På lederplass i The Economist beskrives konsekvensene av en økonomi som er til de grader avhengig av jevn tilførsel av olje. Blant følgene dette bringer med seg nevnes forringing av miljøet, bidrag til helseproblemer, oljenasjonenes muligheter til å heve oljeprisen langt over markedsverdi samt den politiske risikoen man faktisk tar ved å gjøre seg avhengig av noen få svært mektige produsenter. Noe bl.a. Storbritannia smertelig fikk erfare da demonstranter blokkerte oljedepoter for to år siden, og stanset oljetilførselen i to dager.

Løsningen ligger i nye energibærere

For å få bukt med problemene en slik avhengighet fører med seg, er en overgang til nye, rene, energibærere uunngåelig. Bruk av hydrogen i brenselceller har lenge blitt sett på som en fjern drøm, men flere og flere får nå øynene opp for at en slik overgang er nært forestående. Fordelene ligger i en stor reduksjon av klimagassutslipp, distribuert produksjon fra en rekke mulige kilder (fornybar energi, naturgass, olje osv), og således langt mindre avhengighet av de store oljeaktørene.

Bellona har lenge hevdet at en slik overgang både er mulig og helt nødvendig for å løse klimaproblemene en økonomi drevet av olje fører med seg. I første rekke ser man for seg hydrogen produksjon basert på fossile kilder med CO₂-deponering. Dette kan ha stor betydning for transportsektoren som med sine mobile utslippskilder har vist seg vanskelig å kontrollere. På langt sikt må hydrogenproduksjon basert på fornybare energikilder, og dermed en null-utslipp filosofi, være målet.

En nært overstående overgang?

En slik frigjøring fra oljeindustiens jerngrep kommer ikke over natten. Oljeindustrien har fortsatt tilnærmet monopol på transport, og ny klimapolitikk blir ofte offer for massiv motabeidelse på grunn av lønnsomhet på kort sikt. Et eksempel på dette er Bush-administrasjonen sitt nei til Kyoto-protokollen. En overgang til hydrogensamfunnet krever politisk vilje og allmenn opplysning. Bellona konstaterer med glede at stadig flere samler seg rundt denne oppgaven.