Dypvannsdeponi for forurensede sedimenter ved Malmøykalven

4c28e614878b8534ebdc15e0a4d91c2d.jpeg

Statens forurensningstilsyn
Postboks 8100 Dep
0032 Oslo

07/04-2003

Høringsuttalelse:
Dypvannsdeponi for forurensede sedimenter ved Malmøykalven

 

Tilleggsutredningen til KU om dypvannsdeponi ved Malmøykalven bekrefter at deponering ved NOAHs spesialavfallsdeponi utenfor Holmestrand er et fullt ut gjennomførbart alternativ. Det har tidligere blitt hevdet av berørte parter at dette ikke er mulig både med tanke på kapasiteten ved Langøya og de forurensede massenes beskaffenhet. At massene i Oslo havn er egnet for Langøyadeponiet bekreftes ytterligere av at massene fra Operautbyggingen i Bjørvika skal behandles der.

Videre slår rapporten fast at NOAH-alternativet vil ha en høyere tiltakseffektivitet enn om man etablerer dypvannsdeponiet utenfor Malmøykalven.

Tilleggsutredningen styrker Bellonas tidligere standpunkt om at deponering ved NOAHs spesialavfallsdeponi utenfor Holmestrand er den mest forsvarlige løsningen. Det knyttes stor usikkerhet til dypvannsdeponiet ved Malmøykalven. Både størrelsen på sedimentpartiklene og strøm i vannmassene gjør dypvannsdeponeringen til en miljømessig risikabel operasjon.

Prinsippielt
Bellona går imot en løsning for de forurensede massene i Oslo havn som innebærer etablering av et dypvannsdeponi utenfor Malmøykalven i Bekkelagsbassenget, Indre Oslofjord. I den nasjonale strategien for å hindre spredning av forurensning fra forurensede sedimenter er det to prinsipper som bør gjelde.

  • Det må iverksettes tiltak der det som følge av aktivitet i vannmassene virvles opp og spres miljøgifter.
  • Der in-situ løsninger ikke er hensiktsmessige og massene tas opp ved mudring må massene være gjenstand for forsvarlig deponering/behandling.

Bellona mener at etablering av et dypvannsdeponi for forurensede sedimenter slik det til dags dato er skissert er en uforsvarlig og uakseptabel løsning.

Noen viktige punkter

  • 93% mot 99% reduksjon i spredning av miljøgifter (tiltakseffektivitet). I følge tilleggsutredningen kan forskjellen i tiltakseffektivitet være i størrelsen 6%. Vi snakker her om svært store volumer og en forskjell på 6%, hvis vi tenker i mengde masse, utgjør store mengder partikler (800.000 tonn * 0,06 = 48.000 tonn). 48.000 tonn forurenset masse inneholder store mengder miljøgifter. For å sette det i perspektiv skal 16.000 tonn forurenset sediment leveres til NOAH Langøya i forbindelse med arbeidene med ny opera i Bjørvika.
  • Mudringsarbeider Bellona ønsker at tiltak for å redusere spredningen av miljøgifter i Oslo havn skal gjennomføres. Mudringsoperasjoner er en aktivitet som fører til en periode med økt oppvirvling av forurensede partikler. Uavhengig av hvilken deponeringsløsning som velges vil behovet for mudring være like stort ved både dypvannsdeponi og deponering på Langøya. I noen områder er det helt nødvendig med mudring mens det i andre områder vil være mer fornuftig med en på stedet (in-situ) tildekking. Tildekkingsområder må imidlertid pålegges restriksjoner på aktiviteter (skipstrafikk, utbyggingsarbeider m.m.) som kan føre til oppvirvling av dekkelag og forurensede masser.
  • Nedpumping av mudderet er den mest kritiske fasen ved en dypvannsdeponering. Det vil etter Bellonas mening være nærmest umulig å gjennomføre dette uten uakseptabelt stor spredning av miljøgifter. Se utfyllende tekst nedenfor.
  • Deponiet skal ligge åpent en periode før tildekking. På side 27 i konsekvensutredningen står det følgende: ”Det foreslås at deponiet ligger åpen i inntill ett år før tildekking.” Grunnen til dette står under sammendraget på side 2 i KU. ”Massene som skal deponeres er bløte. Dersom dekkelaget tilføres for tidlig kan ustabiliteter og brudd i de deponerte massene oppstå, og gi brudd i tildekkingen. Dette kan unngås ved at massene får anledning til å konsolidere (”sette seg”) før dekkmassene tilføres i ønsket tykkelse.” I perioden med åpent deponi vil også spredning av partikler og forurensning være en realitet. Hvor stor denne vil være er avhengig av strømforholdene under den aktuelle perioden. Det har vært foreslått mulighet for å legge en geotekstilduk over massene når nedpumpingen er ferdig. Slike duker er kostbare og en utlegging av duk på 70 meters dyp vil gi en betydelig ekstrakostnad.
  • Under konsolideringsfasen og etter tildekking vil det lekke ut porevann fra massene. Dette porevannet vil inneholde noe miljøgifter. På side 16 i tilleggsutredningen er mengde forurenset porevann fra dypvannsdeponiet anslått til 500.000 m3.
  • Prosjekter av denne type er ikke tidligere blitt utført. Det har imidlertid blitt gjort endel forsøk i laboratorium, men det er ikke sjelden at oppskalering av labforsøk fører til ubehagelige overraskelser.

Strømforholdene i området
Nedpumpingen av de forurensede sedimentene er den mest kritiske fasen for spredning av partikler og miljøgifter. Side 23 i KU sier følgende: ”Strømforholdene på stedet må være så rolige at at det er sedimenterende forhold, noe som betyr at faren for oppvirvling av partikler er liten.”

