Oslo havns søknad om etablering av dypvannsdeponi for forurensede sedimenter ved Malmøykalven

9e9a348a80ab07d8bf81a6464b0d4ac5.jpeg Photo: Marius Dalen/Bellona

Statens forurensningstilsyn
Pb. 8100 Dep
0032 Oslo

05/09-2005

Høringsuttalelse
Oslo havns søknad om etablering av dypvannsdeponi for forurensede sedimenter ved Malmøykalven

Bellona ønsker en helhetlig opprydding i forurensningssituasjonen i Oslos havneområder. Vi mener imidlertid at etablering av det omsøkte dypvannsdeponiet utenfor Malmøykalven ikke er løsningen.

Bellona ønsker en helhetlig opprydding i forurensningssituasjonen i Oslos havneområder. Vi mener imidlertid at etablering av det omsøkte dypvannsdeponiet utenfor Malmøykalven ikke er løsningen. Det er fortsatt usikkerheter knyttet til spredning av forurensede partikler under nedlegging av havnesedimentet. Vurderingene knyttet til denne operasjonen er i søknaden preget av store mangler. Videre er det av avgjørende betydning av det plasseres et juridisk ansvar for deponiet etter at et eventuelt tiltak er gjennomført, både i selve deponiområdet og omkringliggende områder. Hovedforutsetningen for å etablere dypvannsdeponiet var de anoksiske forholdene i bunnvannet. Anoksiske forhold er i følge NIVA ikke observert i området siden årsskiftet 2000/2001 og begrunnelsen for dypvannsdeponiet har dermed falt bort. Siden 2001 er oksygenforholdene i området helt ned til 70 meters dyp kraftig forbedret, og Bekkelagsbassenget fremstår i dag som et oksisk basseng. Spredningspotensialet og opptak av miljøgifter i organismer er derfor radikalt endret siden konsekvensutredningen som ble utarbeidet i 2001. Bellona ønsker en løsning som er til det beste for fjordmiljøet og byens befolkning, og per i dag representerer ikke dypvannsdeponiet dette.

Det er skissert to alternativer for deponering/håndtering av de forurensede massene i Oslo havn. Det ene er etableringen av et dypvannnsedeponi ved Malmøykalven, som det nå er søkt om, og det andre er en håndtering av de forurensede massene på land hos NOAH Langøya utenfor Holmestrand. I tilleggsutredningen hvor disse to alternativene ble veid opp i mot hverandre kom dypvannsdeponiet ut som den miljømessig dårligste løsningen. Siden den gang har også de to løsningene nærmet seg kostnadsmessig. I dag er kostnadsforskjellen ca. 40 millioner kroner. Derfor er nå begge prosjektene økonomisk realiserbare og Bellona går inn for den miljømessig beste løsningen.

Videre er det en rekke uavklarte momenter og usikkerteheter knyttet til en gjennomføring av deponeringen i dypvannsdeponiet. På bakgrunn av søknaden og høringsuttalelsene vil forurensningstilsynet sette funksjonskrav til etableringen av deponiet. Dette betyr at søknaden forteller svært lite om hvordan selve gjennomføringen vil bli, både utstyrsmessig og teknisk. Statens vegvesen sitt arbeid med senketunnelen i Bjørvika er avhenging av forutsigbarhet for å få unna både forurensede og rene masser etterhvert som mudringsarbeidene gjennomføres. Usikkerhet knyttet til dypvannsdeponiet som et pilotprosjekt med en rekke uavklarte tekniske og teknologiske utfordringer vil være en fare for den forutsigbarheten som senketunnelprosjektet krever. Usikkerhetene knyttet til NOAHs løsning vil være betydelig mindre og således ikke utgjøre samme fare for forsinkelser i senketunnelens fremdriftsplan.

Bellona ønsker en opprydding i Oslo havn. Vi velger imidlertid å fokusere på en den miljømessig beste løsningen, som både er økonomisk og politisk gjennomførbar. Dypvannsdeponiet oppfyller kun det økonomiske kriteriet i denne sammenhengen. NOAH-alternativet oppfyller alle tre.

