Høringsuttalelse – kommentarer til konsekvensutredningen for gasskraftverk på Skogn

bodytextimage_klimagasser-kilde-sft.jpg Photo: SFT

Kommentarer til konsekvensutredningen for etablering av gasskraftverk på Skogn

Sammendrag
Industrikraft Midt-Norge ønsker å bygge et 800 MW gasskraftverk i Skogn. Gasskraftverket vil slippe ut henholdsvis 2,2 millioner tonn CO2 og 1100 tonn NOx per år, og bidra til å øke utslippene i Norge med henholdsvis 5,3 og 0,5% i en periode da landet har forpliktet seg til å foreta betydelige reduksjoner av de samme utslippene.

FNs klimapanel har anslått at vi må redusere de globale utslippene av CO2 med 50 til 60 prosent i løpet av de neste 100 årene. Dette innebærer enda mer drastiske reduksjoner i industrilandenes utslipp for å tillate utviklingslandene en viss økning. For å oppnå slike reduksjoner kreves det en full omlegging av verdens energisystemer.

Ifølge IEA vil utslippene av klimagasser fra verdens energiforsyning øke med 70% fram til 2020 dersom ikke tiltak og begrensninger blir iverksatt. De har også påpekt at denne utslippsøkningen i stigende grad vil være basert på bygging av nye gasskraftverk.

I overgangsfasen til et fornybart energisystem er det mulig å dekke nærmest ethvert energibehov tilnærmet forurensningfritt ved å konvertere fossil energi til elektrisitet og hydrogen. En del av den fossile energien må brukes til å fjerne og deponere den CO2 som dannes ved forbrenning.

Ressursmessig har fornybare energikilder potensiale til å dekke ethvert energibehov. Ved å fjerne subsidier og legge til miljøkostnader samfunnet uansett må betale er fornybare energikilder allerede i dag konkurransedyktige med fossil energi.

Industrikraft viser i konsekvensutredningen til at Norge har vedtatt en å være selvforsynt med fornybar energi i et normalår uten at selskapet trekker konsekvensen av dette, men likevel fremmer bruk av gasskraft.

I Industrikrafts konsekvensutredning legger man til grunn at man trenger mer kraft som kan dekkes med gasskraft og at dette vil gi lavere utslipp enn kullkraft. Bellona vil bemerke at en vekst i elektrisitetsforbruket basert på hverken kullkraft eller gasskraft gir reduserte utslipp.

Industrikraft oppgir sin årlige CO2-effekt i det Nord-Europeiske energimarkedet ved full drift i 2005. Da har kraftverket imidlertid kun vært i full drift et par måneder, mens det er den langsiktige effekten av å introdusere gasskraftverket som er relevant, alstå fram til 2030-35.

I det Nord- Europeiske energimarkedet er det ikke sannsynlig at det vil bli bygd nye kullkraftverk. Samtidig vil de eksisterende fases ut av miljøhensyn og fordi de rent teknisk er for gamle. Bygging av ett gasskraftverk på Skogn vil derfor i hovedsak konkurrere med utbygging av ny fornybar energi og utslippsfri gasskraft, og det er disse som blir utkonkurrert dersom man gir konsesjon til Industrikrafts prosjekt.

Man kan i denne sammenheng heller ikke bruke Kyoto-protokollen som argument for at land skal kunne øke sine egne utslipp. Etter Kyoto har alle Europeiske land fått et tak for sine utslipp og hvis man ikke argumenterer for at alle land selv skal redusere mer enn dette vil utslippene bli lik taket. De samlede utslippene fra våre naboland vil da ikke påvirkes av om Norge kjøper dansk/tysk kraft. Den eneste effekten av at Norge bygger gasskraftverk er at utslippene øker.

Det er i dette dokumentet vist at selv om all kraftproduksjon i verden går over til den mest energieffektive teknologien og man får en maksimal overgang fra kull til gass som energikilde, så vil dette ikke være tilstrekkelig til å redusere utslippene. Utslippene må derfor uansett deponeres i stor skala og man må satse på fornybar energi.

Norge har spesielt gode forutsetninger for å produsere og eksportere store mengder ren elektrisitet og hydrogen basert på deponering av CO2. Bellona er av den oppfatning at områder hvor det ikke finnes eller er betydelige mer kostbart å deponere CO2 er uaktuelle for etablering av gasskraftverk. En avklaring av deponimulighetene utenfor Midt-Norge må derfor komme hurtigst mulig.

