The EFTA Surveillance Authority
Rue de Trèves 74
B-1040 Brussels
Belgium

Utdypende kommentarer til ESA

Klagesak – Særskilt avskrivningssats for produksjonsinnretninger og rørledningsanlegg for gass tilknyttet storskala nedkjølings-anlegg (LNG). Manglende samsvar med EØS-avtalens artikkel 61.

–>

1. Innledning
Miljøstiftelsen Bellona viser til vår klage i ovennevnte sak datert 11. desember 2001, samt den senere korrespondanse mellom the EFTA Surveillance Authority (ESA) og norske myndigheter i sakens anledning. ESAs kompetanse til å foreta de relevante vurderingene betviles ikke, men som klagende part tillater vil oss likevel å kommentere saken slik den nå står.

Vi vil primært konsentrere oss om forhold som ikke er drøftet i klagen, og da særlig grunnlaget for å åpne en formell undersøkelsesprosedyre, rekkevidden av unntaket fra statsstøttereglene i EØS-avtalens artikkel 61 (3) c (den norske regjeringens subsidiære anførsel), og betydningen av unnlatt notifisering. Også enkelte andre forhold i Regjeringens brev til ESA av hhv. 19. og 30. april 2002 vil bli berørt. Det foretas til slutt en drøftelse av noen av de mer prinsipielle sidene ved ESAs rolle.

Holdbarheten av Regjeringens prinsipale anførsel om at det i denne saken ikke foreligger statsstøtte i artikkel 61 (1)’s forstand vil derimot i liten grad bli drøftet. En slik drøftelse ville være uforholdsmessig plass- og tidkrevende, særlig tatt i betraktning at Regjeringen ikke i noen av sine to henvendelser har greid å rokke ved ESAs antagelser om at støtten til Snøhvit-utbyggingen i utgangspunktet er statsstøtte omfattet av artikkel 61 (1). Regjeringen er i alle fall ikke i nærheten av å «påvise» at dette ikke er tilfellet, slik det gjentatte ganger hevdes i brevet av 19. april.

2. Tvil som grunnlag for å åpne formell prosedyre
2.1 Utgangspunkt og hensyn 
Punkt 5.2.(1) i ESAs State aid Guidelines (heretter «Guidelines») statuerer:

 

«The EFTA Surveillance Authority is obliged to open the procedure provided for in Article 1(2) of Protocol 3 to the Surveillance and Court Agreement whenever it is in any doubt about the compatibility of the aid with the functioning of the EEA Agreement.»

Kriteriet for å åpne formell undersøkelsesprosedyre er altså at det foreligger «any doubt». Terskelen settes med andre ord svært lavt, og som det vil bli nærmere redegjort for i det følgende, jf. også vår klage av 11. desember 2001, foreligger det på det nåværende stadium tilstrekkelig grad av tvil.

Det fremgår av EF-domstolens praksis i hvilke tilfeller overvåkingsorganet er forpliktet til å åpne formell undersøkelsesprosedyre. Saken C-84/82 (Tyskland mot Kommisjonen) er i så måte av spesiell interesse. Premiss 13 oppstiller som ledende kriterium at overvåkingsorganet skal innlede formell undersøkelsesprosedyre der det ikke har kunnet «overcome all the difficulties involved in determining whether the plan is compatible with the common market».

Kravet om at «all the difficulties» skal være overvunnet for at ESA med rette skal kunne unnlate å åpne formell prosedyre, innebærer at det må foreligge betydelig sikkerhet hos ESA med hensyn til at statsstøtten ikke er i strid med EØS-avtalen og fellesskapets interesser. Tvil om enkelte forhold må ut fra dette føre til at overvåkingsorganet har plikt til å innlede formell prosedyre, jf. også det ESA selv har anført om dette i sitt brev til den norske regjeringen av 18. mars 2002 (s. 4).

Hensynet bak at vilkårene for å åpne formell prosedyre defineres slik er at det er av største betydning å få en bred, kontradiktorisk behandling av sakskomplekset i en fellesskapskontekst. Dette vil gi andre traktatparter og interesserte mulighet for innspill. Den formelle prosedyren bidrar til å intensivere samarbeidet mellom Kommisjonen og medlemsstatene, noe som er av essensiell betydning når fellesskapets overordnede målsetninger om fri konkurranse skal nås.

2.2 Særlige grunnlag for tvil i denne saken
Ett av forholdene det vil være særlig viktig å få berørt gjennom en formell prosedyre er den norske regjeringens økonomiske beregninger omkring prosjektet.

Tallene det opereres med i de to brevene må etterprøves på en forsvarlig måte. Er det f.eks. holdbart å konkludere med at 250 mill. er alt operatøren tjener på de særskilte avskrivingsreglene? Bellona stiller seg tvilende til denne konklusjonen, og viser blant annet til punkt 5 i Ot.prp. Nr. 16 (2001-2002), der lovendringen er forslått. Det heter her:

 

«Endringen i avskrivningstiden vil gi lavere skatteinntekter for staten de tre første årene og tilsvarende høyere de tre neste årene. Dette innebærer et nåverditap for staten og en tilsvarende gevinst for selskapene.

Hvor stort dette nåverditapet er, avhenger av hvilken diskonteringsrente som blir lagt til grunn. Med en tilnærmet risikofri diskonteringsrente utgjør nåverditapet av endrede avskrivningsregler isolert sett noe over 4 prosent av samlede investeringer (målt som nåverdi).»

De samlede investeringene er i overkant av 35 milliarder norske kroner, og i så fall vil tapet for den norske stat, gevinsten for operatøren, beløpe seg til 1,4 milliarder. Det forhold at det nå opereres med et vesentlig lavere tall enn i lovforslaget, styrker ikke tilliten til de beregningene som ligger til grunn for estimatet om at den reelle verdien av statsstøtten er om lag 250 millioner kroner.

Det kan dessuten synes som om det er utelatt opplysninger i den versjonen av 19. april-brevet som er gjort tilgjengelig på Internett. Se særlig punkt 2 om økonomiske konsekvenser. En svakhet er dessuten at punkt 2 i stor grad mangler konklusjoner.

Det må etter dette være påkrevd med betydelig økonomisk kompetanse og motekspertise for å etterprøve holdbarheten av de beregninger, ulike rentesatser mv. det opereres med fra Regjeringens side. Den for fellesskapet mest betryggende formen for etterprøving vil uten tvil være at andre stater gis mulighet til å delta i prosessen. Nettopp denne typen kompliserte økonomiske vurderinger må ligge i kjernesonen for hva som bør belyses i en formell prosedyre.

Også spørsmålet om støtten til prosjektet kan sies å gå inn under unntaket i artikkel 61 (3) c, slik den norske Regjeringen hevder på subsidiært grunnlag, er fortsatt gjenstand for betydelig tvil, jf. den nærmere drøftelsen av dette i punkt 3 nedenfor. Det synes ut fra de foreliggende opplysninger ikke tilrådelig for overvåkingsorganet å unnlate å gå videre med dette spørsmålet.

For øvrig kan det påpekes at det dreier seg om en sak av stor betydning som det også er prinsipielt interessant å få belyst i full bredde. Også dette er med på å underbygge at den påkrevde tvilen som kreves for å igangsette en formell undersøkelsesprosedyre foreligger.

2.3 Overvåkingsorganets utredningsplikt
Det gjelder et ulovfestet «officialprinsipp» for ESAs virksomhet. Prinsippet følger bl.a. av den grunnleggende sak C-104/75 (Centrafarm), og innebærer at ESA har en selvstendig plikt til å utrede faktum i saken grundig før den treffer vedtak (se også Sejersted m.fl., EØS-rett, 1995, s. 44).

I tillegg til at gode grunner taler for at andre stater og berørte bør gis muligheten til å komme med synspunkter (jf. ovenfor samt i punkt 4.4 nedenfor), kan det hevdes at en bredere etterprøving av tallmaterialet og artikkel 61 (3) c-vurderingene til den norske stat inngår i ESAs utredningsplikt, og at en oppfyllelse av denne i dette tilfellet best kan ivaretas gjennom en formell prosedyre.

Sett i sammenheng med den foreliggende tvilen knyttet til flere av sakens forhold, kan det hevdes at en unnlatelse av å innlede formell undersøkelsesprosedyre kan være et brudd på officialprinsippet. Det risikeres da en for stor vektlegging av argumentasjonen fra norske myndigheter, saksforholdet vil ikke være tilstrekkelig utredet og beslutningen vil kunne være basert på en for ensidig fremstilling av faktum. Dette kan svekke fellesmarkedets interesser på en uakseptabel måte.

2.4 Konklusjon
Bellona antar etter dette at de oppstilte vilkårene for å åpne formell undersøkelsesprosedyre er oppfylt. Den tilstrekkelige tvilen foreligger.

3. Unntaket i EØS-avtalens artikkel 61 (3) c
3.1 Utgangspunkt
Regjeringen argumenterer i sitt svar til ESA 19. april 2001, jf. brev 30. april 2001, for at statsstøtten til Snøhvit i form av gunstige skatteregler faller inn under unntaket i EØS-avtalens artikkel 61 (3) c. Selv om dette er en subsidiær argumentasjon, vil vi nedenfor kommentere noen av Regjeringens anførsler, og også komme med noen egne betraktninger om bestemmelsens rekkevidde.

Artikkel 61 (3) c har følgende ordlyd:

 

«3. Som forenlig med denne avtales funksjon kan anses:

 

c) støtte som har til formål å lette utviklingen av enkelte næringsgrener eller på enkelte økonomiske områder, forutsatt at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som strider mot felles interesser,».