To kritiske punkter for spredning
Tiltak i forurenset sjøbunn hvor direkte tildekking ikke er mulig innebærer alltid to kritiske faser for spredning av miljøgifter. De fleste miljøgiftene binder seg lettest til små pratikler (i siltfraksjonen og mindre – <0,063 mm i diameter). Derfor er det viktig å ha kontroll på spredning av de små partiklene for å hindre spredning av miljøgifter til det omkringliggende miljø. De kritiske fasene er selve mudringsoperasjonen hvor massene graves opp og deponeringsløsningen i den andre enden. Ved en deponering på land vil man ha mye større kontroll på de forurensede partiklene enn ved en deponering under vann.

Figuren nedenfor illustrerer dagens situasjon i Oslo havn. På grunn av havneaktivitet som propellstrøm fra båter har vi en kontinuerlig oppvirvling av det forurensede overflatesedimentet. Under dette laget har vi et større ”lager” av miljøgifter som i dag ikke er i kontakt med vannet ovenfor. Ved mudring vil også dette laget komme i kontakt med vannmassene. Dette er et krisitsk punkt, men nødvendig for å rydde opp i dagens forurensningssituasjon. Forskjellen mellom å deponere massene på land eller under vann er at vi ved deponering under vann får enda et kritisk sprendningspunkt i Bekkelagsbassenget. Dette unngår vi om forurensningen legges på land.

Søknaden refererer flere ganger til Statens vegvesens pilotforsøk på utlegging av leiremasser gjennom et nedføringsrør som ble gjennomført i fjor høst. På bakgrunn av dette prosjektet konkluderer Oslo havn med at ”deponering via et nedsenket rør er en teknisk sikker deponeringsmetode”. Det er viktig å få med seg at for å pumpe massen ned gjennom et rør tilsatte Statens vegvesen væske i forholdet 1:1 vann og leire. Dette gjorde massen svært flytende. Selv ved svært lave strømhastigheter vil en silt-partikkel i suspensjon kunne transporteres langt før den sedimenterer og slår seg til ro på sjøbunnen.

Utpumping av meget sterkt forurenset masse i en slik flytende form hvor store deler av slamlaget vil være så løst at det ikke er kontakt mellom partiklene i massen, og massen oppfører seg som væske, vil føre til transport og spredning av forurensede partikler selv ved strømhastigheter vi normalt finner i området tiltekt som dypvannsdeponi (2-3 cm/s og lavere).

I Norge har vi kun erfaring fra ett prosjekt hvor forurensede masser ble pumpet ned under vann. Prosjektet ble gjennomført i Kamfjordkilen i Sandefjord. Dette var også et prosjekt som ”så fint ut” på papiret, men som hvor Bellona påpekte problemer med gjennomførbarheten. Resultatet fra denne nedpumpingen av forurensede masser var at det øverste laget av sjøbunnen var mer forurenset etter gjennomført tiltak.

Usikkerhet om spredning av miljøgifter ved nedpumping
Bellona har også i tidligere uttalelser satt spørsmålstegn ved spredningsvurderingen ved en deponeringsoperasjon som den Oslo havn ønsker å gjennomføre. Det er godt å se at Oslo havn endelig har tatt med Hjulstrømsdiagrammet som ikke engang ble nevnt i konsekvensutredningen fra 2001. Hjulstrømsdiagrammet beskriver hvordan en partikkel med en bestemt størrelse oppfører seg ved ulike strømhastigheter. Her er det de fysiske lovene som gjelder og vi kan få svar på om en partikkel i suspensjon (flytende i vannmassene) vil sedimentere og legge seg til ro på sjøbunnen eller om den vil transporteres. Videre kan vi få svar på om en partikkel i en fast etablert sjøbunn vil bli revet løs og erodert bort ved ulike strømhastigheter.

I søknaden gjør Oslo havn en grov feil. De behandler alle parikler som fast etablert på sjøbunnen og snakker kun om oppvirvling og erosjon. I virkeligheten vil store deler av partiklene først måtte sedimentere. Det skal mye lavere strømhastighet til for å transportere bort en partikkel suspendert i vannmassene enn å rive løs en partikkel fra en allerede etablert sjøbunn. Dette har ikke Oslo havn tatt hensyn til, hverken i denne søknaden eller tidligere konsekvensutredninger.