Dersom det etableres en rørledning inn gjennom Trondheimsfjorden bør den etter Bellonas oppfatning inneholde hydrogengass og ikke naturgass. Hydrogen vil etterhvert bli den desidert viktigste energibæreren innen vår transportsektor. Det foregår for tiden en intens satsning innen bilindustrien på å utvikle biler hvor brenslet er hydrogen for å kunne imøtegå de stadig strengere utslippskravene som stilles til dagens biler. DaimlerChrysler, BMW og Ford vil alle lansere storskala produksjon av brenselcellebiler før et eventuelt gasskraftverket blir ferdig. En hydrogenførende rørledning vil med andre ord måtte bli helt sentral for den nye infrastrukturen som må etableres i årene som kommer. En mulighet er at det etableres et anlegg for dekarbonisering av naturgass på for eksempel Tjeldbergodden. Anlegget vil produsere CO2 og hydrogengass, som henholdsvis kan deponeres og fraktes inn gjennom Trondheimsfjorden i rør.

Isteden for å rense og deponere utslippene ønsker Industrikraft å benytte seg av såkalte fleksible gjennomføringsmekanismer. I henhold til Kyoto-avtalen skal imidlertid bruken av disse være et supplement til nasjonale tiltak og skal to nye millioner tas utenlands vil vi måtte gjennomføre tilsvarende/større reduksjoner nasjonalt. Det er videre slik at hvert industriland skal ha demonstrert klar framgang i å oppnå sine utslippsforpliktelser innen 2005. En eventuell bygging av Industrikrafts anlegg vil m.a.o. umuliggjøre Norges oppfyllelse av denne avtalen.

Det er i dag ingen mangel på utslipp av klimagasser og for mange rimelige tiltak tilgjengelig. Bellona finner det derfor ikke sannsynliggjort at de skisserte alternativene til rensing og deponering av CO2 vil utløse tiltak som ellers ikke vil bli gjennomført. Å bruke opp billige reduksjonstiltak bare for å kompensere for nye dyrere utslipp gjør det dessuten både dyrere og vanskeligere å redusere utslippene.

Bellona publiserte nylig rapporten "Grønn kraft og varme – miljøeffektive energiløsninger i det 21. århundre". Den dokumenterer at vi istedenfor å bygge gasskraftverk med forurensning kan bruke tiden fram til 2020 til å frigjøre en sjettedel av strømproduksjonen i Norge, mer enn halvere CO2-utslippene, produsere 50 TWh fornybar energi og eksportere store mengder "ren" fossil energi som hydrogen og elektrisitet.

I henhold til Norges nye NOx forpliktelse må vi redusere med 30 % i forhold til dagens utslipp. Det er derfor naturlig at Industrikraft ikke får tillatelse til høyere utslipp enn det Naturkraft fikk for sine anlegg. Aktuelle renseteknologier finnes og andre land operer med strengere rensekrav.

Avslutningsvis vil vi bemerke at norsk skogsindustri ønsker å fremstille seg som en fornybar virksomhet. Selv om industrien har brukt betydelige ressurser de senere år på å redusere sin miljøbelastning er ikke forholdet til miljøorienterte kunder uproblematisk. Er man da tjent med å integrere landets største punktutslipp av CO2 og et betydelig NOx bidrag i virksomheten? For å produserer 7,2 TWh energi, når primærbehovet er på 1 TWh kraft og 0,5-6 TWh varme til resirkulering av avispapir og ny papirmaskin. Uten at man vet miljøkostnadene på sikt og når energien kan skaffes på annen måte. Det virker noe overilt, lite robust og fremtidsrettet.

Industrikraft har levert en egen konsekvensutredning for legging av gassrør fra Tjeldbergodden til Skogn. Bellona har uttalt at denne er uegnet som beslutningsgrunnlag. Sedimentforholdene er ikke kartlagt med tanke på oppvirvling og spredning av eventuelle miljøgifter. Effektene på de sårbare korallrevene er også svært mangelfullt utredet, og det er en reell fare for at rørlegging vil skade korallrevene som allerede i dag er hardt belastet av menneskelig aktivitet.

1. Gasskraftverk i Norge
Bruk av gasskraft i Norge har økt kontinuerlig siden produksjonen startet på Ekofisk 6. juni 1971, og enkle gassturbiner offshore er en betydelig bidragsyter til de norske utslippene av klimagasser.

Bygging av gasskraftverk på land vil innebære noe fundamentalt nytt i norsk landbasert kraftproduksjon.[1] I 1989 hadde Statkraft planer om å bygge et gasskraftverk på Østlandet, noe som ville medføre en sterk økning i de norske CO2-utslippene. Dette kraftverket ble det aldri noe av.