Bestemmelsen åpner for at statsstøtte kan aksepteres ut fra bestemte næringsgreners eller bestemte økonomiske områders særskilte behov. Bruken av ordet «kan» innebærer at ESA har en betydelig grad av skjønnsfrihet, noe som er fundamentalt for å forstå statsstøttereglenes system.

Det framgår av en felleserklæring til avtalen at «avtalepartene merker seg at selv om områdene ikke finnes berettiget innen rammen av artikkel 61 nr. 3 bokstav a) og kriteriet ved første trinns undersøkelse i henhold til artikkel 61 nr. 3 c) , er det mulig å vurdere etter andre kriterier, for eks. meget lav befolkningstetthet» (sitert etter Bull, i Karnov norsk kommentert lovsamling, 3. utg. 1999, bind III, s. 2250, note 160)).

Unntaket i bokstav c tillater imidlertid, i motsetning til unntaket i bokstav a ikke støtte til områder der levestandarden er unormalt lav eller hvor det er alvorlig underbeskjeftigelse. Som følge av dette skal det klart mindre grad av fare for konkurransevridning til før et støttetiltak faller utenfor bokstav c enn for at det faller utenfor bokstav a. Se kapittel 25.4.(15) i Guidelines:

 

«Regards has to be had to the fact that regions which are eligible under the derogation in Article 61 (3) c are not characterised by an abnormally low standard of living or serious unemployment in the sense in which these terms are used in the derogation in point (a) of that paragraph. The distorting effects of aid are accordingly less justified there than in regions qualified for exemption under point (a). This means that the admissible aid intensities are from the outset less high in regions qualifying for exemption under point (c) than in those qualifying for exemption under point (a).»

I sin praktisering av den tilsvarende bestemmelsen i EF-traktaten (artikkel 87 (3) c, og dennes forløper artikkel 92 (3) c), har EU-kommisjonen åpnet for at støttetiltakene også kan vurderes i et nasjonalt perspektiv. De må imidlertid også vurderes i et fellesskapsperspektiv.

3.2 Manglende vurdering i EØS-kontekst 
Det følger av det overstående at dersom en stat ønsker å støtte en region som er underutviklet sett i et nasjonalt perspektiv, men som ikke lider av unormalt lav levestandard eller alvorlig underbeskjeftigelse, er EØS-avtalens artikkel 61 (3) c den relevante unntaksbestemmelsen.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig kun å bedømme vedkommende region etter nasjonale kriterier. Regionen må også vurderes konkret og spesifikt i forhold til situasjonen i EU. Se «the Eighteenth report on Competition Policy«, EC Commission 1989, punkt 147 der det framgår at Kommisjonen vurderer vedkommende medlemsstats regionale problemer og plasserer disse i en fellesskapskontekst. Jo bedre stilt medlemsstaten er sett i forhold til fellesskapet som helhet, jo vanskeligere vil det være for den å rettferdiggjøre støtte til en av dens regioner.

Siden norsk økonomi og levestandard ligger klart over gjennomsnittet i EU, skal det dermed langt mer til for at Norge kan påberope seg artikkel 61 (3) c enn for at f.eks. Hellas kan gjøre det. Videre vil det for å underbygge at unntaket er anvendelig, ikke være tilstrekkelig å peke på Hammerfest-regionens svake stilling i Norge. En må også vurdere situasjonen her i forhold til situasjonen i EU sett under ett. Dette framgår for øvrig også av Guidelines kapittel 25.3.(10):

 

» the fact that the nature of such aid makes it possible to take account of the national peculiarities of the EFTA State does not exempt the aid from the need for scrutiny from the viewpoint of common interest of the contracting Parties to the EEA Agreement.»

For å avklare om unntaket i artikkel 61 (3) c er anvendelig, er det dermed i første rekke relevant å vurdere hvordan Hammerfest-regionen står seg i en fellesskapskontekst ved å sammenlikne BNP [GDP] per innbygger her med gjennomsnittet i EØS. Dernest må en vurdere hvilke ulikheter det er mellom denne regionen og andre regioner i Norge, bl.a. når det gjelder gjennomsnittsinntekt, nivå på økonomisk aktivitet, arbeidsledighet, tilgang på arbeidskraft og fraflytting.

Se EF-domstolens sak 248/84 (Tyskland mot Kommisjonen), der domstolen ikke hadde innvendinger mot Kommisjonens metodiske tilnærming (selv om den opphevet Kommisjonens avgjørelse om at tysk støtte til regionene Borken-Bocholt og Siegen i Nordrhein-Westfalen måtte opphøre). Se også sak 278/92 (Spania mot Kommisjonen) der det i premiss 71 sies dette om de vurderinger Kommisjonen må gjøre for å avgjøre om statsstøtte faller innenfor unntaket i bokstav c:

 

«, it is sufficient to observe that the assessment of the compatibility of the aid with the common market is based on a specific analysis of the contributions in question and not on a comparison with earlier interventions, whose legality is not challenged.»

Regjeringens brev til ESA 19. april 2002 drøfter i punkt 5.4 visse forhold i en EØS-kontekst. Drøftelsen inneholder imidlertid verken noen vurdering av situasjonen i Hammerfest-regionen sett i forhold til gjennomsnittet i EU/EØS eller noen spesifikk analyse av det aktuelle støttetiltaket, når det gjelder forhold av den ovennevnte typen.

I stedet snakkes det generelt om energisituasjonen i Europa og vises til at Kommisjonen har merket seg viktigheten av å utvikle ressursene i Barentshavet og herunder nevnt muligheten av at LNG-forsyninger fra Norge kan ha positiv effekt, bl.a. ved at det vil øke fleksibiliteten og forsyningsmangfoldet på det europeiske gassmarkedet. Det gjøres også et poeng ut av at LNG-produksjon kan ha en positiv miljøeffekt i form av reduserte utslipp av drivhusgasser.

Dette er forhold som isolert sett knapt kan ha noen relevans i forhold til den EØS-konteksten som må trekkes inn når det skal vurderes om unntaket i artikkel 61 (3) c er anvendelig. [1]

I punkt 5.4 i brevet 19. april vises det også til at lovendringen er gjennomført for å skape aktivitet i et område som lider av arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon, og til at støtten er relativt beskjeden sett i forhold til prosjektets totale kostnadsramme og arbeidsplasser og aktivitet som skape. Det er imidlertid heller ikke her gjort noen sammenlikninger med situasjonen i EØS-området, og heller ikke med situasjonen i det øvrige Norge (bortsett fra at det er nevnt at befolkningstettheten i Finnmark er 1,5 personer per km² mot 14,5 i hele Norge).

I brevets punkt 5.3.2 er det nevnt at stillingen i Hammerfest-regionen er eksepsjonell sammenlignet med resten av Europa når det gjelder fraflytting, avstander (til sentrale markeder og innenfor regionen) og befolkningstetthet. Det pekes også på at regionen har en foruroligende aldersstruktur og næringslivsstruktur, og at den lider av rekrutteringsvansker og høye transportutgifter.

For å underbygge dette er det vist til Nordregios rapport om regional utvikling i de nordiske landene (2002). Det framgår her at Finnmark er den regionen i de nordiske landene som har størst fraflytting og at brorparten av arbeidsplasser, kommersiell og innovativ aktivitet etc., i økende grad er konsentrert om noen få byer og tettsteder, mens store deler av regionen ikke tar del i utviklingen.

Bellona tviler ikke på at dette er en korrekt virkelighetsbeskrivelse, men vi vil bemerke at det er like sannsynlig at Snøhvit-prosjektet vil forsterke denne tendensen som at det vil motvirke den. De arbeidsplassene som vil være en direkte og indirekte følge av Snøhvit vil i det alt vesentlige være lokalisert i Hammerfest kommune. Det er derfor ikke usannsynlig at Snøhvit vil føre til økt tilflytting til dette lokale senteret fra andre kommuner i Finnmark, herunder fra kommunene Måsøy, Nordkapp, Kvalsund og Hasvik som er særskilt nevnt i Regjeringens brev til ESA.

I punkt 5.3 i brevet av 19. april 2002 argumenterer Regjeringen også for at lovendringen vil lette utviklingen på enkelte økonomiske områder («certain economic areas») og at den derfor må være omfattet av unntaket i artikkel 61 (3) c.

Med henvisning til at ESA har vektlagt at støttetiltakene må bidra til å fremme regional utvikling og være knyttet til aktiviteter som har lokal betydning, vises det til at Barentshavet ligger langt fra markedet og infrastruktur i form av rørledninger ol. Videre fremholdes det at Snøhvit vil ha stor lokal betydning ved at det vil bidra til sysselsetting (de oppgitte tallene, som omfatter både direkte og indirekte arbeidsplasser, er 1245 årsverk i utviklingsfasen fra 2002 til 2006 og ca. 350-400 etter at anlegget er operativt) og utvikling av det lokale arbeidsmarkedet i mer moderne retning. Det hevdes dessuten at prosjektet vil motvirke regionale ulemper som følge av lange avstander, hardt klima, spredt bosetning og ensidig næringsliv.

Også denne argumentasjonen lider imidlertid av den svakheten at den ikke er presentert i en relevant EØS-kontekst, men mer har karakter av løsrevne antydninger.

Det kan etter dette slås fast at den informasjonen/argumentasjonen som er anført fra Regjeringen for å underbygge at Snøhvit-støtten kan forsvares i en EØS-kontekst, dels er irrelevant, og dels mangler de påkrevde sammenlikninger med situasjonen ellers i EØS-området og Norge for at det skal kunne vurderes om støtten kan falle inn under unntaket i artikkel 61 (3) c. Dette må anses som en vesentlig svakhet ved regjeringens argumentasjon. Dette må ikke minst gjelde når man tar hensyn til Norges sterke økonomiske stilling i forhold til gjennomsnittet i EU.

