SFT presenterte nylig en oversikt over nasjonale utslipp av prioriterte miljøgifter som sammenligner utslippstall for 1995 og 2002, hvor det blant annet går frem at det overhodet ikke finnes noen som helst oversikt over utslippene av bromerte flammehemmere. Ikke for 1995 ikke for 2002 – og heller ikke for årene imellom. Riktignok sier SFT i sin Handlingsplan for bromerte flammehemmere (2003) at utslipp av disse stoffene skal reduseres vesentlig innen 2020, men det skal godt gjøres å redusere noe man ikke vet mengden av.

Vanskelig å beregne utslipp
– Målsettingen er reduksjon i forhold til 1995-tallene, og de kommer. Vi jobber med overgangen mellom forbruk kontra konkrete utslipp, sier avdelingsdirektør Anne-Mari Opheim hos SFT til Bellona Web. – Vi må ha en formening om forbruket. Etterhvert får vi også bedre tall på både forbruks- og avfallssiden. Problemet er at bromerte flammehemmere er spredt på et bredt antall produkter, noe som gjør det vanskelig å beregne utslippene, sier hun.

Bellonas fagansvarlige for avfall, Gunnar Grini, reagerer på at SFT nå vil fremskaffe tallene for 1995, for vite hva man reduserer i forhold til. – Det er all grunn til å tro at den statistikken tilsynet nå vil fremskaffe rett og slett ikke eksisterer. Det må være bedre ressursbruk å finne ut hva som er situasjonen i dag, i steden for for ti år siden. Gjøres dette får man oversikt over hvor store mengder flammehemmere som blir sluppet ut i norsk natur hvert år, og kan lage en plan for hvordan man kan rydde opp i dette, sier han.

Ikke deklareringsplikt
Et annet problem er at mange importører, ifølge Opheim ikke vet noe, eller ihvertfall ikke nok, om kjemikalieinnholdet i produktene de importerer. De er riktignok underlagt vanlige aktsomhetskrav, og for å oppfylle disse, skal importøren vite om produktet inneholder prioriterte stoffer. På den annen side er det ikke deklareringsplikt på det som ikke er rene kjemiske stoffer. I praksis betyr det at du ikke trenger å deklarere et importert teppe som er innsatt med bromerte flammehemmere, men hvis du derimot importerer en teppevask som inneholder det samme stoffet, er saken en helt annen.

–> Må løses internasjonalt
– Vi har sett på det, men det ikke noe enkelt lerret å bleke, svarer Anne-Marie Opheim på vårt spørsmål om ikke det ville vært en idé å stille mye strengere krav til importørenes plikt til å deklarere prioriterte stoffer uansett varetype. – Det beste er å få til en endring internasjonalt, og SFT jobber allerede mye internasjonalt på produktsiden. Vi har også en dialog gående med Sverige i forhold til å gi informasjon som skal følge produktet.

På begynnelsen av 1990-tallet byttet svenskene ut en av de bromerte flammehemmerne (dekabromdifenyleter BDE209) som de anså for å være mest skadelig, og tok i bruk et tilsvarende stoff (dekabromdifenyletan deBDetan) med antatt ”snillere” egenskaper i forhold til miljøet. Nå viser det seg, etter mange års bruk, at den ”nye” flammehemmeren sannsynligvis ikke var det spor bedre enn det gamle.

– Dette er en problemstilling vi er klar over, sier Anne-Mari Opheim, og SFT er opptatt av at man ikke bytter ut en flammehemmer med en annen uten videre. Men vi er like opptatt av å sjekke om man virkelig behøver å bruke flammehemmere, og at man, hvis bruk av slike stoffer er nødvendig, bytter til noe man har gode data på. Dette er en utfordrende jobb, sier hun.

Gunnar Grini mener forururensingsmyndighetene heller bør fokusere på hva som brukes av innsatsstoffer og legge en strategi for å dokumentere skadevirkninger og finne erstatningsstoffer. – Samtidig er det minst like viktig å erkjenne at vi i fremtiden må ta hånd om store mengder avfall som inneholder disse miljøgiftene. Det må derfor legges en strategi for miljøforsvarlig avfallshåndtering noe som innebærer destruksjon med ressursutnyttelse og ikke gjenvinning og ombruk, påpeker han.

Anne-Marie Opheim uttrykker imidlertid en viss optimisme i forhold til den nye REACH-forordningen, og sier den skal bety bedre data på produktene og bedre tak på nedstrømskjeden. REACH skal dessuten forsøke å fange opp de farligste stoffene på et langt tidligere tidspunkt enn hva tilfellet er i dag.

Også Grini er enig i at REACH er et formålstjenlig forordning, men mener at den ikke løser noen problemer med hensyn til miljøgifter i allerede eksisterende produkter.