I et brev til Fiskeridepartementet datert 3. april 2002, kritiserer Havforskningsinstituttet (HI) Olje- og Energidepartementet (OED) for å sette sammen det de kaller :

”den OED ledende prosjektorganisasjonen hvor oljeselskapene etter vår mening synes å være noe overrepresentert.”.

HI skriver videre at de hadde:

”sett det som naturlig at også SFT(Statens forurensningstilsyn), DN (Direktoratet for naturforvaltning) og NP (Polarinstituttet) var representert for å ivareta sine respektive fagområder i utredningen.”
 
Unntatt offentlighet
Brevet fra HI er forsøkt unntatt fra offentlighet av Fiskeridepartementet til tross for at HI viser til dette i brev til OED av 28. august som en del av sin høringsuttalelse. Siden brevet da må sies å være en del av den alminnelige høringsbehandlingen, kan ikke brevet unntas fra offentlighet, jf. offentlighetsloven § 5, tredje ledd. Det hører også med til denne historien at avsenderen, HI ikke har noe imot offentliggjøring. Hvorfor Fiskeridepartementet har det kan det bare spekuleres i.

Faglige mangler ved utredningsprogrammet
I dette brevet kritiseres også SFT og OLF (Oljeindustriens landsforening) for å ha definert et ”nullutslipp” -prinsipp som ikke medfører null utslipp, men ”null miljøskadelige utslipp”. HI beklager at de som faglig rådgiver på dette området ikke er blitt konsultert i forbindelse med hva som kan være skadelig i det marine miljø.

HI etterlyser også en redegjørelse av hvor mye og hvilke deler av luftutslippene fra helårig petroleumsvirksomhet som vil havne i sjøen. Til slutt etterlyses en grundig vurdering av styringsverktøyet EIF (Environmental Impact Factor) som benyttes i miljørisikoanalyser og hvilke akseptkriterier som legges til grunn og hva som ligger i begrepet naturens tålegrense.

I sine kommentarer til høringsuttalelsene nevner ikke OED kritikken fra HI med ett ord, til tross for at de kanskje er det fagorganet som har mest kunnskap om de problemstillingene som reises ved helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten og nordover. Bellona mener dette nok en gang beviser OEDs arroganse i denne saken, samtidig som vi lurer på hvor grensen mellom arroganse og korrupsjon går.