28955084a4cb2ad91d51f9c610a30248.jpeg

Rapporten skriver følgende om situasjonen i Bekkelagsbassenget (2004):

”Bekkelagsbassenget har fått betydelig bedre oksygenforhold fra høsten 2001, noe som må tilskrives det nye renseanleggets dypvannsutslipp”. (Side 6)

”I Bekkelagsbassenget har det ikke vært observert hydrogensulfidholdig, H2S, dypvann siden den nye dyputslippet på 50 meters dyp til Bekkelagets renseanlegg ble tatt i bruk høsten 2001. Mellom utslippsdyp og ca. 30 meters dyp har oksygenkonsentrasjonen økt betydelig. Forandringen skyldes det nye utslippet, dels ved mindre direkte belastning på bassenget (bedre rensing), men i hovedsak fordi ferskvannstilførselen til bassengets dypvann reduserer egenvekten på bassengvannet og derved øker vannfornyelsen med tilførsel av oksygenrikere vann fra nærliggende områder (Lysakerfjorden/Bunnefjorden). (Side 7)

Bekkelagsbassenget er i dag ikke et anoksisk basseng. NIVA har observert en kraftig forbedring siden situasjonen i 1998 som er referanseåret for konsekvensutredningen for dypvannsdeponiet. Etter tiltakene ved Bekkelagets renseanlegg har oksygenforholdene stadig blitt bedre og vi vil sannsynligvis se enda høyere oksygenkonsentrasjoner i dypvannet for 2005 og de kommende år. Når Oslo havn i sin søknad fortsetter å betegne Bekkelagsbassenget som et basseng med anoksiske forhold tar de feil. Om dette skyldes uvitenhet om utviklingen siden 2001 eller er direkte feilinformasjon vites ikke. Men det er tydelig at hovedforutsetningen for å etablere dette deponiet ikke gjelder i dag.

Juridisk ansvar for deponiet og de forurnsede massene etter deponeringen
For Bellona er det svært viktig at noen tar på seg det juridiske ansvaret for deponier for forurensede masser både i sjøen, i strandkanten og på land. Inntil nylig var det ingen som ville ta på seg et slikt ansvar for det omsøkte dypvannsdeponiet ved Malmøykalven. For Bellona er det naturlig at tiltakshaver, altså Oslo havn, må ta på seg dette ansvaret. I møte mellom Bellona, Fylkesmannen i Oslo & Akershus og SFT nylig ble det fra forurensningsmyndighetenes side hevdet av tiltakshaver ville stå ansvarlig for dypvannsdeponiet. Det er viktig at dette uttrykkes klart i en eventuell tillatelse.

Videre er det viktig at tiltakshaver også må holdes ansvarlig for miljøgifter som kommer på avveie under gjennomføringen av prosjektet. Med bakgrunn i det som står under punktet for mulig spredning av forurensede partikler under nedpumpingen av havnesedimentene er det ikke usannsynlig at betydelige mengder kan transporteres med strøm ut av det tiltenkte deponeringsområdet. Oslo havn må også da kunne holdes ansvarlig om f.eks. 10-20 % av miljøgiftene kommer på avveie og øker forurensningskonsentrasjonene i overflatesedimentene andre steder i Bekkelagsbassenget. Det vil da være naturlig at Oslo havn må påkoste avbøtende tildekkingstiltak der dette skulle være nødvendig.

Etableringen av et dypvannsdeponi uten at disse to punktene er klart juridisk forankret i en eventuell tillatelse pulveriserer ansvaret for etterdrift av deponiet og avbøtende tiltak utenfor det tiltenkte deponeringsområdet.

Kostnaderforskjell ved de to alternativene
I den helhetlige handlingsplanen for forurensede sedimenter i Oslo havnedistrikt ble det utarbeidet kostnadsoverslag for de to aktuelle deponeringsløsningene. Beregningene tok utgangspunkt i mudring og deponering av 500.000 m3. Kostnadsforskjellen ble beregnet til 80 millioner kroner i favør av dypvannsdeponiet. Bellona er kjent med at NOAH har indikert en revidert pris som innebærer en halvering av denne kostnadsforskjellen fra ca. 80 til 40 millioner. Bellona mener at NOAH-alternativet derfor er en økonomisk realiserbar løsning. Dette har også kommet til uttrykk fra Oslo bystyre i sommer. Oslo havn prøver å fremstille dypvannsdeponiet som den eneste realiserbare løsningen og hevder at en helhetlig opprydding ikke vil være mulig om dypvannsdeponiet ikke godkjennes. Dette mener Bellona er fullstendig feil og forsøk på skremselspropaganda fra havnestyret. De nye kostnadsoverslagene og bystyrets uttalelser viser at en helhetlig opprydding med håndtering av forurensningen på NOAH-Langøya er realiserbar.