Regjeringens anførsel i brevet av 19. april 2002 om at man med sitt grep har sikret de nødvendige økonomiske incentiver for at det skal kunne investeres i produksjon og transportrelatert infrastruktur for å bringe gass til EU-markedet, i samsvar med hva som er uttrykt politikk fra fellesskapets side, kan ikke tillegges vekt. Det ligger i sakens natur at fellesskapets politikk vil måtte gjennomføres innenfor de rammene som framgår av fellesskapets sentrale regelverk når det forbud mot konkurransevridende statsstøtte, og ikke på tvers av dette regelverket.

3.3 Begunstigelse av et enkelt foretak 
Regjeringen hevder i brevet 19. april 2002 (punkt 5.2) også at støtten er akseptabel fordi den er egnet til å utvikle enkelte næringsgrener («certain economic activities»), jf. artikkel 61 (3) c. Dette er begrunnet med at Kommisjonen har uttalt at det er viktig å sikre de påkrevde økonomiske incitamenter for investeringer i produksjon og transportmessig infrastruktur for å bringe gass til EU-markedet. Det fremholdes også at Kommisjonen har vist vilje til å anvende artikkel 61 (3) c på tiltak som fremmer økonomisk aktivitet som er i samsvar med uttrykt fellesskapsspolitikk.

For å underbygge det siste vises det til at Kommisjonen i sak 95/492/EC antok at italienske skattelettelser som var iverksatt for å fremme samhandelen med Øst-Europa, var omfattet av unntaket i EF-traktatens Artikkel 87 (3) c. I sin begrunnelse uttaler Kommisjonen (punkt 7):

 

«Turning to the provision in point (c) , it has to be recognised that the development of a capital market in the countries of eastern Europe through the mobilisation of private capital is indeed of vital importance to the Community: in fact the Community and its Member States have been sparing no financial effort to provide public funds to make up for the lack of private initiative. A measure which expressly stimulates private investment is thus very much in line with an important aspect of external relations policy.»

Bellona vil bemerke at det med dette ikke er etablert noe generelt prinsipp om at enhver form for statsstøtte som kan bidra til å fremme Fellesskapets uttrykte politikk vil være omfattet av unntaket i EØS-avtalens artikkel 61 (3) c. Det er vesentlig forskjell mellom støttetiltak som kan bidra til å fremme økonomisk utvikling i Øst-Europa og tiltak av den typen det dreier seg om i Snøhvit-saken. Mens utvikling av kapitalmarkedet i Øst-Europa er ansett å være av vital betydning for Fellesskapet, som knapt har spart seg for noe finansielt tiltak for å motvirke mangelen på privat initiativ, kan man vanskelig si det samme om eksport av Snøhvit-gassen.

Denne gassen er ikke den eneste muligheten som finnes for å skaffe gass til de europeiske markedene. Den er derfor neppe av «vital» betydning for EU, som heller ikke kan sies å ha iverksatt nærmest ethvert tenkelig tiltak for å sikre utvinning og eksport av gassen til Europa. Bellona kan således ikke se at den avgjørelsen som er trukket fram skulle ha spesiell relevans for spørsmålet om Snøhvit-støtten er omfattet av unntaket i EØS-avtalens artikkel 61 (3) c eller ikke. Avgjørelsen er dessuten tatt av Kommisjonen og ikke av Domstolen, hvilket også begrenser dens vekt.

Heller ikke det forhold at Kommisjonen har godtatt særskilte avskrivningssatser som har vært i samsvar med en mer generell politikk for modernisering, vedlikehold og sysselsetting innenfor Fellesskapet, slik Regjeringen viser til i brevet av 19. april, er som sådan et vektig argument. Det er sikker rett, jf. Kommisjonens og EF-domstolens praksis, at statsstøtte som hovedregel ikke kan subsumeres under artikkel 61 (3) c, med mindre støtten skaper arbeidsplasser og/eller bidrar til å restrukturere aktiviteten til de foretakene støtten gjelder. Hensikten med støttetiltaket må dessuten være å utvikle en bestemt sektor eller region, ikke bare et spesifikt foretak i vedkommende region.

Dermed vil det normalt være en forutsetning for at støtte skal kunne anses omfattet av artikkel 61 (3) c at støtten er generell, og ikke ytes til et enkeltforetak. I dette tilfellet er støtten gitt i form av en generell endring i petroleumsskatteloven. I praksis er det imidlertid bare Snøhvit-prosjektet og den viktigste rettighetshaveren til Snøhvit-lisensen, Statoil, som vil bli tilgodesett av lovendringen.

Det framgår dessuten av kapittel 25 i Guidelines at de former for generell støtte til regioner som kan være akseptable etter artikkel 61 (3) c skal beregnes ut fra sekvenser [scheemes] innenfor regionale støttekart. Videre heter det i kapittel 25.3.(9):

 

«The regional aid covered by the derogation in point (c) must, however, form part of a coherent regional policy of the EFTA State . Inasmuch as it is intended for regions which are less disadvantaged than those to which point (a) relates, such aid is, to a greater extent than the latter, exceptional and can be allowed only to a very limited degree. This being so, only a small part of the national territory of a EFTA State may prima facie qualify for the aid in question.» (våre understrekninger).

Selv om Finnmark og Hammerfest-regionen er et viktig målområde for norsk regionalpolitikk, blant annet ved at området nyter godt av en rekke gunstige skatteordninger (fritak for arbeidsgiveravgift, særregler om nedskriving av studielån etc.), er det likevel vanskelig å se Snøhvit-skatten som ledd i en helhetlig norsk regionalpolitikk. I motsetning til de nevnte ordningene som er generelle, har støtten til Snøhvit en utpreget ad hoc karakter og den er tilpasset Statoils særskilte behov.

Om ad hoc støtte heter det bl.a. dette i kapittel 25.2.(3) og (4) i Guidelines:

 

«(3)An individual ad hoc payment made to a single firm, or aid confined to one area of activity, may have a major impact on competition in the relevant market, and its effects on regional development are likely to be too limited. Such aid generally comes within the ambit of specific or sectoral industrial policies and is often not in keeping with the spirit of regional aid policy as such. The latter must remain neutral towards the allocation of productive resources between the various economics sectors and activities. The EFTA Surveillance Authority considers that, unless it can be shown otherwise, such aid does not fulfil the requirements set out in the preceding paragraph.

(4) Consequently, the derogation in question will normally be granted only for multisectoral aid schemes open, in a given region, to all firms in the sectors concerned.»

Det framgår av dette at det skal langt mer til for at ad hoc utbetalinger til enkeltselskaper, slik Snøhvit-støtten i realiteten er, enn for at mer generelle støtteordninger skal kunne omfattes av unntaket i artikkel 61 (3) c. Dette ikke minst fordi det her ikke dreier seg om ad hoc støtte til et selskap i økonomiske vanskeligheter, som ville vært omfattet av de særlige reglene for slik støtte, men om ad hoc støtte til et av Norges mest kapitalsterke selskaper.

Det er ellers illustrerende at hoveddelen av den norske regjeringens begrunnelse i brevet til ESA 19. april 2002 for hvorfor storskala LNG-anlegg ble brakt inn under petroleumsskatteloven, består av en gjengivelse av Statoils brev 5. april 2002, der selskapet redegjør for bakgrunnen for sitt ønske om at LNG-anlegget skulle plasseres under denne loven. En klarere demonstrasjon av at Snøhvit-skatten ikke er en del av en generell regionalpolitikk, men et ad hoc arrangement som er særskilt tilpasset et enkelt foretaks ønsker og behov, skal man trolig lete relativt lenge etter.

Det grepet norske myndigheter har gjort ved å gi støtten i form av en generell lovendring, har dessuten en klar karakter av et forsøk på å omgå statsstøttereglene i EØS-avtalens artikkel 61. Gjennom den generelle lovendringen har man øyensynlig forsøkt å kamuflere at det de facto dreier seg om statsstøtte i form av begunstigelse av ett enkelt foretak. Dette kan i alle fall ikke uten videre falle inn under unntaket i artikkel 61 (3) c. Se det som ovenfor er sitert fra Guidelines kapittel 25.3.(9) om at støtte til regioner som er mindre vanskeligstilte enn de som er omfattet av unntaket i artikkel 61 (3) a, er eksepsjonell, og derfor bare kan tillates i meget begrenset grad.

3.4 Kapitalintensiv støtte  
Både i brevet av 19. april og i brevet av 30. april omtaler Regjeringen Snøhvit-prosjektets ringvirkninger i Hammerfest-regionen hva angår skaping av nye arbeidsplasser, hindring av fraflytting og revitalisering av regionen. I det siste brevet fremholdes det særskilt at prosjektet vil skape arbeidsplasser i et område som er preget av ensidig næringsstruktur, og det vises til kapittel 25.4.(22) i Guidelines der det framgår at regionalstøtte kan fokusere på å skape arbeidsplasser, herunder arbeidsplasser forbundet med iverksettelse av et «initial investment project».

Bellona er innforstått med at det er viktig å skape nye arbeidsplasser i og hindre fraflytting fra Finnmark, men vi kan ikke se at støtte til Snøhvit i form av generelle endringer i petroleumsloven nødvendigvis vil være noen formålstjenlig måte å oppnå disse – isolert sett – legitime målene på.

For det første er disse ringvirkningene neppe så opplagte som det Regjeringen synes å ta for gitt. For det andre dreier det seg om et relativt beskjedent antall arbeidsplasser, noe Regjeringen også erkjenner i brevet datert 30. april 2002. Det forhold at det skapes få arbeidsplasser i forhold til størrelsen på investeringene, gjør at støtten framtrer som særdeles kapitalintensiv, jf. at det i brevet av 30. april foretas beregning av «proposed capital divided by the number of jobs» og konkluderes med at beløpet tilsvarer 87,9 millioner kroner (eller 10,8 millioner ECU [2]) per skapt arbeidsplass.