Konsekvensutredningen sier på side 43 følgende om partikkelstørrelsen til de forurensede sedimentene: ”90% av massene finere enn silt, kornstørrelse <0,063 mm”

I diagrammet (Hjulstrømsdiagram, s. 38 i tilleggsutredningen) nedenfor kan vi ved å vite partikkelstørrelsen lese av hvor lav strømhastigheten må være for å gi sedimenterende forhold.

Ved å gå inn på X-aksen med partikkelstørrelse 0,063 (største siltpartikkel) kan vi lese av at vi er avhengige av en strømhastighet lavere enn ca. 0,5 cm/s for å få partiklen til å sedimentere, falle til ro.

Det er en del usikkerhet om strømforholdene i området utenfor Malmøykalven. Målinger har vist strømhastigeheter opp mot 3 cm/s. Videre sier konsekvensutredningen: ”I forbindelse med dypvannsutskiftinger kan strømhastigheten bli så stor som 20-30 cm/s.”

Nedenfor er det gjengitt en tabell fra NIVAs rapport "Overvåkning av forurensingssituasjonen i indre Oslofjord 1998" som viser utskiftingen av dypvann i volum og prosent i perioden 1973-1998 fra 20 meters dyp og ned.

År mill. kubikk % av vol.
20-150m
År mill kubikk % av vol.
20-150m
1973 1200 20 1986 4400 74
1974 8300 140 1987 3700 62
1975 1200 20 1988 6600 110
1976 3300 55 1989 2300 39
1977 5900 100 1990 2900 50
1978 2800 45 1991 6530 110
1979 3700 60 1992 4800 80
1980 3200 54 1993 4810 80
1981 3200 54 1994 6500 109
1982 4600 77 1995 5600 94
1983 2100 35 1996 6400 107
1984 6300 106 1997 5000 84*
1985 4400 74 1998 3800 63

Som man ser av tabellen går det ofte flere år mellom hvert år med fullstendig utskifting av dypvannet i indre Oslofjord. Men en viss utskifting finner nesten alltid sted. Jo større utskifting av dypvannet jo kraftigere strøm og økt fare for spredning av miljøgiftene. Problemet er at man ikke kan forutsi hvor stor denne utskiftingen av dypvannet kommer til å bli i perioden med nedpumping av masser og mens deponiet ligger åpent.

På side 29 i konsekvensutredningen sier man følgende: ”Mot slutten av deponeringsperioden vil det derfor være en betydelig risiko for at vann fra tilstøtende fjordområder vil strømme inn over terskeldyp og bytte ut dypvann som er påvirket av mudringsmassene. Spredningen av forurensning til tilstøtende fjordområder ved en slik vannutskifting vil være bestemt av hvor store mengder miljøgifter som finnes i dypvannet på det aktuelle tidspunkt.”

9b8c564bc1569ba9cbad5afebfc4f178.jpeg

Fra anoksisk til oksisk basseng
En av hovedbegrunnelsene for at dypvannsdeponiet ved Malmøykalven i det hele tatt ble vurdert var det faktum at bunnvannet var ”råttent”, oksygenfritt (anoksisk). Forholdene er imidlertid på bedringens vei. Det har ikke vært obsertvert råttent bunnvann siden årsskiftet 2000/2001. På neste side er det gjengitt en figur fra vedlegg D i tilleggsutredningen.

I vedlegg D til tilleggsutredningen side 18 står det følgende om fremtidsutsiktene til oksygenforholdene i Bekkalagsbassenget:
”Bekkelagsbassenget har vært en intermittent anoksisk basseng, donimert av lange perioder med hydrogensulfid (H2S). Etablering av et nytt dypvannsutslipp for avløpsvann fra Bekkelaget renseanlegg 2001 vil i tillegg til den forbedrede rensingen av avløpsvannet kunne forandre disse forhold, slik at bassenget i hovedsak kan bli oksisk. Hvordan dette vil gå må fremtidige observasjoner vise, men i 2002 har bassenget vært oksisk frem til siste observasjon tatt før dette notat (oktober 2002).”

En av fordelene med å deponere de forurensede massene i oksygenfrie vannmasser var reaksjonene mellom metaller og hydrogensulfid (H2S) som oppstår i ”råttent” bunnvann. Hydrogensulfid reagerer med metaller og felles ut som metallsulfider. Vedlegg B i tilleggsutredningen bekrefter dette: ”Forsøket bekreftet at så lenge H2S er tilstede i vannmassene i deponiområdet vil Cd, Cu, Pb, Zn og Ni holdes tilbake, både i sedimenter og dekkmasser. Slike områder fungerer som en felle for metaller….” Når oksygen er tilstede i vannmassene vil vi ikke oppnå denne ”metallfelle”-effekten.

Konklusjon
Tilleggsutredningen til konsekvensutredningen om dypvannsdeponi ved Malmøykalven bekrefter at NOAHs spesailavfallsdeponi utenfor Holmestrand er den miljømessig mest forsvarlige løsningen. Utredningen knyttet til spredning av forurensede sedimentpartikler fra et eventuelt dypvannsdeponi er preget av stor usikkerhet. Oppskalering av labforsøk til deponering av store mengder forurensede masser utenfor Malmøykalven kan gi svært ubehagelige overraskelser, og sannsynligheten for at de aktuelle miljøgiftene vil finne tilbake til næringskjeden må anses som stor.

Bellona går fortsatt inn for en løsning som inkluderer Langøyadeponiet som behandlingssted for de forurensede sedimentene i Oslo havn.

____________________
Marius Dalen
Fagmedarbeider