Kommentar:

Etter å ha lest konsernsjef Olav Fjells uttalelser i Finnmark Dagblad om at Statoil ikke har tid til å vente på konsekvensutredningen av Barentshavet før de vil bore etter olje, er det med en viss ironi jeg leser hva Statoil mener med samfunnsansvar på deres hjemmesider:

Statoil skal drive forretning på en etisk forsvarlig, bærekraftig og sosialt ansvarlig måte.

Siden Statoil tydeligvis da mener at det er etisk, bærekraftig og sosialt ansvarlig å sette alle demokratiske spilleregler til side og presse gjennom oljeboring i et av verdens mest sårbare naturområder uten at konsekvensene er utredet, blir jeg interessert i hva Statoil selv mener med samfunnsansvar.

Også på dette spørsmålet finner jeg svar på deres hjemmesider under overskriften "Hva mener Statoil med samfunnsansvar?" hvor det står å lese at vi gjør vår holdning kjent overfor myndigheter, partnere, leverandører og andre interessenter. Det er vel nettopp dette konsernsjefen lever opp til da – når han går ut i media og blottlegger sine holdninger til de demokratiske hensynene som ligger bak saksbehandlingsreglene i denne typen saker.

Statoilskolen
I og for seg er det vel greit at Fjell kaller en spade for en spade og åpenlyst sier at han ikke bryr seg om hvilke konsekvenser som måtte avdekkes i en konsekvensutredning av Barentshavet. Det som er mer bekymringsfullt er at deres politikk er å selv lære opp egne medarbeidere i forretningsetikk og håndtering av etiske dilemmaer. Men at de selv må ta denne opplæringen er jo forståelig.

Kelner, jeg vil ha mer skatt, eller?
Statoil har allerede fått gjennomslag for sitt utidige press på norske myndigheter når det gjelder petroleumsutvinning i Barentshavet. Statoil fikk av Stoltenberg-regjeringen velge hvilket skatteregime de ønsket på Snøhvit. I motsetning til de mindre aktørene som ønsket en skatteprosent på 28 og en nedskrivning av driftsmidlene på 2 år, valgte Statoil en skatteprosent på 78 og en nedskrivningstid på 3 år. Bakgrunnen for dette tilsynelatende dårlige valget er selvfølgelig en tilsvarende høy fradragsprosent i startfasen før prosjektet blir økonomisk lønnsomt.

Når prosjektet blir lønnsomt om noen år vil det ikke forundre meg stort om Statoil begynner å presse på for å få såkalt landskatt, dvs skatte 28% av inntektene.

Det er ikke bare norske myndigheter Statoil presser til å legge til side god saksbehandlingsskikk. I mai presset de ESA til å foreta en unormal rask vurdering av de ovennevnte skatteregler. ESA ga etter og behandlet saken på rekordtid.

Det overraskende med artikkelen i Finnmark Dagblad er ikke de holdninger og arroganse som Statoilsjefen avdekker, men det at han gjør det offentlig. Det har da aldri tidligere vært nødvendig for Statoil å løpe til Finnmark Dagblad for å legge press på myndighetene og få gjennomslag for sine ønsker.