I 2001 uttrykte Oslo havn at de kunne ta kostnaden for å etablere dypvannsdeponiet. Bellona foreslår derfor at Oslo havn bidrar med den summen de tidligere ville bidra med. For å dekke inn resten av kostnadene ved å få massene til NOAH Langøya må selvfølgelig Statens vegvesen betale for sin del i forbindelse med mudring knyttet til Bjørvika og senketunnellen. Videre må også aktuelle utbyggere i havneområdet bidra med midler for å gjennomføre en helhetlig opprydding med beste løsning for miljøet. I tillegg finnes det statlige midler til dette formålet i post 39 ”Oppryddingstiltak” i statsbudsjettet.

Det er viktig å forstå at ikke alle midlene må være på plass når prosjektet startes opp. Vi må tenke i et perspektiv på 2-3 år. Bevilgninger både gjennom post 39 i statsbudsjettet og over Oslo havn/Oslo kommunes budsjett må følges opp årlig. Denne fremgangsmåten lå også til grunn for pilotprosjektene i forurensede sediementer som også hadde en varighet over flere år. Det må påberegnes at statlige midler dekker inn en god del av kostnadene siden mye av forurensningen skyldes historiske utslipp eller utslipp i henhold til statlige utslippstillatelser. Tidligere har staten bidratt med nesten 20 millioner for å gjennomføre et prosjekt i Sandefjord som omfattet ca. 45.000 m3 forurenset sediment og ca. 35 millioner til et prosjekt i Trondheim som omfattet 41.000 m3. Prosjektet i Oslo havn et mer en ti ganger så stort (> 500.000 m3) og det ville være naturlig at statlige midler bidrar med et beløp opp imot 100 millioner over en periode på 3 år.

Helhetlig opprydding ikke avhengig av dypvannsdeponiet
En rekke aktører ønsker å gi inntrykk av at hvis det ikke blir noe dypvannsdeponi så blir det heller ikke noen opprydding. Dette er feil. Den helhetlige oppryddingen er ikke avhenging av et dypvannsdeponi. Utnyttelse og utlegging av de rene massene i forbindelse med senketunnelen kan og bør iverksettes selv om dypvannsdeponiet ikke blir en realitet. Disse massene er en ressurs som alle ønsker skal bidra til å redusere spredningen av miljøgifter i Oslos havnerområder. Den planlagte mudringen kan gjennomføres i henhold til den helhetlige oppryddingsplanen selv om dypvannsdeponiet ikke blir en realitet. En kostnadsforskjell på 40 millioner fordelt over 3 år på et prosjekt i denne størrelsesorden er ikke avskrekkende.

Dette dreier seg om vilje til å gjennomføre en opprydding hvor gamle miljøgifter ikke på ny skal komme på avveie og skape nye problemer i fremtiden.

Konklusjon
Bellona ønsker at den helhetlige planen for opprydding iverksettes uten etablering av dypvannsdeponiet. De forurensede massene bør håndteres på NOAH Langøya utenfor Holmestrand. Dette begrunnes i følgende:

  • Deler av de forurensede massene som pumpes ned i dypvannsdeponiet vil komme i suspensjon. Denne forurensningen vil ved de målte normale strømhastighetene transporteres ut av det tiltenkte deponiområdet og forurense andre deler av Bekkelagsbassenget.
  • Hovedforutsetningen for å etablere dypvannsdeponiet var at bassenget er anoksisk, uten oksygen i vannmassene. Hele Bekkelagsbassenget har vært gjenstand for en betydelig forbedring med tanke på oksygenforholdene helt ned til 70 meters dyp. Det har ikke vært observert anoksiske forhold siden årsskiftet 2000/2001. Bekkelagsbassenget er i dag (data fra 2004) et oksisk basseng med stor sannsynlighet for ytterligere forbedringer de neste årene. Hovedforutsetningen for dypvannsdeponiplanene er i dag derfor ikke gjeldene.
  • En helhetlig opprydding er ikke avhengig av etableringen av dypvannsdeponiet.

____________________
Marius Dalen
Fagmedarbeider