier leder for Bellonas Russlandsavdeling, Nils Bøhmer, til Bellona Web.

– De rent tekniske aspektene ved en dekommisjonering, slik som opphugging av selve skipet, er enkle å forholde seg til. Fokuset i slike studier burde være på å finne sikre lagringsplasser for brukt atombrensel – dette er miljømessig det farligste aspektet forbundet med demontering av atomubåter, og var ikke gjort i disse tilfellene, sa Bøhmer.

Utenriksdepartementet var i tvil
Kilder i UD med nær tilknytning til ubåtprosjektet har avslørt overfor NRK at de var tvilende til resultatet av prosjektet. Men ifølge samme NRK-artikkel ble det både fra UD og de uavhengige ekspertene erklært at prosjektet var blitt gjennomført på en tilfredsstillende måte av begge de involverte russiske skipsverftene.

Bellona Web har gjort flere forsøk, både via telefon og e-post, på å få kontakt med UD angående deres reaksjon på Enviros’ rapport og hvorvidt den vil påvirke håndteringen av det tredje avviklingsprosjektet for den russiske Nordflåten. Så langt har UD ikke svart på våre henvendelser.

Statens Strålevern stiller krav
Statens Strålevern var sammen med UD oppdragsgiver for Enviros-rapporten. Ingar Amundsen, seniorrådgiver i Statens Strålevern, sier at rapporten ikke påviste noen uoverkommelige hindringer når det gjaldt å skaffe seg informasjon, men at enkelte deler av prosjektet krevde mer informasjon.

– Vi behandler den informasjonsmangelen nå, og alt jeg kan si er at den vil bli tatt i betraktning ved fremtidige prosjekter, sier Ingar Amundsen til Bellona Web.

Amundsen sier videre at Statens Strålevern har vært opptatt av å ha en intens dialog med Nerpa-verftet, som er det verftet hvor den neste norskfinansierte ubåten skal dekommisjoneres, for å sikre at tjenestemenn fra Statens Strålevern gis bedre tilgang til området der verftet fjerner det brukte atombrenselet.

Dette er i realiteten et krav vi har stilt, sier Ingar Amundsen. Han sa videre at før avviklingen av ubåten kan gjennomføres, skal det foreligge en miljøkonsekvensanalyse som analyserer hvilken risiko brenselet, og den påfølgende transporten til Russlands gjenvinningsanlegg for brukt atombrensel, Mayak, utgjør. Ingenting vil skje før disse spørsmålene er besvart, understreker Amundsen.

85e40f84aadee3ee615db42b8857f67d.jpeg Photo: Foto: Arkiv

Rapporten fra Enviros
En skikkelig miljøkonsekvensanalyse, slik Norges delegasjon under et møte i Det Internasjonale Atomenergibyråets (IAEA) kontaktekspertgruppe (CEG) i Murmansk forestilte seg, ville gitt en utførlig gjennomgang av hele prosessen; fra flyttingen av de utrangerte fartøyene til dekommisjoneringsstedene og helt til lagringsplassen for det brukte atombrenselet.

Men da miljøpåvirkningene omkring skrotingen av de to Victor II-ubåtene ble vurdert, fantes det ingen planer for lagring av det mellomaktive atomavfallet, utover lagring på stedet. Ifølge opplysninger som ble gitt til Enviros ble høyaktivt atomavfall lagret i egne bygninger, men Enviros skriver i rapporten at det også kan settes spørsmålstegn ved sikkerheten og robustheten til disse bygningene. Det samme kan sies om kapasiteten disse bygningene har til fortsatt lagring av høyaktivt atomavfall i fremtiden.

Forholdene er nesten mer prekære for mellomaktivt atomavfall, spesielt ved Zvyozdochka-verftet i Severodivinsk i Arkangelsk-regionen.

Slik de ligger, utsatt for vær og vind, er det sannsynlig at noen av fatene med brukt atombrensel vil begynne å lekke, hvis de ikke allerede gjør det. Noe radioaktivitet vil dessuten lekke ut i miljøet gjennom avløp og jordsmonn, eller det vil bli vasket direkte ut i sjøen, ifølge rapporten fra Enviros.

Rapporten mer enn antyder at den nåværende praksisen best kan karakteriseres som ”bad housekeeping”, og påpeker at slike mindre hendelser lett blir blåst langt utover sine proposjoner. Dette vil igjen føre til at hele driften av skipsverftet blir lidende.

Den andre norskfinansierte dekommisjoneringen fant sted ved Nerpa-verftet på Kola-halvøya. Ifølge Enviros frakter Nerpa det brukte atombrenselet til Sayda-bukta ved hjelp av to pongtonger. Riktignok erkjente Enviros at Sayda-bukta var utenfor deres mandat, men de ga likevel uttrykk for at denne metoden sannsynligvis var lite tilfredsstillende som noe annet enn et korttidsarrangement.

Selv om rapporten utfra den foreliggende informasjonen konkluderte med at det norske avviklingsprogrammet hadde foregått i overensstemmelse med forskriftene, ble det likevel bemerket at det hadde vært vanskelig å få opplysninger – selv ett år etter at prosjektet var fullført.

Mangel på informasjon
Rapporten fra Enviros viser at rapportørene ikke mottok noen form for informasjon overhodet, eller informasjon som på sitt beste kan kalles overfladisk på 11 av de 12 viktigste punktene når det gjelder styringen av ubåtdekommisjoneringen. De få opplysningene de klarte å skaffe, kom alle fra det norske utenriksdepartementet.

De 11 ikke- eller mangelfullt besvarte spørsmålene Enviros stilte:

  1. Transport av ubåtene til dokks på skipsverftene – ingen informasjon mottatt.
  2. Forberedelse til fjerning av brensel – ufullstendig informasjon mottatt fra Nerpa-verftet.
  3. Fjerning av brukt atombrensel, radioaktivt avfall og annet avfall – ingen dokumentasjon mottatt fra Zvyozdochka-verftet.
  4. Lasting av brukt atombrensel til tønner for transport – ingen av verftene ga opplysninger om dette
  5. Fjerning av baug og akterende – Nerpa-verftet informerte både før og etter at arbeidet var gjort, mens Zvyozdochka-verftet kun bidro med opplysninger etter at arbeidet var avsluttet.
  6. Enviros mottok informasjon fra Nerpa-verftet angående klargjøringen av skrogene, inkludert en vurdering av stoffer som ble sluppet ut til luft under sveise- og malearbeidet. Zvyozdochka-verftet bidro ikke med noen slik informasjon.
  7. Nerpa-verftets opplysninger om transport av brukt atombrensel til langtidslagring/deponering indikerer kun at brenselet er fjernet fra verftet.
  8. Zvyozdochka-verftet ga detaljert informasjon angående lagring av lav- og mellomaktivt atomavfall. Nerpa-verftet informerte også til en viss grad om dette, men ingen av verftene kunne forevise en risikovurdering av selve lagringen. Når det gjaldt Nerpa-verftets planlagte lagring av avfall i Sayda-bukta, forelå det overhodet ingen opplysninger.
  9. Ingen av skipsverftene kom med detaljerte opplysninger angående resirkulering av materiale.
  10. Nerpa-verftet har ikke gitt noen form for risikoanalyse angående slepingen av skroget til Sayda-bukten.
  11. Begge verftene ga fullstendig informasjon om lagring av farlige kjemiske stoffer.