I brevet av 30. april anfører Regjeringen også at det dreier seg om støtte til innledende investeringer («initial investments») som ifølge kapittel 25.4.(8) i Guidelines skal beregnes som en prosentsats i forhold til total investeringsverdi, og at den prosentsatsen man har beregnet seg fram til (1,4 %) er klart innenfor maksimum på 25 % i «target zone A», der bl.a. Hammerfest hører hjemme. Videre antas det at de kriteriene som er utviklet for å vurdere om et støttetiltak faller innenfor den sektorovergripende rammen for regionalstøtte til prosjekter som krever store investeringer («the Multisectoral framework on regional aid for large investment projects»), jf. kapittel 26 i Guidelines, er relevante når Snøhvit-støtten skal vurderes.

Etter å ha benyttet den beregningsmetoden som er konkretisert i kapittel 26.3.(10) i Guidelines kommer Regjeringen fram til at det maksimalt tillatte støtte-nivået i dette tilfellet er 18 %, noe man mener å ligge godt innenfor siden støtten er beregnet til å utgjøre om lag 250 millioner kroner (ca. 1,4 % av selskapenes totale investeringskostnader).

Bellona vil bemerke at det ikke er gitt at kriteriene i Guidelines kapittel 26 kan benyttes, idet Kapittel 26.2.(1) synes å stille opp en forutsetning for å benytte kriteriene at støtten er notifisert:

 

«Under this Framework EFTA States are required to notify pursuant to Article 1(3) of Protocol 3 to the Agreement between the EFTA States on the establishment of a Surveillance Authority and a Court of Justice , any proposal to award investment aid within the scope of an approved scheme, where either of the following two criteria are met:

 

1. 1. the total project cost is at least ECU 50 million, and the cumulative aid intensity expressed as a percentage of the eligible investment cost is at least 50 % of the regional aid ceiling for large companies in the area concerned and aid per job created or safeguarded amounts to at least ECU 40.000; or

 

1. the total aid is at least ECU 50 million.»

EFTA-staten er altså forpliktet til å notifisere ESA om ethvert forslag om å yte investeringsstøtte som er omfattet av ett av den nevnte kriteriene. Samtidig synes den blotte eksistensen av underkapittel 26.2 om statenes plikt til å notifisere, å indikere at det er en forutsetning for å benytte beregningsmetodene i kapittel 26 at støtten er notifisert. Hvis ikke, er det vanskelig å se hvilken funksjon underkapittel 26.2 skulle ha. Siden Norge ikke har notifisert støtten, finner vi det således tvilsomt om den beregningsmetoden som er skissert i kapittel 26 kan benyttes i denne saken.

Vi tillater oss også å komme med et par bemerkninger til Regjeringens beregninger. Som påpekt foran har man ved å benytte maksimalsatsen 25 prosent for tillatt regionalstøtte i sone A, kommet fram til at det maksimalt tillatte støttenivået er 18 prosent, og at den konkrete støtten i dette tilfellet ligger godt innenfor dette.

Det er imidlertid ikke gitt at man i dette tilfellet kan benytte satsen 25 prosent. Selv om dette er det maksimale nivået for tillatt regionalstøtte, betyr ikke det at all støtte som ligger under dette nivået automatisk vil bli godtatt slik regjeringens tilleggsbrev av 30. april synes å antyde. Også i de tilfellene der støtten ligger under maksimalnivået må den undergis en konkret vurdering. Vi vil i denne forbindelse vise til Guidelines kapittel 25.4.(19) der det heter:

 

«All the above mentioned ceilings constitute upper limits. Beneath these ceilings, the EFTA Surveillance Authority will ensure that the regional aid intensity is adjusted to reflect the seriousness and intensity of the regional problems addressed when examined in an EEA context» (vår understrekning).

Det framgår av dette at ESA i hvert tilfelle må vurdere det aktuelle støttetiltaket sett i forhold til hvor alvorlige og sterke de regionale problemene i vedkommende område er sett i en EØS-kontekst. Som framholdt i punkt 3.2 inneholder imidlertid Regjeringens to brev til ESA knapt noen relevant vurdering av de regionale problemene i Hammerfest-regionen i en slik kontekst. Følgelig har Regjeringen ikke kunnet imøtekomme ESAs anmodning i brev 18. mars 2002 om å oversende informasjon som eventuelt kan underbygge at Snøhvit-støtten er omfattet av artikkel 61 (3) c.

Vi tillater oss også å sette visse spørsmålstegn ved holdbarheten av Regjeringens beregning om at forskjellen mellom en avskrivingssats på 16 2/3 prosent og 33 1/3 prosent, med et diskonteringsnivå på 4,68 prosent, kun utgjør 250 millioner kroner (1,4 prosent av selskapenes investeringer).

Det faktum at man i tilleggsbrevet av 30. april har funnet det nødvendig å korrigere noen av de beregningene som er gjort i brevet av 19. april 2002, styrker ikke disses soliditet. Av større interesse er det likevel at mens det nå snakkes om en støtte på 250 millioner kroner, er det i lovforslaget i Ot. prp. nr. 16 (2001-2002) punkt 5 antydet et tap i den norske stats skatteinngang på 1,4 milliarder kroner, basert på en tilnærmet risikofri diskonteringsrente, jf. punkt 2.2 ovenfor.

Kombinert med at det ikke er gitt at den maksimale satsen for regionalstøtte på 25 prosent kan benyttes, bidrar dette til å gjøre de beregningene regjeringen kommer med i brevet 30. april 2002 såpass usikre at de i alle fall ikke kan gi grunnlag for å trekke sikre konklusjoner.

Siden Finnmark allerede er gjenstand for betydelige støtteordninger fra den norske staten, kan det vel for øvrig også være spørsmål om ikke den støtten som er vedtatt til Snøhvit må vurderes i lys av andre relevante støttetiltak. Vi viser i den forbindelse til det som er anført om kumulering av ulike støttetiltak i kapitel 25.4. (29) til (32) i Guidelines. Også dette kan gi grunnlag for nærmere undersøkelser før noen endelige konklusjoner trekkes.

3.5 Støtte i strid med felles interesser 
Ifølge artikkel 61 (3) c er det en forutsetning for at statsstøtte skal kunne godtas at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som «strider mot felles interesser».

Bellona vil i denne forbindelse bemerke at det ikke er utenkelig at støtten til Snøhvit vil kunne hemme andre aktører i en utviklingsfase. Som nevnt i note 1 under punkt 3.2, er LNG-produksjon i seg selv meget energikrevende og det bedrer ikke Snøhvits miljøvennlighet at det er tale om produksjon langt unna markedene som forutsetter skipstransport av produktet. Uten at vi i denne sammenhengen skal trekke noen bombastiske konklusjoner, kan det i alle fall ikke utelukkes at det kan være en fare for at LNG kan hindre utvikling av pågående prosjekter for å utvikle produksjon av f.eks. gasskraft og kullkraft med sterkt reduserte utslipp av CO₂, i strid med felles interesser.

EF-domstolen har tidligere ved flere anledninger avskåret statsstøtte nettopp fordi den har vært antatt å stride mot felles interesser ved at støtten ble antatt å være egnet til å hemme andre aktører i markedet. Se f.eks. sak C-301/87 (Frankrike mot Kommisjonen) der det i premiss 49 og 50 heter:

 

«49 The arguments put forward by the applicant cannot be accepted. It should be borne in mind that the Commission enjoys a wide discretion under Article 92(3) of the Treaty and that the exercise of that discretion involves assessments of an economic and social nature which must be made within a Community context.

50 In that context, the Commission was entitled, without exceeding the limits of its discretionary power, to form the view that the aid granted to CBSF could not come within the exemption provided for in Article 92(3)(c) of the Treaty in favour of aid designed to facilitate the development of certain economic activities or of certain economic areas, where such aid did not adversely affect trading conditions to an extent contrary to the common interest. The aid lowered CBSF’ s costs and thereby reduced the competitiveness of other manufacturers within the Community, at the risk of forcing them to withdraw from the market even though they had hitherto been able to continue their activities by virtue of restructuring and improvements in productivity and quality, financed by their own resources.»

Se også sak 62/87 (Executif Règional Wallon mot Kommisjonen). Etter å ha vist til at kommisjonen ikke kunne godta anvendelse av bokstav c, bl.a. fordi «the aid would affect the position of other undertakings and would thus be contrary to the common interest» (premiss 31), uttaler domstolen:

 

«34 It should also be borne in mind that the Commission enjoys a power of appraisal in applying Article 92 (3) (c) . It is, in particular, for the Commission to determine whether trading conditions between the member states are affected by aid «to an extent contrary to the common interest». The applicants have supplied no evidence to suggest that in making that assessment the commission misused its powers or committed a manifest error.

35 It follows from the foregoing that the complaints concerning the alleged infringement of Article 92 (3) (c) and the insufficiency of the reasons given in that regard must be rejected.»

Det kan også bemerkes at overvåkingsorganet har betydelig skjønnsfrihet med hensyn til å vurdere rekkevidden av unntaket i artikkel 61 (3) c. Dette framgår av det som ovenfor er sitert fra sak C-301/87 og 62/87. Se også premiss 15 og 16 i sak C-301/87, der Kommisjonens skjønnsfrihet sett i forhold til sammensatte økonomiske vurderinger – som nettopp er det man står overfor i Snøhvit-saken – og behovet for å etablere en særskilt overvåkingsprosedyre er særskilt omtalt:

 

«15 The assessment in such cases of whether a State aid is or is not compatible with the common market raises problems which presuppose the examination and appraisal of economic facts and conditions which may be both complex and liable to change rapidly.