I 1991 dukket spørsmålet opp på nytt. Bakgrunnen var beslutningen om å bygge ut Heidrunfeltet i Norskehavet, hvor det fra enkelte av motstanderne ble brukt som argument at man ikke hadde en løsning for gassdelen av feltet. Stortinget satte derfor som en forutsetning for utbyggingen at man i tillegg til oljeproduksjonen også fant en gassløsning. Statkraft og Norsk Hydro ville bruke gassen i et gasskraftverk på Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. På grunn av de betydelige utslippene vakte planene sterk motstand og i februar 1992 vedtok Stortinget å bygge en metanolfabrikk – som Statoil driver – mens spørsmålet om gasskraftverk ble utsatt.

I 1996 søkte selskapet Naturkraft om konsesjon til bygging av to gasskraftverk på Vestlandet, og siden har Borregaard (Sarpsborg), Nordenfjelske Energi (Tjelbergodden), Industrikraft Midt-Norge (Tjelbergodden) og Norsk Hydro fremlagt planer om bygging av gasskraftverk. Til forskjell fra de andre innebærer Norsk Hydro sitt hydrogenkraftverk at man skiller ut CO2 fra naturgassen og benytter denne som en drivgass i et oljefelt på sokkelen. Dette kraftverket er planlagt plassert på Karmøy, mens man i en senere fase ser for seg å bygge et tilsvarende anlegg på Tjelbergodde. Sannsynligvis vil også Naturkraft søke om å bygge ett gasskraftverk på Tjelbergodden.

Per i dag finnes altså planer om å bygge gasskraftverk på alle ilandføringsstedene i Norge, og flest planer er knyttet til ilandføringen på Tjelbergodden.

Imidlertid har man ikke transportkapasitet i rørledningen til Tjeldbergodden til å dekke behovet til mer enn en av aktørene eller eventuelt andre interessenter. I dette notatet vil vi beskrive og senere kommentere Industrikraft Midt-Norge sine planer.

2. Industrikraft Midt-Norge

2.1 Gasskraftverk på Skogn
I mars 1999 leverte Industrikraft Midt-Norge (IMN) konsesjonssøknad om bygging av et gasskraftverk i Skogn. Gasskraftverket vil bestå av to aggregater på til sammen 800 MW. For første aggregat regner man med oppstart høsten 2003, mens oppstarten for andre aggregat er planlagt til høsten 2005.

Gasskraftverket vil ha et gassforbruk på 1,1 mrd. Sm3 per år og normal årsdrift på 8000 timer vil gi en maksimal el-produksjon på 6,4 TWh. Virkningsgraden vil ligge i området 55 – 59% avhengig av leverandør. Med avtapping av damp til papirfabrikken forventes ved full drift en årlig el-produksjon på 6,2 TWh og en dampproduksjon på 1 TWh. Dette gir i følge IMN en total årsvirkningsgrad på 67 %.

Gasskraftverket innebærer en investering på ca. 3.600 millioner kroner fordelt over fem år i perioden 2001 – 2005 og vil i driftsfasen ha rundt 30 faste arbeidsplasser.

Ved en drift på 8000 timer vil gasskraftverket slippe ut rundt 2,2 millioner tonn CO2 og 1.100 tonn NOx per år.

2.2 Gasstilførsel
Naturgassen til gasskraftverket vil komme fra Haltenbanken. Kostnadene forbundet med modifikasjoner på Heidrunplattformen og Haltenpipeledningen er foreløpig anslått til om lag 85 mill. kr. Via ilandføringsterminalen på Tjeldbergodden vil gassen bli ført i ny rørledning inn Trondheimsfjorden fram til Skogn. Investeringskostnaden i dette røret er anslått til 1330 mill. kr.

Kapasiteten i røret er beregnet til 1,4 mrd Sm3 per år og langs traseen planlegger man å tilrettelegge for avgreninger til sentrale steder for lokal gassutnyttelse. IMN har fått gjennomført undersøkelser som antyder et kortsiktig potensialet for å utnytte 85 mill Sm3 naturgass per år i næringsliv og transport.

2.3. Eiere og deres behov
Industrikraft Midt-Norge har følgende eiere:

• Norske Skog (30%),

• Elkem (30%),

• Statoil (20%),

• Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) (10%)

• Trondheim Energiverk (TEV) (10%).

Eierselskapene skal disponere kraften fra anlegget i forhold til sine eierandeler. Varmen vil i hovedsak bli benyttet ved Norske Skog Skogn.

