– Det er viktig å huske at avtalen som ble inngått i Durban understreker alvoret i klimatrusselen, samtidig som det såkalte ‘gigatonngapet’ mellom hvor store utslippsreduksjoner land har forpliktet seg til å gjøre og hvor store reduksjoner de siste forskningsrapportene bare har økt siden klimatoppmøtet i København.

Økonomi prioriteres framfor internasjonal solidaritet

Olje- og gassvirksomheten i Canada skaper et betydelig antall arbeidsplasser og gir store inntekter til Canada.

– Grunnen til utmeldelsen er naturligvis Canadas utvinning av de store tjæresandforekomstene som gir store klimagassutslipp, sier Svend Søyland. Canada lovet da de skrev under på Kyotoavtalen at landets utslipp skulle reduseres med seks prosent i forhold til utslippene i 1990. Reduksjonen skulle tas innen Kyotoavtalens utløp i 2012. Reduksjonen skulle være fra 590 til 555 millioner tonn CO₂, altså 35 millioner tonn. Til sammenligning var Norges totale utslipp 53, 7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2010.

I dag er Canadas utslipp oppe i omlag 700 millioner tonn. Under klimatoppmøtet i København 2009 lanserte Canada et lite ambisiøst utslippsmål; landets utslipp skal reduseres til 607 millioner tonn CO₂ i 2020. Det betyr i realiteten en 16 prosents økning i utslippene i forhold til referanseåret 1990 i Kyotoavtalen.

Pembina Institute – en ledende tenketank på miljøspørsmål i Canada – har anslått at med planlagt vekst i blant annet tjæresandproduksjonen i årene som kommer, vil utslippene i 2020 ligge på 884 millioner tonn. Det viser også kanadiske myndigheters eget scenario:

Photo: Kilde: Environment Canada, i rapporten "Canada's emission trends"

Canadiske myndigheter har gjennom årene tilført tjæresand industrien store subsidier for å utvide virksomheten. Se for eksempel rapporten The Global Subsidies initiative – UNTOLD BILLIONS: Fossil-fuel subsidies, their impacts and the path to reform.

Grafen under viser Canadas  utslipp sammenlignet med utslippene i 1990 som er referanseåret i Kyoto-protokollen.

Photo: Kilde: Pembina Institute, i rapporten Canadian Oil Sands and Greenhouse Gas Emissions

Hvis man sammenligner målet fra København, altså ’new pledge’ på 607 millioner tonn i 2020, med ’current action’ i figur ES3 på 785 tonn i 2020, er det tydelig at selv ikke dette målet er realistisk. I hvert fall ikke uten CCS.

Vikarierende argument

I de to ukers lange forhandlingene i Durban svirret hele tiden ryktene om at Canada ville trekke seg ut av Kyoto-avtalen. Canada argumenterte med at Kyoto-avtalen er mangelfull fordi den ikke omfatter alle de største utslippslandene, som USA og Kina, og at de derfor ville trekke seg ut av avtalen. Men dette er et av flere vikarierende argumenter, mener Svend Søyland:

– Landets egen petroleumsproduksjon er åpenbart en av hovedgrunnene til at de kanadiske myndighetene nå kaster inn håndkledet.

Utvinningstakten har økt dramatisk de siste årene, og den konservative regjeringen i landet vil ikke lenger være bundet av utslippstaket Kyotoavtalen innebærer.

Nå melder landet seg ut to år før tiden, og Canada er dermed det første landet som melder seg ut før første avtaleperiode er over 1. jaunar 2013.

Skitten olje

Det er tjæresand Canada kan by på. Statoil kaller tjæresand for ‘oljesand’, men petroleumsproduktet som skal utvinnes er i virkeligheten enda tykkere enn tjære:

– Oljen som skal fravristes sanden er blitt beskrevet som like hard som en hockeypuck. Da er det lett å forstå at det skal enorme mengder energi til for å skille ut oljen.

Tjæresandprosjektene gir derfor betydelig større CO₂ -utslipp enn alle andre måter å utvinne petroleumsprodukter på. Generelt er klimagassutslippene fra olje- og gassproduksjon i Canada rundt sju ganger større enn utslipp fra olje- og gassproduksjon på norsk sokkel . (National Energy Board Canada, 2006 og OLF, 2006).

CCS i Canada

Kanadiske myndigheter har de siste de årene forsvart veksten i tjæresandutvinningen med at CCS-anlegg snart vil være på plass. Myndighetene gir ressurser til forskning på dette feltet, men for at dette skal skje vil Canada måtte innføre en høy pris på CO₂ utslipp. Prisen kan bli så høy at forbruket av fossil energi kan falle dramatisk. Da vil også lønnsomheten i tjæresandprosjektene bli presset.

Statoil, som påberoper seg å sitte i førersetet på utvikling og implementering av CCS-teknologi, antar at  CCS kan tidligst komme på plass fra 2030 på deres anlegg.

Det er 19 år til og i mellomtiden vil tjæresandutvinningen pøse ut CO₂ til atmosfæren.

Statoil taler med to tunger

Statoil, hvor den norske stat eier 67 prosent,  kjøpte i 2007 North American Oil Sands Company for tolv milliarder kroner og med det rettighetene til tjæresandutvinning i et område på størrelse med Jotunheimen nasjonalpark, i Alberta, Canada.

Statoil bruker dampassistert teknologi i dype brønnhull for å utvinne olje her, og argumenterer for at metoden er mer miljøvennlig enn de gigantiske åpne dagbruddene som de fleste andre selskaper utvinner tjæresand i.

Brønnhullmetoden tar seg penere ut på overflaten i landskapet, men er mer karbonintensiv og gir høyere CO₂-utslipp  åpne dagbrudd. De åpne dagbruddene skaper store sår i landskapet, men krever ikke så mye energi som den dampassisterte metoden som Statoil og noen få andre selskaper benytter seg av.

I tillegg og ironisk nok brukes en energikilde med lavt karbonavtrykk i brønnhullmetoden, nemlig naturgass, for å utvinne olje fra den karbonstinne tjæresanden.

– Det er som å lage hjemmebrent av konjakk, slår Søyland fast.

Norges rolle

Dersom Norge fortsatt involverer seg i tjæresandutvinningen i Canada gjennom Statoil, bidrar Norge til Kanadas sabotasje av  Kyotoavtalen.

– Vi kan ikke samtidig snakke varmt om å fortsette Kyotoavtalen og samtidig være en aktiv part i den mest karbonintensive oljeutvinningen som finnes. Her må Norge ta et valg, sier Svend Søyland.