16 That was the reason for which the Treaty provided in Article 93 for a special procedure under which the Commission would monitor aid schemes and keep them under constant review. With regard to new aid which Member States might be intending to grant, a preliminary procedure was established; if this procedure was not followed, the aid could not be regarded as having been properly granted. By providing under Article 93 for the Commission to monitor and keep under constant review all aid schemes, the Treaty intended that any finding that aid might be incompatible with the common market should, subject to review by the Court, be the outcome of an appropriate procedure for the implementation of which the Commission was responsible.»

Disse forholdene er også omtalt i punkt 6 i sammendraget av sak C-301/87:

 

» The Commission does not exceed the limits of its discretionary power if it forms the view that aid which has lowered the costs of the recipient undertaking and thereby weakened the competitiveness of other manufacturers in the Community, at the risk of forcing them to withdraw from the market, even though they had hitherto been able to continue their activities because of restructuring and improvements in productivity and quality financed by their own resources, cannot come within the exemption provided for in Article 92(3)(c) of the Treaty in favour of aid designed to facilitate the development of certain economic activities or of certain economic areas and which does not adversely affect trading conditions to an extent contrary to the common interest.»

Det følger av dette at det ikke er vedkommende medlemsstat, men overvåkingsorganet, som i første instans avgjør om et støttetiltak er omfattet av unntaket i Artikkel 61 (3) c eller ikke. Begrunnelsen for dette er bl.a. viktigheten av at ulike forhold relatert til støtten ikke bare må vurderes i nasjonal kontekst, men også i en fellesskapskontekst ut fra helhetstankegang og dynamikk. Dette er særlig viktig der det er tale om økonomiske vurderinger som kan skifte fort, et poeng som for øvrig også er vektlagt i domstolens avgjørelse i sak C-39/94 (La Poste), se bl.a. premiss 36 og 37, og i avgjørelsen i sak 78/76 (Steinike & Weinlig mot Tyskland, premiss 9).

Overvåkingsorganets skjønnsfrihet er ellers ikke ensbetydende med at domstolen alltid vil tiltre kommisjonens syn, jf. f.eks. sak 323/82 (Intermills mot Kommisjonen). Det bidrar imidlertid til å underbygge at den informasjonen den norske regjeringen hittil har brakt fram ikke gir grunnlag for å konkludere med at støtten til Snøhvit utvilsomt er omfattet av unntaket i Artikkel 61 (3) c. Så langt synes tvert i mot de beste grunner å tale for det motsatte. Regjeringen har i sine henvendelser til ESA ikke eksplisitt drøftet om Snøhvit-støtten strider «mot felles interesser» i bestemmelsens forstand eller ikke. Vi vil understreke at betydningen av at de andre traktatpartene trekkes inn i saken ved at ESA åpner formell prosedyre, kanskje er spesielt viktig i denne relasjonen.

3.6 Andre forhold 
I tillegg til det vi har anført ovenfor om at det ikke kan anses godtgjort at støtten til Snøhvit er omfattet av unntaksbestemmelsen i 61 (3) c, vil vi også bemerke at saken skiller seg en del ut fra de saker der rekkevidden av dette unntaket tidligere har vært vurdert. I motsetning til det som var tilfellet f.eks. i EF-domstolens sak 278/92 (Spania mot Kommisjonen) dreier det seg ikke om støtte til foretak i økonomiske vanskeligheter. Det dreier seg heller ikke om støtte av mer eller mindre generell art til bestemte regioner, eller om støtte som vil utvikle nye næringsgrener.

Mangelen på direkte sammenlignbar praksis i Kommisjonen så vel som i Domstolen, er etter vårt skjønn i seg selv et tungt argument for at det bør innledes en formell prosedyre i samsvar med Artikkel 1(2) i protokoll 3 til «the Surveillance and Court Agreement» (heretter «ODA-avtalen»), og eventuelt også reises sak for EFTA-domstolen for å få prøvd holdbarheten av den norske støtten.

For det første er mangelen på direkte relevant praksis med på å underbygge den foreliggende tvilen om tiltakets lovlighet, hvilket i seg selv tilsier at saken bør bringes videre av ESA. For det andre vil det under enhver omstendighet ha betydelig egenverdi å få prøvd dette rettslig, da en slik prøving nødvendigvis vil bidra til å klargjøre rekkevidden av den fortsatt i mange sammenhenger nokså uklare unntaksbestemmelsen i EØS-avtalens artikkel 61 (3) c.

3.7 Konklusjon 
Det framgår av det overstående at det ikke er avklart om Snøhvit-skatten og endringene i petroleumsskatteloven er omfattet av unntaket i artikkel 61 (3) c. Det er fra Regjeringens side ikke gjort noen adekvat vurdering av støtten sett i et EØS-perspektiv. Støtten har videre en karakter som begunstiger et enkelt foretak og ikke nødvendigvis en næringsgren eller et økonomisk område mer generelt. Den er særdeles kapitalintensiv, og det er uklart om den er i strid med felles interesser.

Regjeringens tilleggsinformasjon, kan ikke sies å ha ryddet unna den tvilen som inntil nå hersket med hensyn til om støtten kan anses omfattet av unntaket i artikkel 61 (3) c eller ikke.

Vi vil i denne forbindelse igjen vise til at ESA er forpliktet til å åpne prosedyre i samsvar med Artikkel 1 (2) i ODA-avtalen protokoll 3 i de tilfeller man er «in any doubt with the compatibility of the aid with the functioning of the EEA Agreement», jf. kapittel 5.2 (1) og (2) i Guidelines. Hensikten med denne prosedyren er nettopp å sikre en grundig undersøkelse av saken ved å gi alle involverte parter rett til å uttale seg.

I dette tilfellet dreier det seg dessuten om statsstøtte som er vedtatt gjennomført uten at den er notifisert, og som har en form som indikerer at norske myndigheter har prøvd å omgå statsstøttereglene ved å vedta en generell endring i petroleumsskatteloven uten å erkjenne at det er statsstøtte. Det ville således være i strid med grunnleggende lojalitetshensyn ikke å åpne formell prosedyre i denne saken, jf. det som vil bli anført om dette nedenfor i punkt 4 flg.

4. Norges plikt til å notifisere  
4.1 Notifiseringsreglene 
Forutsatt at ESA antar at det foreliggende Snøhvit-faktumet vil falle inn under artikkel 61 (3) c, blir spørsmålet hva som er de prosessuelle konsekvensene av at støtten ikke er notifisert fra norsk side.

EØS-avtalens artikkel 62 fastslår at «alle planer om å innføre eller endre statsstøtte skal kontinuerlig granskes for å fastslå om de er forenlige med artikkel 61.» For EFTA-statene er ESA gitt denne kompetansen, jf. EØS-avtalens artikkel 62 (1) b med henvisning til EØS-avtalens protokoll 26 og ODA-avtalens protokoll 3. I ODA-avtalens protokoll 3, artikkel 1 (3) slås det fast at ESA «skal underrettes i tide til å kunne uttale seg om planer som går ut på å innføre eller endre støtteordninger» og at vedkommende stat «ikke [kan] sette i verk de planlagte tiltak før prosedyren har ført til et endelig vedtak» (i.f.). Se også punkt 3.2 i Guidelines.

4.2 Lojalitetsprinsippet 
EØS-avtalens artikkel 3 uttrykker det alminnelige lojalitetsprinsippet (jf. EF-traktatens artikkel 5):

 

«Avtalepartene skal treffe alle generelle eller særlige tiltak som er egnet til å oppfylle de forpliktelser som følger av denne avtale.

De skal avholde seg fra alle tiltak som kan sette virkeliggjøringen av denne avtales mål i fare.

De skal videre lette samarbeidet innen rammen av denne avtale.»

Prinsippet er av EF-domstolen anvendt blant annet i C-2/88-Imm (Zwartveld, premiss 17):

 

«In that community subject to the rule of law, relations between the Member States and the Community institutions are governed, according to Article 5 of the EEC Treaty, by a principle of sincere cooperation. That principle not only requires the Member States to take all the measures necessary to guarantee the application and effectiveness of Community law, if necessary by instituting criminal proceedings (see the judgment in Case 68/88 Commission v Greece [1989] ECR 2965, at p. 2984, paragraph 23 ) but also imposes on Member States and the Community institutions mutual duties of sincere cooperation ( see the judgment in Case 230/81 Luxembourg v European Parliament [1983] ECR 255, paragraph 37).

Plikten til lojalt samarbeid er også betonet i sak C-39/94 (La Poste) se premiss 50. Se også C-301/87 (Frankrike mot Kommisjonen) der det i sammendragets punkt 4 heter:

 

«If aid has been granted by a Member State without having been notified to the Commission at the planning stage, the decision finding that such aid is not compatible with the common market does not have to be based on grounds of establishing the real effect that such aid has had on competition or trade between Member States. To hold otherwise would ultimately favour those Member States which grant aid in breach of the duty to notify laid down in Article 93(3) of the Treaty, to the detriment of those States which do notify aid at the planning stage.»

De spesielle notifiseringsreglene omtalt i punkt 4.1 ovenfor er et utslag av den grunnleggende lojalitetstankegangen nedfelt i artikkel 3. Statsstøttereglene er et hovedanliggende i fellesskapets konkurranserett, der gjensidig lojalitet må kunne sies å være av fundamental betydning. Unnlatelse av å notifisere statsstøtte vil kunne medføre at virkeliggjøringen av avtalens mål settes i fare. Det innebærer en manglende erkjennelse av kompetansefordelingen innenfor samarbeidet, og kan endog hevdes å være et forsøk på å ta tilbake suverenitet man ved ratifikasjonen av EØS-avtalen oppga.

