Nyheter

Dypvannsdeponi eller håndtering på land?

Kartutsnitt av Bekkelagsbassenget hvor SFT tillater etablering av et dypvannsdeponi for forurensede masser.
Illustrasjon fra Oslo Havns konsekvensutredning

Publiseringsdato: 16. november, 2005

Skrevet av: Marius Dalen

Dypvannsdeponiet utenfor Malmøykalven representerer et type prosjekt som aldri har blitt gjennomført i Norge tidligere. Vi må forvente at uforutsette problemstillinger vil dukke opp underveis. Dypvannsdeponiet må ses på som et stort forskningsprosjekt som sannsynligvis blir både dyrere og miljømessig dårligere enn hittil beskrevet.

Alle er enige om at den helhetlige tiltaksplanen for opprydding i Oslo havns miljøgifter må gjennomføres. Planen beskriver to mulige løsninger for hvordan forurensningen etter den er gravet opp skal håndteres. Det ene er Oslo havns plan for et dypvannsdeponi utenfor Malmøykalven og det andre er en håndtering av massene på NOAH Langøyas anlegg utenfor Holmestrand. Den helhetlige tiltaksplanen kan gjennomføres for begge alternativene. Oslos politikere må imidlertid være klar over at etableringen av et dypvannsdeponi innebærer betydelig høyere risiko både finansielt og miljømessig.


Bellona er skeptisk til dypvannsdeponiet på grunn av faren for spredning av miljøgifter. Siden vi har et miljømessig bedre alternativ som innebærer lavere miljørisiko ønsker vi at dette skal benyttes. NOAHs anlegg representerer en lokal løsning for problemmasser i Oslofjordområdet og kostnadene er ikke skremmende. SFT har selv finansiert prosjekter med betydelig høyere enhetskostnader (f. eks. i Sandefjord med kostnad på rundt 600 NOK pr. kubikk).


Spredning av miljøgifter

NOAH mottar idag forurensede masser som graves opp fra Bjørvika i forbindelse med bygging av senketunnelen. Muddermassene er svært bløte og inneholder store mengder vann. Det er tatt prøver av PAH i vannfasen fra sedimentene fra senketunnelen som viser et innhold av 520000 ng/l PAH. Som eksempel vil 250.000 kubikk vann medføre et utslipp på 130 kg PAH. Vannmengden som pumpes ned ved dypvannsdeponeringen blir sannsynligvis enda høyere en dette. Deponering i dypvannsdeponiet vil ikke klare å håndtere forurensning i vannfasen. På NOAHs anlegg vil derimot alt vann behandles i et renseanlegg.


I tillegg til at dypvannsdeponiet ikke klarer å håndtere miljøgifter i vannfasen må vi regne med spredning som følge av miljøgifter bundet til små partikler. Denne spredningen vil være avhenging av både hvordan massene legges ned og av strømforhold i området under nedpumping og mens massene setter seg. Massene som skal deponeres består av svært små partikler. 90% er i størrelsesfraksjon silt (mindre enn 0,063 mm i diameter). Strømhastigheter helt ned mot 0,5 cm/s vil være tilstrekkelig for å transportere bort forurensede partikler på denne størrelsen. Målte strømhastigheter i området er fra 2 – 8 cm/s. Dette innebærer at vi også vil få en spredning av forurensede partikler som følge av deponeringen. Hvor stor denne blir vet vi først når prosjektet eventuelt settes ut i praksis.


En av hovedbegrunnelsene for at dypvannsdeponiet ved Malmøykalven i det hele tatt ble vurdert var det faktum at bunnvannet var ”råttent” og oksygenfritt (anoksisk). Forholdene har imidlertid bedret seg kraftig. Det har ikke vært obsertvert råttent bunnvann siden årsskiftet 2000/2001. Fordelen ved oksygenfritt vann er at tungmetaller felles ut som sulfider når oksygen ikke er tilstede. Dagens situasjon med tilstedeværelse av oksygen gjør at tungmetallene ikke felles ut, de blir mer mobile og spredningen av disse forurensningene vil være større.


Usikkerhet, økonomi og politisk vilje

De tre problemstillingene nevnt ovenfor er usikkerhetsmomenter knyttet til dypvannsdeponiet. Ved en håndtering av massene på NOAH, som Bellona har jobbet for, er ikke disse relevante. Forurensningen blir håndtert bak fysiske barrierer til sjø og alt vann som over tid pumpes ut kjøres gjennom renseanlegget. Derfor har så og si samtlige aktører også uttalt at NOAH er den miljømessig beste løsningen.


Det hele har kokt ned til et spørsmål om økonomi. Mange har latt seg friste av et tilsynelatende rimelig dypvannsdeponi. Hva den endelige regninga vil bli vet vi ikke. Men nye prosjekter som man ikke tidligere har noen erfaring med har gang på gang hatt en lei tendens til å avdekke overrakselser både kostnadsmessig og miljømessig. I realiteten velger Oslo Bystyre idag mellom de to alternativene. Det er politisk vilje det står på. Om Oslos politikere ønsker, slik de gjorde i sommer, å håndtere forurensningen på NOAH Langøya sitt anlegg utenfor Holmestrand så kan de få det til. Om valget faller på dypvannsdeponiet får vi håpe det ikke dukker opp for mange ubehagelige overraskelser.