Høringsuttalelse
Bellona sier nei til dypvannsdeponiering ved Malmøykalven

Bellona ser fortsatt på dypvannsdeponering ved Malmøykalven som en uakseptabel løsning for de forurensede bunnsedimentene i Oslo havnebasseng. Vi er spesielt skeptiske til å la de forurensede massene ligge åpent i minst ett år slik det er beskrevet i den foreløpige fremdriftsplanen. Dette kan føre til spredning av store mengder miljøgifter spesielt innover i Bekkelagsbassenget, men også videre ut i fjorden. Bellona mener at de forurensede massene bør renses.

De forurensede bunnsedimentene i Oslo havnebasseng inneholder store mengder både organiske (tjærestoffer, oljehydrokarboner THC, PAH og PCB) og uorganiske (tungmetaller bl.a. Hg, Pb, Cd) miljøgifter. Havnebassenget er av SFT klassifisert i klasse V – «meget sterkt forurenset». Bellona mener at de forurensede massene må renses. Problemet må løses, ikke flyttes til Malmøykalven.

Spredningsfaren ved dypvannsdeponi
Forslaget til utredningsprogram har skissert at etter massene fra havnebassenget er transportert til det planlagte deponiet, skal massene ligge åpent i minst ett år for at massene skal konsolidere og «komme til ro». I følge fremdriftsplanen skal deponiet ligge åpent fra mai 2002 til mai 2003. I denne perioden er faren for spredning av miljøgiftene meget stor. Partiklene er såpass små og har såpass lav egenvekt at selv svake strømmer lett kan transportere forurensingen ut av deponiområdet. I det tilsendte forslaget er deponiet illustrert som en dyp grop, men hvis man tar et sør-nord tverrsnitt er situasjonen ganske annerledes, noe figur 1 illustrerer.

Nordover helt forbi Langøya er dybden på vannmassene 70 meter. Deretter blir det svakt grunnere mot Bleikøya. De meget fine forurensede partiklene kan selv med lav strømning og beskjeden dypvannsutskifting lett bli spredt innover i Bekkelagsbassenget og til de omkringliggende øyene. Når Oslo havnevesen ett år etter deponering skal dekke til deponiet med rene masser vil spørsmålet være hvor store mengder miljøgifter som har blitt transportert ut av deponeringsområdet.

Vedlegg 1 viser et kart over det aktuelle området. Området planlagt til dypvannsdeponi er farget oransje. Tilknyttet område med dyp over 60 meter er farget gult. Vedlegg 2 viser tilknyttet område med dyp over 50 meter. I perioden (minst ett år) med åpent deponi frykter Bellona at de fine partiklene, 90% finere enn silt, skal transporteres ut av området planlagt som deponi. Ved tildekking ett år senere kan det vise seg å være for sent å hindre kraftig forurensing av det omkringliggende området. Spredning innover i Bekkelagsbassenget er sannsynlig selv om man i perioden med åpent deponi har dårlig utskifting av dypvannet og lave strømningshastigheter. Ved en fullstendig dypvannsutskifting frykter Bellona en spredning av miljøgiftene videre ut i indre Oslofjord med alvorlige konsekvenser for hele fjorden.
Vedlegg 3 viser mulige veier for spredning av miljøgifter videre ut i indre Oslofjord. Det er også angitt grunneste punkt på hver av de merkede rutene. Spredning ut gjennom disse «kanalene» er sannsynligvis avhengig av en god utskifting av dypvannet.

Det verste scenarioet vil oppstå dersom vi får en fullstendig utskifting av dypvannet samme år som deponiet ligger åpent. I en slik situasjon vil strømmen i området være kraftigere enn normalt og spredning av miljøgifter videre ut i fjorden vil være et sannsynlig resultat. «Kanalen» med lavest terskel terskel ut av Bekkelagsbassenget går sørover langs Malmøykalven med grunnest punkt på 44 meter. Figur 2 viser en dybdeprofil av det aktuelle området.

Som det står i forslaget til utredningsprogram hadde vi den siste større vannutskiftingen i Bunnefjorden i 1996. Dette var en fullstendig utskifting (6400 millioner kubikk) av vannmassene fra 20 meter ned til 150 meter. Fullstendig dypvannsfornyelse av vannmassene i Bunnefjorden så vi også i årene 1994 og 1991.
Nedenfor er det gjengitt en tabell fra NIVAs rapport «Overvåkning av forurensingssituasjonen i indre Oslofjord 1998» som viser utskiftingen av dypvann i volum og prosent i perioden 1973-1998 fra 20 meters dyp og ned.

Som man ser av tabellen går det ofte flere år mellom hvert år med fullstendig utskifting av dypvannet i indre Oslofjord. Men en viss utskifting finner alltid sted. Jo større utskifting av dypvannet jo kraftigere strøm og økt fare for spredning av miljøgiftene. Problemet er at man ikke kan forutsi hvor stor denne utskiftingen av dypvannet kommer til å bli i perioden med åpent deponi.

Bellona finner det helt uakseptabelt at Oslo havnevesen skal lukke øynene og satse på dårlig vannutskifting og lave strømhastigheter i dypvannet. Vi ønsker bedre vannkvalitet og normale oksygenforhold i Bekkelagsbassenget og hele Indre Oslofjord. Dette har vært en av hovedutfordringene for å bedre «helsetilstanden» til fjorden. Skal vi nå droppe dette arbeidet og håpe på fortsatt dårlig vannutskifting i de kommende årene?