Med basis i notifiseringsreglene og lojalitetsprinsippet er det på det rene at unnlatelse av å notifisere en støtteordning er et brudd på Norges EØS-rettslige forpliktelser, også om støtten i prinsippet skulle falle inn under artikkel 61 (3) c. Det vil nedenfor, på grunnlag av praksis fra EF-domstolen, bli drøftet hvilke følger bruddet på de prosessuelle reglene får for spørsmålet om det skal åpnes en formell undersøkelsesprosedyre overfor Norge.

4.3 Utgangspunktet i EF-domstolens praksis 
EF-domstolens praksis vedrørende EF-traktatens artikkel 88 (tidligere 93), må i denne sammenheng være retningsgivende for vurderingen. ODA-avtalens protokoll 3 er bygd på denne artikkelen, og det er ingenting som tyder på at det her er tilsiktet forskjeller mellom ESA og Kommisjonen. Tvert imot indikerer f.eks. EØS-avtalens artikkel 64 (nærmere omtalt nedenfor i punkt 6) at det er et overordnet mål med ensartet praksis.

Dommen i C-301/87 (Frankrike mot Kommisjonen), drøfter virkningene av manglende notifisering. Kommisjonen anførte her at et brudd på notifiseringsreglene i seg selv var tilstrekkelig til å kjenne statsstøttevedtaket ugyldig, mens Frankrike hevdet at dette ikke var tilstrekkelig; det måtte foretas en realitetsvurdering av innholdet. Domstolen kommenterte de motstridende anførslene slik (premiss 11):

 

«It must be observed that each of these two arguments is liable to give rise to major practical difficulties. On the one hand, the argument put forward by the Commission implies that aid which is compatible with the common market may be declared unlawful because of procedural irregularities. On the other hand, it is not possible to accept the French Government’ s argument to the effect that the Commission, when faced with aid which has been granted or altered by a Member State in breach of the procedure laid down in Article 93(3) of the Treaty, has only the same rights and obligations as those which it has in the case of aid duly notified at the planning stage. Such an interpretation would in effect encourage the Member State concerned not to comply with Article 93(3) and would deprive that paragraph of its effectiveness.»

Premissene 12-19 er også av interesse. Vi hitsetter oppsummeringen av drøftelsen (premiss 19):

 

«Once it has established that aid has been granted or altered without notification, the Commission therefore has the power, after giving the Member State in question an opportunity to submit its comments on the matter, to issue an interim decision requiring it to suspend immediately the payment of such aid pending the outcome of the examination of the aid and to provide the Commission, within such period as it may specify, with all such documentation, information and data as are necessary in order that it may examine the compatibility of the aid with the common market.»

Ingen av partenes motstridende anførsler kunne generelt legges til grunn. Rettstekniske hensyn talte med avgjørende styrke mot begge de ytterliggående tilnærmingene. Resonnementet stadfestes i sak C-354/90 (FNCE) og C-39/94 (La Poste). Av domstolens praksis kan det etter dette utledes at et brudd på notifiseringsreglene ikke i seg selv er tilstrekkelig til å kjenne vedtaket om statsstøtte ugyldig. Dette synes fornuftig. Noe annet ville innebære en svært formalistisk synsmåte. Praksis gir imidlertid ESA myndighet til å treffe en midlertidig avgjørelse inntil det er foretatt en ytterligere undersøkelse («examination»), og spørsmålet om det i slike tilfeller skal åpnes formell undersøkelsesprosedyre løses ikke på generelt grunnlag. Den konkrete gjennomslagskraften til hensynene bak den formelle undersøkelsesprosedyren må derfor være avgjørende.

Hvis det i en sak er åpenbart at ordningen omfattes av unntaksregelen i artikkel 61 (3) c, kunne det være på sin plass å hevde at det ville være vel rigid å åpne formell prosedyre. Som det herværende brevet sett i sammenheng med vår klage av 11. desember 2001, samt ESAs foreløpige vurderinger i brev av 18. mars 2002 viser, er imidlertid tvilen i betydelig grad til stede i Snøhvit-tilfellet.

Bellona vil anføre at jo mer tvil det er om opplegget faller inn under unntaket, desto større grunn er det til å åpne formell prosedyre basert på det prosessuelle bruddet. Dette er et spørsmål det ville vært prinsipielt interessant å få prøvd for EFTA-domstolen. Dette er ikke formalisme, men snarere en relativ faktor som kan være en nødvendig komponent for å oppnå forsvarlig saksbehandling.

Domstolens bruk av begrepet «examination» kan videre leses som en henvisning til den formelle prosedyren som for EØS-avtalens del følger av ODA-avtalens protokoll 3, art 1 (2). Uansett kan det hevdes at den uformelle prosessen som eventuelt hittil har funnet sted, ikke kan være i nærheten av å oppfyller kravene domstolen her stiller.

ESA «kan» («has the power») videre treffe en midlertidig beslutning, hvilket er én mulighet. Når ESA gis myndighet til å treffe en midlertidig beslutning, må de samtidig ha myndighet til å åpne formell undersøkelsesprosedyre hvis dette i det konkrete tilfellet anses formålstjenlig.

At det i Snøhvit-tilfellet ennå ikke er utbetalt støtte, kan i så måte ikke ha noen betydning. Dette kunne føre til tilfeldige forskjeller i behandlingen av traktatstridige vedtak. I C-301/87 (Frankrike mot Kommisjonen) sies det da også (premiss 22): «If appropriate, such a decision may call for the recovery of the amount of aid which has already been paid.» (vår understreking). Se også premiss 78 i sak C-278/92 (Spania mot Kommisjonen):

 

«As regards the obligation to state reasons, it should be borne in mind that in the judgment in Case C-310/85 Deufil v Commission [1987] ECR 901, paragraph 24, to which the decisions at issue refer, the Court held that where, contrary to the provisions of Article 93 (3), the proposed aid has already been granted, the decision may take the form of an order to the national authorities to recover the aid. In those circumstances, the Commission need not provide specific reasons in order to justify the exercise of the power which the Court has thus held it to have:»

Her omtales et tilfelle hvor den foreslåtte støtten alt er utbetalt, men det følger underforstått av utsagnet at Kommisjonen ikke bare har anledning til å gripe inn i disse tilfellene, men også i de tilfeller hvor den bare er vedtatt iverksatt, men ikke satt ut i livet.

I Guidelines kapittel 6 gis det, basert på domstolspraksis, enkelte spesielle retningslinjer ved prosessuelle brudd på EØS-avtalen. Innledningsvis (6.(1)), statueres følgende:

 

«Apart from special features which are indicated below, the procedure with regard to aid unlawful on procedural grounds follows the same pattern as with notifications.»

Kapittel 6 sier intet om at det i slike tilfeller ikke skal åpnes formell undersøkelsesprosedyre.

I tillegg til drøftelsen ovenfor, vil det i de følgende punktene bli utdypet hvorfor det ut fra dette saksforholdet er tilrådelig å åpne formell undersøkelsesprosedyre, jf. at EF-domstolens praksis som vist åpner for dette.

4.4 Kontradiksjonshensynet  
Som vist i punkt 2.1 ovenfor, står kontradiksjonshensynet sentralt ved vurderingen av om det skal åpnes formell undersøkelsesprosedyre. Formålet om å gi berørte parter anledning til å uttale seg anses som en rettssikkerhetsgaranti. Det vil bidra til et bredt avgjørelsesgrunnlag, noe som er en forutsetning for et materielt riktig resultat.

I Premiss 13 i sak 84/82 (Tyskland mot Kommisjonen) resonnerer EF-domstolen prinsipielt om forholdet mellom den uformelle innledende prosedyren etter artikkel 93 (3) (tilsvarer ODA-avtalens protokoll 3, artikkel 1 (3)) og den formelle prosedyren etter artikkel 93 (2) (tilsvarer ODA-avtalens protokoll 3, artikkel 1 (2)):

 

«The arguments put forward in the present case by the German Government lead the Court to add that one of the main characteristics distinguishing the examination under Article 93 (2) from the preliminary examination under Article 93 (3) resides in the fact that the Commission is under no obligation at the preliminary stage to give notice to the parties concerned to submit their comments. However, such a procedure, which guarantees the other member states and the sectors concerned an opportunity to make their views known and allows the Commission to be fully informed of all the facts of the case before taking its decision, is essential whenever the Commission has serious difficulties in determining whether a plan to grant aid is compatible with the common market. It follows that the Commission may restrict itself to the preliminary examination under Article 93 (3) when taking a decision in favour of a plan to grant aid only if it is convinced after the preliminary examination that the plan is compatible with the treaty. If, on the other hand, the initial examination leads the Commission to the opposite conclusion or if it does not enable it to overcome all the difficulties involved in determining whether the plan is compatible with the common market, the Commission is under a duty to obtain all the requisite opinions and for that purpose to initiate the procedure provided for in Article 93 (2).»

Det betones altså at «to be fully informed of all the facts of the case» er «essential». Dette gjelder der overvåkingsorganet ikke har kunnet «overcome all the difficulties involved in determining whether the plan is compatible with the common market.» Terskelen for når det skal åpnes en formell åpningsprosedyre settes med dette lavt. Bellona kan ikke se at «all the difficulties» på det nåværende tidspunkt er avklart.

Premiss 18 i samme sak inneholder følgende merknader:

 

» Although it is true that the Commission kept the other member states informed through multilateral meetings of the negotiations with the Belgian Government, it is clear from the argument before the Court that those consultations did not offer those concerned or the Commission itself the same guarantees and advantages which the formal consultations provided for in Article 93 (2) offer.»

