Hvorfor TØI tar feil.

8b6bd93d3e0af5e4eb53600f916eec89.jpeg

 

1. Feil rettighetssstruktur
Det er et internasjonalt prinsipp at forurenseren skal betale for de skader og ulemper han påfører andre (=eksterne kostnader). Metoden går imidlertid ut fra at den SKADELIDENDE skal betale for å UNNGÅ forurensning, mens etablert rettsstruktur sier at FORURENSEREN skal betale. Dette blir det samme om det skulle ringe på døren din og når du lukker opp så står det en kar der og spør hvor mye du er villig til å betale for at han ikke skal tømme et lass med hønsemøkk i hagen din. Du ville selvfølgelig hevde at du ikke skal betale noe som helst. Skal det betales noe så er det du som skal ha en kraftig erstatning.

Metodefeilen ovenfor er noe alle forskere er klar over, men som ingen har klart å finne noen løsning
på. Feilen får praktisk betydning fordi det er forskjell på betalingsvillighet og erstatningskrav. De beregnede eksterne kostnadene er derfor for lave.

2. Feil pris for CO2.
For mange forurensninger er det mulig å finne et mer eller mindre godt anslag for skadene en forurensning forårsaker. For CO2 er det anderledes. Det er ingen som tør å gjette på hvor store skader og ulemper en hurtig klimaforandring vil medføre. For å komme rundt dette problemet har forskerne sagt at kostnadene forbundet med CO2 utslipp, er lik kostnadene ved å redusere utslippene i tråd med Kyotoprotokollen. Dette blir det samme som å si at vi ikke vil få noen mennskeskapte klimaforandringer dersom Kyotoavtalen oppfylles. Dette er selvfølgelig helt galt. FNs klimapanel har beregnet at utslippene globalt må reduseres med 60-80%, mens Kyotoprotokollene vil gi reduksjon på 5% i i-land. Igjen er de beregnede eksterne kostnader av CO2-utslipp for lave.

Tilsammen gjør disse to feilene at de beregnede eksterne kostnadene i TØIs rapport, er for lave.