I forslaget til utredningsprogram sammenligner Oslo havnevesen dette prosjektet med erfaringer fra USA og påpeker at disse har blitt utført med vellykket resultat. Alle de beskrevne prosjektene ligger på ca. 20 meters dyp i oksygenrike vannmasser. Kornstørrelsen på massene som har blitt deponert nevnes ikke. Dypvannsdeponiet ved Malmøykalven ligger på 70 meters dyp i oksygenfattige vannmasser. I tillegg er kornstørrelsen svært liten. I det tilsendte forslaget opererer man med to forskjellige mengder, på side 4 er 75% mindre enn silt og på side 8 er 90% finere enn silt. En stor del av massene har altså en diameter mindre enn 0,063 mm og vil lett transporteres selv ved svake strømninger. Ut i fra parametre som dyp, oksygeninnhold og kornstørrelse er Bellona av den oppfatning at det planlagte prosjektet i indre Oslofjord ikke kan sammenliknes med de utenlandske erfaringene.

I forslaget til utredningsprogram står det på side 8 følgende: «Kombinasjonen av finkornige masser og svært sammensatt forurensing innebærer rensebehandlingsmetoder som krever store ressurser og store arealer. Dette tilsier at det vil foregå anleggsvirksomhet i lang tid.» Hvor lang tid? Hvor store ressurser? Dette tiltaket vil en gang for alle få ryddet opp i problemetsedimentene i steden for å bare flytte dem til et annet sted. Derfor burde det så absolutt beskrives mer detaljert overfor høringsinstansene. Vi må også tenke på at dette ikke bare er et problem for Oslo havn. Mange norske fjorder sliter med sterkt forurensede bunnsedimenter. Erfaringene fra et slikt oppryddingsprosjekt ville være svært verdifulle med tanke på problemsedimenter andre steder i landet. Utviklingen av en slik metode ville også være lett å selge til andre land og trenger av den grunn ikke å være særlig kostbar på sikt.
Slutningene som trekkes med tanke på behandling av massene er basert på en rapport ferdigstilt i 1995. Teknologiene for rensing av forurensede masser har nok utviklet seg siden den gang, og kanskje man burde skaffe seg et nytt overblikk før man flytter problemet fra Oslo havnebasseng til Malmøykalven.

Kommentarer til forslaget til utredningsprogram
· Strømningsforholdene må kartlegges grundig. Dette må gjøres med tanke på mulig transport av de fineste partiklene (< 0,063 mm i diameter) som miljøgiftene er bundet til. Hvor mye regner man med vil transporteres ut av området planlagt for deponi før de forurensede massene dekkes til? Hvor mye kan man regne med spres innover i Bekkelagsbassenget og hvor mye kan anslås å bli transportert videre ut i fjorden? Dette må utredes både for strømningshastigheter i år med dårlig utskifting av dypvannet (3 cm/s) og for år med full dypvannsfornyelse (30 cm/s). Partiklene har meget lav egenvekt og når det, som det står i det tilsendte forslaget, tar minst ett år før massene konsoliderer og «kommer til ro» er spredning ut over det angitte deponeringsområdet svært sannsynlig.

· Det må undersøkes om selve nedpumpingen av de forurensede massene vil gi turbulente forhold som kan spre de fine partiklene ut av området planlagt som deponi.

· Det må undersøkes om påføringen av de rene massene vil gi turbulente forhold som på ny kan virvle opp miljøgiftene.

· Hva gjør man dersom deponiet lekker etter tildekking? Klare planer for oppryddings- eller supplerende tildekkings tilltak må være på plass før prosjektet settes i gang.

· I forslaget til utredningsprogram blir 0,5m nevnt som sannsynlig tykkelse på dekklaget. Videre står det at dekkmassene bør være sandige. «Rene masser kan legges ut ved at de spres ut i vannmassene og får sedimentere fritt mot bunnen.» Sandpartiklene er større enn de forurensede partiklene. Hvis de forurensede sedimentene ikke er hardpakket nok kan sanden synke ned i sedimentene og miljøgiftene kan lekke ut. Dette må utredes.

· Område for planlagt deponi ligger på mellom 60 og 72 meters dyp. De forurensede massene vil gi en snitthøyde på deponiet på to meter (783.000m3 på i underkant av 400.000m2). Dekklaget på 0,5 meter kommer på toppen av dette laget. Nordover fra deponiets nordligste punkt og langs Langøya finner vi dyp på rundt 70 meter, med maks dybde på 73 meter. Det må utredes om sandpartiklene over tid vil sige/transporteres nordover for så å avdekke miljøgiftene.

Bellonas konklusjon
Bellona er beskymret for at dypvannsdeponering av forurensede bunnsedimenter fra Oslo havnebasseng vil føre til omfattende spredning av miljøgifter i indre Oslofjord. Deponiet skal ligge åpent i minst ett år. Spredning av forurensingen innover i Bekkelagsbassenget ses på som et sannsynlig resultat. Ved god utskifting av dypvannet fryktes også miljøgiftene å spres videre ut i fjorden. Videre vil det være både svært ressurskrevende og teknisk komplisert å rydde opp igjen dersom deponiet viser seg å lekke.

Med vennlig hilsen

_______________
Ing. Marius Dalen
Fagmedarbeider