Garantiene og fordelene forbundet med den formelle prosedyren gjøres her til et hovedpoeng. Den utvekslingen av korrespondanse som hittil har funnet sted i Snøhvit-saken, tilfredsstiller neppe dette kravet fra EF-domstolen. Det synes tvert i mot som om det i C-84/82 hadde funnet sted en langt bredere opplysning og utveksling av informasjon enn det som er tilfellet i den foreliggende saken. Såvidt Bellona kjenner til, har de øvrige EØS-statene ikke vært underrettet om saken.

Konsekvensene i sak 84/82 ble at Kommisjonens beslutning ble annullert. Den ble ansett beheftet med en vesentlig formell mangel. Når man ser hen til Snøhvit-sakens kompleksitet, og det forhold at man her ikke synes å ha vært i nærheten av å ha gjennomført den opplysning og utveksling av informasjon som det som ble gjennomført i sak 84/82, må det kunne antas at en beslutning fra ESA om ikke å åpne formell undersøkelsesprosedyre, kan bli opphevet av EFTA-domstolen.

4.5 Regeleffektivitet. Formålet med notifikasjonsprosedyren
En kontrollpraksis som bidrar til etterlevelse av EØS-regelverket er av vesentlig betydning for at samarbeidet skal kunne virke og utvikles. I domspraksis illustreres viktigheten av at også brudd på de prosessuelle reglene mht. statsstøtte følges opp.

Uttalelser angående forhåndskontrollens begrunnelse danner utgangspunktet. C-120/73 (Lorenz) fremhever at kontrollen har en forebyggende hensikt. Formålet er at kontrollorganet blir gitt «the opportunity to review, in sufficient time and in the general interest of the Communities, any plan to grant or alter aid» (C-301/87 (Frankrike mot Kommisjonen), premiss 17). C-143/99 (Adria Wien) som Regjeringen viser til i brevet av 19. april) understreker også dette i premissene 23 og 24. Disse grunnleggende synspunktene om notifiseringsmekanismens funksjon vil ikke kunne gjennomføres dersom brudd på notifiseringsreglene tillegges en annen virkning enn brudd på det materielle reglene.

Sak C-301/87 (Frankrike mot Kommisjonen) har også i premiss 33 uttalelser av interesse. Selv om vurderingen her er knyttet til kravene som må stilles til Kommisjonens beslutning, må det hensynet som uttrykkes ha generell gjennomslagskraft, Det tas avstand fra å begunstige de stater som yter støtte under tilsidesettelse av notifiseringsplikten på bekostning av stater som notifiserer i henhold til forpliktelsene, jf. også det som foran er sitert fra punkt 4 i sammendraget av dommen.

En motsatt praksis vil kunne oppfordre til å unnlate notifisering ettersom det både med tanke på tid og ressurser vil kunne være mye å spare for avtalepartene. En slik utvikling vil medføre en formålsforfeiling, ved at den foreskrevne prosedyren i så fall vil undergraves.

Det er derfor sentralt at det sanksjoneres mot brudd på regelen i ODA-avtalens protokoll 3, artikkel 1 (2), i første omgang ved at det åpnes en formell undersøkelsesprosedyre. Gode grunner taler også for at det i et slikt tilfelle pålegges staten som har brutt sin forpliktelse en ytterligere arbeidsbyrde med hensyn til å framlegge opplysninger etc. Dette tilsvarer den prosessen som ellers gjennomføres i forkant av et eventuelt vedtak om statsstøtte.

Sakene C-354/90 (FNCE, premiss 16), og C-39/94, (La Poste, premiss 45) inneholder også bemerkninger av interesse. Selv om det i disse tilfeller er de nasjonale domstolenes rolle som drøftes, vektlegges hensynet om at betydningen av notifikasjonsprosedyren ikke må «be weakened» og at man ikke må «deprive that provision of its effectiveness.» Dette er betraktninger som også må ha relevans når konsekvensene av manglende notifisering i Snøhvit-tilfellet skal vurderes.

4.6 Tempoet i ESAs saksbehandling 
Punkt 3 i den norske Regjeringens brev av 30. april 2002 bærer preg av et forsøk på å presse ESA tidsmessig, blant annet med henvisning til de kontrakter operatøren har inngått. Operatøren og Regjeringen har imidlertid selv tatt en sjanse ved å unnlate notifisering, og slik sett skapt den foreliggende situasjonen. Antydningene om at det er ESA som har skapt usikkerheten er derfor uholdbare. ESA utfører bare sin plikt som EØS-avtalens kontrollorgan.

Tidsmomentet i denne typen situasjoner er drøftet av EF-domstolen i C-39/94 (La Poste):

 

«47 The Court has, admittedly, held that where a Member State notifies planned measures to the Commission, the latter must decide within two months whether or not to initiate the procedure under Article 93(2). If the Commission does not adopt a decision within that period, the Member State may implement the plan after giving notice to the Commission. The aid is then deemed to be existing aid subject to the review provided for under Article 93(1) and (2) (Case 120/73 Lorenz v Germany, cited above, paragraphs 4 and 5).

48 This case-law is, however, based on the need to take account of the legitimate interest of the Member State in being rapidly informed of the legal position. That element is missing where the Member State has implemented planned aid without having notified the Commission beforehand.»

I et parallelt tilfelle i C-301/87 (Frankrike mot Kommisjonen) var Kommisjonen heller ikke å klandre for at den hadde latt det gå «fairly long periods» når medlemsstaten i utgangspunktet hadde brutt sin notifiseringsforpliktelse (premiss 28).

Det foreligger således ingen legitim interesse i at saksbehandlingen i ESA forseres. Operatøren og regjeringen kan ikke ha noen berettiget forventning om at ESA handler spesielt hurtig eller innenfor den tidsfrist de ville hatt krav på ved rettidig notifisering. ESA må selvsagt følge det alminnelige prinsippet om gjensidig lojalitet og ikke forhale saken, men det overordnede hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør det også på dette grunnlaget påkrevet med formell prosedyre.

Det kan for øvrig i denne sammenhengen også bemerkes at EF-domstolens praksis indikerer at en medlemsstat, hvis myndigheter har vedtatt å yte støtte i strid med prosedyrereglene i artikkel 93, ikke kan påberope seg støttemottagerens berettigede forventninger om å motta støtten. Se f.eks. avgjørelsen i sak C-278/92 (Spania mot Kommisjonen) der det heter i premiss 76:

 

«Moreover, a Member State whose authorities have granted aid contrary to the procedural rules laid down in Article 93 may not rely on the legitimate expectations of recipients in order to justify a failure to comply with the obligation to take the steps necessary to implement a Commission decision Nor may it rely, for the same purposes, on the principle of legal certainty.»

Dette prinsippet må også komme til anvendelse i denne saken, hvor dessuten Statoil har valgt å inngå sine kontrakter før alle forhold til nasjonalt og internasjonalt regelverk er endelig avklart og dermed selv må bære risikoen for sine kontraktsforutsetninger. Dessuten har selskapet ved å øve adskillig press på myndighetene for å få disse til å forsere saksbehandlingen, selv i betydelig grad bidratt til at den situasjonen man nå befinner seg i forhold til sine kontraktsparter.

4.7 Konklusjon  
Kontradiksjonshensyn, hensynet til å ivareta alle berørte parters interesser, lojalitetshensyn og hensynet til regeleffektivitet må i denne saken være styrende for ESAs vurdering av om bruddet på notifiseringsreglene skal føre til at det åpnes en formell undersøkelsesprosedyre overfor Norge. Særlig må dette gjelde når de nevnte hensynene ses i sammenheng med den foreliggende tvilen om hvorvidt Snøhvit-støtten er omfattet av unntaksreglene i artikkel 61 (3) c eller ikke.

 

5. Kommentarer til andre deler av Regjeringens argumentasjon 
5.1 Innledning  
Dette avsnittet pretenderer ikke på noen måte å være uttømmende, men noen punkter i Regjeringens brev av 19. og 30. april 2002, fortjener likevel å bli kommentart.

5.2 Kommersielle implikasjoner, forutberegnelighet og konfliktpotensiale 
Punkt 3 om «Commercial implications of a delay in the development of the Snøhvit project» i departementets brev av 30. april, er ovenfor i punkt 4.6 avfeid som irrelevant. Operatøren må selv ha risikoen for egne forutsetninger når forholdet til det gjeldende regelverket ikke er avklart. Kontraktsforpliktelser som p.t. er pådratt (se f.eks. brevet fra Statoils medkontrahent El Paso) kan ikke binde opp vurderingen av hva som må antas å være gjeldende fellesskapsrett.

Forutberegnelighet for operatøren og et ønske om færre konflikter oppgis også i brevet av 19. april (se f.eks. punkt 3) både av Regjeringen og Statoil (i gjengitt brev) å være en hovedgrunn til endringen i petroleumsskatteloven. Konkret vises det imidlertid kun til én rettstvist, og gjennomslagskraften til dette argumentet er tvilsom når man støter an mot skrankene i artikkel 61. Forutberegneligheten skal i denne forbindelse primært ivaretas ved notifiseringsprosedyren, hvoretter uklare spørsmål vil bli løst i forkant. Det gir derimot liten mening å anføre forutberegnelighetssynspunkter i etterkant når man selv har valgt ikke å la slike synspunkter slå gjennom overfor hensynet til en hurtig saksbehandling i forkant.

5.3 Selvmotsigende bruk av faktiske forhold 
Det er også grunn til å peke på en selvmotsigelse i Regjeringens argumentasjon. Det hevdes at regelendringen er generell, men samtidig trekker man fram konkrete, prosjektspesifikke elementer ved Snøhvit, som avstanden til markedet. Eksempelvis heter det i brevets punkt 4: «Consequently, these particular circumstances called for special measures in order to create a level playing field.»

