Konsekvensutredning Lofoten – Barentshavet, bare på liksom?
Daglig kan man lese propaganda fra oljeselskapene om hvor viktig det er at de nå får etablere seg i de sårbare områdene fra Lofoten og nordover. Oljeselskapene med Statoil i spissen bedyrer at det vil gå nedenom og hjem med hele nasjonen – ja visstnok også med russerne – om de ikke umiddelbart får sette igang i nord.

Det har riktignok vært visse tendenser fra oljefolket til å vise litt storsinn, da de i enkelte sammenhenger har godtatt å vente til konsekvensutredningen for Lofoten – Barentshavet er ferdig neste år. Det som er helt klart er at de ikke kan strekke seg til den helhetlige forvaltningsplanen for området er ferdig i 2005. Men hva skal man gjøre med en konsekvensutredning (eller en forvaltningsplan for den saks skyld) den dagen en slik utredning ligger på bordet i Det kongelige norske olje- og energidepartement, om det allerede nå skal gis tillatelser til utbygging og drift (PUDer)? Hva er vitsen da?

Formålet med konsekvensutredninger generelt er at det skal danne grunnlag for riktige beslutninger, eller som det heter i plan- og bygningslovens § 33-1:

Formålet med en konsekvensutredning er å klargjøre virkninger av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn. Konsekvensutredninger skal sikre at disse virkningene blir tatt i betraktning under planleggingen av tiltaket og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, tiltaket kan gjennomføres.

Det er altså ikke bare for at et stadig voksende byråkrati skal ha noe å henge fingrene i og sammen med oljeutvinnerne øke BNP, at det lages denne typen utredninger.

Når det gjelder denne konsekvensutredningen spesielt, skal den gi svar på hvilke konsekvenser petroleumsvirksomheten har på økosystemene for dermed å gi grunnlag for en vurdering av om det er mulig med helårig petroleumsvirksomhet i området uten at det oppstår uakseptable skadevirkninger.

Så langt gjenstår det mye arbeid før en slik utredning vil kunne bli ferdig og gi de svar man ønsker. Foreløpig har bare forslaget til utredningsprogrammet vært ute på høring, og det var langt fra tilfredsstillende. SFT går i sin høringsuttalelse så langt som å si at utredningen er så mangelfull at den ikke vil kunne danne et beslutningsgrunnlag for myndighetene. De mener også at utredningen slik den presenteres i utredningsprogrammet ikke vil tilfredsstille kravene i EUs direktiv om strategiske konsekvensutredninger som blir gjort gjeldende for Norge fra 2004. Direktivet krever slike utredninger for alle større tiltak, inkludert petroleumsvirksomhet.

SFT er meget kritiske til at det i utredningsprosessen for Lofoten – Barentshavet ikke legges opp til en like grundig utredning av helårig petroleumsvirksomhet som av letevirksomheten, til tross for at det er større fare for miljøskade i drifts- og utbyggingsfasen.

Hofteskudd fra oljenæringa
Så var det den helhetlige forvaltningsplanen da som skal være ferdig i 2005. Olje- og energiministeren har ymtet frempå om at det kanskje ikke er mulig å ta stilling til oljeboring i nord før denne planen er ferdig i 2005.

Dette har fått oljenæringa til å se så rødt at de skyter fra hofta på en måte som gjør at både argumentene for oljeutbygging i nord og sannhetsgehalten i dem, spriker i alle retninger. Blant annet påstås det at det er avgjørende i forholdet til Russland å få etablert seg på norsk side i Barentshavet. Hva som er bakgrunnen for dette utsagnet er vanskelig å si, men vi har i hvert fall ikke sett eller hørt noen dokumentasjon på at det skal være riktig. Snarere tvert i mot ble dette tilbakevist av visepresidenten i den russiske petroleumsgiganten Gazprom, Boris Nikitin, på oljekonferansen Barents Petro i Hammerfest i forrige uke.

Under mandagens høring i Stortinget om St.meld. nr.38 (om olje- og gassvirksomheten) gikk næringa så langt som å feilinformere Stortinget om at det i Oljeindustriens Miljøforums regi er utarbeidet en rapport på tvers av nærings- og miljøinteresser, som konkluderer med sameksistens mellom oljevirksomhet og annen virksomhet i Lofoten – Barentshavet. Bellona, som har deltatt i arbeidet med denne rapporten, måtte informere Stortinget om at den ikke gir grunnlag for en slik konklusjonen. Rapporten har ikke tatt stilling til en fremtidig aktivitet i Lofoten – Barentshavet da dette er svært konfliktfylt, og gruppas medlemmer ikke ville kunne enes om dette. Enden på visa ble derfor at oljenæringas representanter måtte beklage utspillet.

Om det var disse hofteskuddene som fikk oljeminister Steensnæs til å vurdere det han kaller en "mellomløsning" er vanskelig å si. Mellomløsningen går i følge oljeministeren ut på å sette i gang en egen prosess for de selskapene som har gjort investeringer i området slik at de kan få en tidligere avklaring enn 2005 (Dette gjelder feltene Goliat og Dumbo). I realiteten vil ikke dette være noen mellomløsning da disse feltene faktisk er de eneste aktuelle på så kort sikt som to år. Og hva da om konsekvensutredningen og forvaltningsplanen tilsier noe annet enn at disse burde bygges ut?

Hvem skal betale for nullutslippene i Lofoten – Barentshavet?
I konsekvensutredningen for Lofoten – Barentshavet skal det legges til grunn et teknologiregime som er forankret i null utslipp til sjø (av produsert vann, borekaks og slam). Daglig kan man lese at oljeselskapene viser til at dette er teknologisk mulig og at det er et godt argument i kampen om Lofoten og Barentshavet. Det som imidlertid sjelden kommer frem er at reduksjonen av utslipp til vann i mange tilfeller vil øke energibehovet og dermed også utslippene til luft. Dette fordi de fleste offshoreinstallasjonene bruker gassfyrte turbiner for energiproduksjon. Utslippene består i tillegg til CO₂ og NO_x også av flyktige organiske forbindelser (VOC) og CO.

Utslippene av alle disse forbindelsene skal reduseres kraftig på grunn av Norges forpliktelser etter Kyotoprotokollen, Gøteborgprotokollen og det kommende National Emission Ceilings-direktivet fra EU.

En utbygging i nord vil medføre en økning i utslippene av disse forbindelsene. Dette vil igjen måtte føre til en reduksjon fra andre næringer og da høyst sannsynlig fra en allerede hardt prøvet prosessindustri.

Var det noen som spurte om dette var så lurt i en tid da det kanskje er på tide å frigjøre seg fra oljepengene og bygge opp igjen landbasert industri?