Hvor mye er du villig til å betale for å unngå å bli kokt i hel eller tatt av flom? Spørsmålet ble stilt i Dagens Næringsliv 17. juli. Faktum er at det ikke trenger å bli så dyrt for deg og meg. Og dessuten; nordmenn er villige til å betale den ekstra kostnaden. Det viser en spørreundersøkelse Opinion nylig gjennomførte for Bellona.

Denne kronikken står på trykk i Dagens Næringsliv i dag

Debatten rundt investeringer i klimaløsninger går seg ofte fast i diskusjonen om hvorvidt noe er «dyrt» eller «billig». Nødvendige tiltak droppes fordi det vil bli for dyrt for forbrukerne og for velgerne. Men faktum er at prisøkningen for det sammensatte sluttproduktet eller tjenesten ofte er overraskende liten. Kostnaden ved å ikke gjøre noe vil være mye høyere, noe flommen i Mellom-Europa, hetebølgen i Canada og katastroferegnværet i Kina denne sommeren er skremmende eksempler på.

Det å redusere store utslippskilder krever store tiltak. Elektrifisering av samfunnet eller ettermontering av CO₂ fangst innebærer store, nye anlegg og dertil kostnader. Det er ikke bare snakk om enkeltprosjekter heller, men investering i infrastruktur som kan håndtere både nåværende og fremtidige utslipp og skape en ny, grønn hverdag. Disse investeringene legger selvsagt igjen mye verdi i samfunnet i form av nye arbeidsplasser, skatteinntekter og bedre miljø.

Vi skal la de samfunnsøkonomiske betraktningene ligge denne gangen. Det skremmebildet som ofte skapes er at slike tiltak skal gi en uoverstigelig kostnad for vanlige folk. Bellona har samlet noen eksempler som illustrerer kostnadsøkninger for kjente sluttprodukter og brukertjenester, dersom vi går for storstilt CO₂-fangst og -lagring i industri og avfallssektoren.

La oss begynne med produksjon av stål. Biler som er produsert på en bilfabrikk som bruker CO₂-fritt stål i produksjonen, vil få en prisøkning på omtrent 1250 kroner sammenlignet med andre biler. Kanskje verdt prisen når vi vet at stålproduksjon for alle formål og anvendelser står for nærmere 8 prosent av all menneskeskapt CO₂ utslipp over hele kloden? Vi ba markedsanalysebyrået Opinion spørre nordmenn om de vil akseptere å betale inntil 1500 kroner mer for en bil produsert med utslippsfritt stål. 70 % svarte ja.

Noe av det samme gjelder for sement. Dersom en entreprenør velger å bruke CO₂-fri sement i betongstøping av en typisk nordisk bygning, vil kostnaden for hele bygningen øke med mindre enn 1 prosent!  Og når vi vet at sementproduksjon for alle formål og anvendelser står for bortimot 10 prosent av all menneskeskapt CO₂ utslipp over hele kloden, så bør en prisøkning på under en prosent være verdt det. I Opinions undersøkelse svarte 60 % at de ville akseptere en prisøkning på 1 prosent (40 000 kroner mer for en bolig som i utgangspunktet kostet 4 millioner) for en bolig som er bygget med CO₂-fri sement.

Et hovedgrep i regjeringens klimamelding er å øke CO₂-avgiften fra 590 kroner pr tonn til 2000 kroner pr tonn. Tidligere i år fikk NRK en forsker ved Ruralis til å se på hvordan denne økte avgiften vil slå ut på matvareprisene.

Prisøkningen for et vanlig brød blir mindre enn 1 krone.  Og en kilo kyllingfilet vil koste kr 1,50 mer enn i dag – noe 70 % av befolkningen er villig til å betale, ifølge Opinions undersøkelse for Bellona. Prisen på 1 liter melk vil øke med 50 øre, og 68 % svarer at de er villige til å betale 50 øre mer for melka dersom det fører til reduserte klimagassutslipp.

I Norge sendes avfall fra husholdninger, små bedrifter, storkjøkkener, restauranter og flere til sentrale anlegg, som sorterer resirkulerbart innhold og brenner resten. Varmen blir gjenvunnet som enten strøm eller levert direkte til fjernvarmesystemer. Slik avfallshåndteringsanlegg kalles derfor energigjenvinningsanlegg. Flere energigjenvinningsanlegg har nå planer om å ta i bruk CO₂ fangst og lagring (CCS), som kan redusere utslippene med 85-95%. Skal denne kostnaden føres videre til forbruker, øker kostnadene for tjenestene som avfallsanlegg leverer. For en typisk husholdning vil de økte kostnadene bli 300 kroner mer i måneden (vår egen beregning). I Opinions undersøkelse for Bellona svarer 48 % at de er villige til å betale dette dersom de vet at det bidrar til at avfallsforbrenningen i kommunen de bor i er uten klimagassutslipp.

Skal vi få til store klimakutt må vi investere stort i teknologi, utbygging og infrastruktur. Det er selvsagt ikke vanlige folk som skal ta ansvaret for de store klimakuttene. Det er det ledere i næringsliv og politikk som må ta, og det krever mot og vilje. Våre politikere kan stille seg følgende spørsmål: hvis vi gjør de valgene som skal til, vil våre velgere være villige til å betale noe mer for varer og tjenester dersom dette stopper klimakrisen og gir alle en tryggere framtid? Svaret gir seg selv, det handler bare om å stille de riktige spørsmålene.

Kilder:

Johan Rootzén, Filip Johnsson. Paying the full price of steel – Perspectives on the cost of reducing carbon dioxide emissions from the steel industry. Energy Policy, Volume 98, 2016, https://doi.org/10.1016/j.enpol.2016.09.021.

Johan Rootzén & Filip Johnsson (2017) Managing the costs of CO2 abatement in the cement industry, Climate Policy, 17:6, 781-800, doi: 10.1080/14693062.2016.1191007