Forutsetningen om at denne argumentasjonen er subsidiær (punkt 5.1, jf. også punkt 2.1 i brevet av 30. april 2002) overbeviser heller ikke. Subsidiær argumentasjon vil i alminnelighet være basert på at man forutsetter et annet faktum bevist, eller at det er snakk om ulik rettslig bedømmelse av samme faktum. Den faktiske bakgrunnen ligger her imidlertid fast, og det kunne synes mest fornuftig av departementet å bestemme seg for én av tilnærmingsmåtene.

5.4 Bruken av dommen i sak C-53/00 (Ferring) 
Departementet synes i brevet av 19. april (punkt 4.2.4) å utlede fra Ferring-dommen at «whether the measure may be justified by rational and acceptable reasons» er et generelt vilkår som kan hindre at en ordning blir å klassifisere som statsstøtte.

Bellona stiller seg tvilende til denne rettsoppfatningen. For det første må det understrekes at artikkel 61 er det klare utgangspunktet for vurderingen. Bestemmelsen vil kunne uthules dersom «sikkerhetsventiler» som «rational and acceptable reasons» gis for stort rom. Det må i så fall stilles krav om at domstolen uttrykker seg tydelig mht. rekkevidden av et eventuelt domstolsskapt vilkår.

For det andre dreier det seg om en dom som ikke er publisert i samsvar med kravene («not yet reported»). Det kan da synes rettssikkerhetsmessig betenkelig å bygge et nytt vilkår på denne, særlig dersom dette ikke sies klart. Og det er ingenting som tyder på at domstolen har ment å oppstille et nytt vilkår med generell gjennomslagskraft i artikkel 61-tilfellene. Tvert i mot synes det som om avgjørelsen bare innebærer en videreføring av «the nature and the general scheme of the system» fra tidligere praksis. De faktiske forholdene i sakene er heller ikke sammenlignbare. I «Ferring»-saken var det snakk om gjenoppretting av balansen i et forrykket marked på grunn av monopolstilling, og drøftelsen relateres bl.a. til den ene partens public service-forpliktelse.

5.5 «[W]ithin the logic of the system» 
Departementet bruker i brevet av 19. april også mye plass på å utlegge historien bak det norske petroleumsskattesystemet, se særlig punkt 4.2.3. Ut fra vilkåret «within the logic of the system» kan dette tilsynelatende synes relevant. Det er imidlertid grunn til å minne om at internrettslige lovforarbeider er en kilde med svært begrenset vekt i fellesskapsretten.

Bellona vil også anføre at vilkåret «within the logic of the system» må tolkes snevert for at ikke formålet med artikkel 61 skal undermineres.

5.6 De generelle forvaltningsrettslige skrankene etter norsk rett  
Regjeringen anfører også at de generelle forvaltningsrettslige skrankene etter norsk rett «limits severely any leeway for discretion in future decisions» (punkt 4.1 i brevet av 19. april).

Dette har imidlertid kun begrenset interesse i denne forbindelse. Det skal forholdsvis mye til før det kan konstateres overtredelse av f.eks. prinsippene om ikke-diskriminering og proporsjonalitet. Skjønnet vil sjelden stride mot disse skrankene. Det er for øvrig også omdiskutert om det i det hele tatt kan oppstilles et generelt proporsjonalitetsprinsipp i norsk forvaltningsrett.

5.7 LNG og EUs behov for naturgass 
Regjeringen viser i brevet av 19. april (punkt 1) også til Kommisjonens holdning til gassutnyttelse, med Snøhvit som eksempel. Vi tillater oss imidlertid å stille spørsmålstegn ved den rettskildemessige verdien av dokumentet som brukes som grunnlag; «Communication on European energy infrastructure». Dette er ingen bindende regulering, og en eksemplifisering i rapporten innebærer heller ingen konkret vurdering av Snøhvit-prosjektet i forhold til statsstøttereglene.

Listen det vises til (side 38) er dessuten en liste hvor LNG ikke forfordeles, men heller er en del av en samlet vurdering av mulige gasskilder for Europa. Det må i den forbindelse også påpekes at det finnes mye gass som i dag blir brukt til meroljeproduksjon, som heller kan eksporteres framfor å benyttes i anlegg som ligger langt fra markedet. Grunnen til at det er valgt en LNG-løsning framfor å transportere naturgassen i rør fra Snøhvit er nettopp avstanden til markedet.

Den norske regjeringen tolker dokumentet «Communication on European energy infrastructure» slik at Snøhvit er «among the key gas supply projects for Europe». Snøhvit er imidlertid ikke nevnt i dokumentets «Annex I: TRANS-EUROPEAN ENERGY NETWORKS Priority projects of European interest.» Det er derimot rørledninger fra Russland og Algerie. Når det gjelder LNG, er implementering av ilandføringssteder prioritert, men ikke hvor LNG importeres fra. Import fra Egypt, Nigeria og Trinidad & Tobago har følgelig like stor prioritet som import fra Snøhvit. Derfor blir det misvisende, og en ikke så rent liten tilsnikelse, når Regjeringen framstiller det som om utbyggingen av Snøhvit er essensiell for EUs gassforsyning.

Det må dessuten nok en gang betones at det ikke er Norge som skal foreta denne typen vurderinger.

5.8 Konklusjon 
Denne ikke-uttømmende gjennomgangen av ytterligere svakheter i Regjeringens brev til ESA, bidrar ytterligere til å forsterke viktigheten av at det åpnes en formell undersøkelsesprosedyre i denne saken. Samtlige av disse forholdene må også undergis en grundigere behandling.

6. ESAs rolle 
Bellona finner ingen grunn til å tvile på ESAs uavhengighet, men sett hen til Snøhvit-sakens store betydning for norske interesser tillater vi oss noen prinsipielle merknader.

ESAs uavhengighet, kontrollorganets legitimitet, er av avgjørende betydning for EØS-avtalen i sin nåværende utforming. Dette prinsipielt viktige poenget aksentueres når organet er under press fra norske interesser. Dersom kontrollfunksjonen skal ha realitet er det av fundamental betydning at man i denne saken (og andre) opprettholder en helt selvstendig linje i forhold til medlemsstatene (in casu Norge), og følger fellesskapsretten. Det må i en slik situasjon ikke kunne settes noen som helst spørsmålstegn ved om ESA har gjort en korrekt og forsvarlig vurdering; noe annet ville være å redusere EØS-avtalen til en bilateral avtale i strid med forutsetningene.

Det forutsettes at overvåkingsorganet opptrer i samsvar med forutsetningene, og at norske saksbehandlere og nordmenn i kollegiet ikke på noen måte lar seg styre av norske interesser eller operatørinteresser på en måte som strider mot fellesskapsretten. En annen opptreden vil være i strid med grunnleggende saksbehandlingsprinsipper nedfelt av EF-domstolen, og medføre opphevelse av ESAs avgjørelse. Se i denne forbindelse f.eks. Gulmann/Hagel-Sørensen, EU-ret, 1995 s. 265-269.

EØS-avtalens artikkel 64 kan også nevnes i denne sammenhengen. Formålet med bestemmelsen er å unngå avvik fra Kommisjonens praksis. Det er viktig at Kommisjonens respekt for ESA og EØS-avtalen opprettholdes, særlig når avtalen etter EUs utvidelse er blitt mer sårbar. Mistanke om en lempeligere anvendelse av statsstøttereglene i EØS, med påfølgende artikkel 64-prosedyre, må slik sett være svært lite ønskelig.

En beslutning om ikke å åpne formell undersøkelsesprosedyre på det nåværende stadiet vil kunne åpne for spekulasjoner om at ESA har latt seg styre av norsk press. Det er hverken ESA, Norge eller EØS-avtalen som sådan tjent med.

7. Konklusjon  
Det framgår av den foregående drøftelsen at det fortsatt foreligger slik tvil som er nødvendig for at ESA etter ODA-avtalen protokoll 3, art 1 (2) er forpliktet til å åpne prosedyre, jf. Guidelines punkt 5.2.(1). Bellona vil på denne bakgrunn anmode ESA om å innlede en formell undersøkelsesprosedyre overfor Norge.

 

---

1)Den positive effekten det snakkes om at norsk LNG-produksjon vil ha, er for øvrig i beste fall høyst usikker. For det første er det lite sannsynlig at LNG fra Snøhvit vil kunne konkurrere på det europeiske markedet med billigere gass fra Russland og Algerie. Det er derfor ikke lett å få øye på hvilken positiv effekt LNG fra Snøhvit skulle ha når det gjelder fleksibilitet og forsyningsmangfold mv. på det europeiske gassmarkedet. For det andre forutsetter antagelsen om at LNG fra Snøhvit kan ha en positiv miljøeffekt at produktet vil erstatte mer forurensende energikilder som kullkraft. Det er ikke gitt at en slik erstatningseffekt vil inntre. Produksjon av LNG er dessuten meget energikrevende. For å kjøle ned gassen fra Snøhvit til flytende form skal det bygges et gasskraftverk som vil slippe ut vel 800.000 tonn CO₂ pr. år (noe som vil øke de årlige norske CO₂-utslippene med 2 %). Når man dertil ser hen til at Snøhvit ligger langt fra markedene og gassen forutsettes transport dit med skip, er det ikke lett å omtale Snøhvit som et prosjekt med positiv miljøeffekt. Tilbake

2)For å komme fram til dette tallet har man tilsynelatende benyttet en ECU-kurs på 8,14. Oslo Børs’ noterte kurs på ECU den 11. mai 2002 var imidlertid 7,56. Det vil si at det ikke dreier seg om 10,8, men om drøyt 11, 6 millioner ECU per arbeidsplass. Tilbake

 

---

 

____________________ Bernhard Vigen Jur. saksbehandler

____________________ Jon Gauslaa Jur. rådgiver