2.3.1. Norske Skog
Norske Skog har i stor grad dekket sitt behov for energi i forhold til dagens produksjonsnivå fram til 2020. Selskapet har imidlertid planer om å investere 3-4 mrd. kr i en ny papirmaskin i Skogn (PM4) som medfører økt behov for kraft og varme. Hvis ikke behovet blir dekket med energi fra det planlagte gasskraftverket, vil Norske Skog måtte skaffe annen konkurransedyktig oppdekning; 1 TWh elektrisitet og 500-600 GWh varme.

2.3.2. Elkem
Elkem har et økende kraftbehov på grunn av sine utviklingsplaner. I forhold til dagens produksjonsnivå er kraftbehovet i hovedsak dekket fram til 2010. Fra 2011 vil omkring 40% av kraftbehovet til fabrikkene i Norge ikke være dekket opp med kontrakter. Dersom gasskraftverket i Skogn ikke realiseres, forutsettes det at kraftbehovet dekkes gjennom andre leveranser.

2.3.3. Statoil
For Statoil vil etableringen av et gasskraftverk i Skogn bedre mulighetene for å utvikle et norsk og nordisk marked for naturgass. Gassrøreldningen vil passere omkring 70% av befolkningen og næringsvirksomheten i Trøndelag og gjøre det mulig å ditribuere gass i regionen.

2.3.4. NTE og TVE
NTE og TVN selger hvert år 1-2 TWh mer elkraft enn de kan produsere selv og ønsker derfor å øke tilgangen på egen kraft.

2.4. Begrunnelse for tiltaket
Planene til IMN er i første rekke begrunnet med industrielle behov og mulighetene for å gjennomføre en betydelig industriutvikling i Midt-Norge. Energisituasjonen i Norge og Norden er også et viktig moment for planene. Begrunnelsen har følgende hovedelementer:

  • Å styrke kraftbalansen i Norge og Norden
  • Å styrke de deltagende energiselskapenes posisjon i et norsk- og nordisk energimarked.
  • Å skaffe langsiktige, konkurransedyktige og forutsigbare leveranser av kraft og varme til selskapets industrielle eiere
  • Å legge til rette for nye industriinvesteringer i Norge; blant annet utbygging av Norske Skogs papirfabrikk i Skogn.
  • Å bygge infrastruktur for distribusjon av naturgass i Midt-Norge.Gjennom dette skape marked for norsk naturgass, og styrke konkurranseevnen til norsk industri.

2.5. Konsekvensutredning
IMN har levert en konsesjonssøknad og en konsekvensutredning. Sentrale problemstillinger som er beskrevet er:

  • Klimautfordringen
  • Alternative strategier for energitilgang
  • Globale CO2-virkninger
  • Teknologi
  • Fleksible gjennomføringsmekanismer
  • Lokale og regionale miljøvirkninger.

I det følgende vil vi kommentere disse.

3. Gasskraft og klimautfordringen
Fortsetter vi å bruke fossil energi på samme måte som i dag vil vi kunne oppleve en firedobling av verdens CO2-utslipp i løpet av de neste 125 årene som følge av økt energiforbruk og befolkningsvekst. [2]

For å unngå irreversible klimaendringer har FNs klimapanel anslått at vi må redusere de globale utslippene av CO2 med 50 til 60 prosent i løpet av de neste 100 årene.

Dette innebærer drastiske reduksjoner i industrilandenes utslipp for å tillate utviklingslandene en viss økning. For å oppnå slike reduksjoner kreves det en full omlegging av verdens energisystemer.[3]

Til tross for det betydelige innslaget av vannkraft ligger de norske CO2-utslippene per innbygger på samme nivå som for landene i Vest-Europa, hvor enkelte kullkraftland drar kraftig opp. Dersom vi antar en verdensbefolkning på rundt 10 milliarder i neste århundre, samtidig som CO2-utslippene skal hindres fra å øke, må nordmenn redusere sine utslipp med mer enn 75%.

3.1. Gass bidrar til vekst
I følge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil utslippene fra verdens energiforsyning øke med 70 prosent fram til 2020. Gass øker sin andel av energiforsyningen, oljens andel synker selv om forbruket av olje øker, mens kullets andel vil være uendret.

Fra 1990 til 2010 forventes Norges utslipp av CO2 å øke med hele 43%. Den viktigste årsaken til denne veksten er økte utslipp fra gasskraften i petroleumsvirksomheten. I tillegg forventes utslippene fra transportsektoren og bruk av fyringsolje å øke.[4] Etablering av Industrikraft Midt-Norges gasskraftverk vil føre til en ytterligere kraftig vekst i de samlede utslippene av klimagasser:

bodytextimage_gasskraft-2-1..jpg

Goal Line Environmental Technologies 1999: Wats New, vol. 1, issue 2 juni 1999.