Med miljøgifter tenker vi i første rekke på giftige stoffer som ikke, eller i liten grad, lar seg bryte ned av naturlige prosesser. Miljøgiftene kjennetegnes ved at de:

· kan skade levende organismer og natur­miljøet selv med små konsentrasjoner

· er persistente, dvs. at de ikke lar seg bryte ned eller brytes ned sakte

· hoper seg opp i næringskjedene

· gir uønskede endringer i økosystemene

Denne karakteristikken innebærer at mange stoffer som er forurensende og giftige ikke nødvendigvis regnes som en miljøgift. Eksempler på farlige stoffer som ikke er miljøgifter er svoveldioksid (SO₂), nitrogenoksider (NO_X), cyanid, hydrogensulfid, asbest og fosfater.

Miljøgifter kan gi en rekke skader på mennesker og dyr. Stoffskifte- og hormonelle forstyrrelser (hormonhermere), forstyrrelser i immunforsvaret, skader på sanse- og nervesystemet, skader på muskelfunksjonene, forstyrrelser av næringsopptaket og forstyrrelser av åndedrettsorganets funksjoner er eksempler på mulige konsekvenser som følge av eksponering for miljøgifter. Den alvorligste effekten er nok likevel at formeringen hos mange arter er spesielt følsom overfor miljøgifter. Dette fører raskt til konsekvenser for flere deler av økosystemet ved at bestandsendringer i en art påvirker livsvilkårene for andre arter.

De fleste miljøgifter vil lagres i fettvevet hos mennesker og dyr. Dette gjør at miljøgifter lett spres fra generasjon til generasjon. Hos pattedyrene skjer spredningen gjennom morkaken eller den fettrike morsmelken, mens fettstoffer i egget vil kunne overføre miljøgifter hos for eksempel fugler. Overføring av miljøgifter på denne måten kan gi store konsekvenser fordi foster og unge dyr er mye mer følsomme og sårbare enn voksne individer. Så selv om moren ikke opplever noen effekter, kan avkommet påføres store skader av den samme eksponeringen.

Miljøgifter sprer seg også mellom ulike arter. Store dyr spiser mindre dyr, og dermed også miljø­giftene som er lagret i det minste dyret. Miljøgiftene lar seg ikke bryte ned i kroppen, og de lagres i fettvevet på det største dyret. Vi får dermed en opphopnings­effekt. Et av de mest kjente eksemplene på en miljøgift som hoper seg opp i næringskjeden er DDT. DDT er et stoff som tidligere ble mye brukt i plantevern­middel. Stoffet ble forbudt å bruke i Norge i 1985, men utslipp til norske områder skjer fortsatt, både gjennom ulovlig bruk og utslipp og spredning fra andre land. Figuren viser hvordan DDT- konsentrasjonen øker jo høyere opp i næringskjeden man kommer. Som det går fram av figuren er det 50 ganger så mye DDT i fiskeørnen som i småfisk, mens det er mer enn åtte millioner ganger så høy konsentrasjon i ørnen som i vannet.

At miljøgifter hoper seg opp i næringskjeden og brytes ned langsomt er en skummel kombinasjon for miljøet. Sannsynligheten er nemlig stor for at forurensingen til naturen ikke oppdages før skadene har blitt så store at de ikke kan repareres. Det betyr at selv små utslipp vil over tid kunne føre til svært alvorlige konsekvenser.

Det er vanlig å gruppere miljøgiftene i to grupper: organiske og uorganiske miljøgifter. Denne inndelingen er basert på stoffenes kjemiske sammensetning.

Organiske miljøgifter
Organisk kjemi er definert som all kjemi som innebærer forbindelser som inneholder karbon. Det som kjennetegner organiske miljøgifter er med andre ord at de inneholder en karbonforbindelse. Organiske miljøgifter omfatter flere hundre kjemiske stoffer med ulik grad av giftighet.

De organiske miljø­giftene kan brytes ned av mikroorganismer i jorda, men dette vil kunne ta svært lang tid. Enkelte av miljøgiftene kan brytes ned i løpet av få måneder, mens andre stoffer har en halveringstid på flere tiår. Gjennomgående er de organiske miljøgiftene mer giftige i vannmiljøet enn på land. De mest betydningsfulle organiske miljø­giftene i Norge er presentert nedenfor:

Dioksiner/furaner er kronisk giftige og svært tungt nedbrytbare. Klorerte dioksiner og dibenzofuraner dannes ved forbrenningsprosesser hvor klor er tilstede og i visse industrielle prosesser. De viktigste utslipps­kildene i Norge er industri (nikkel og magnesium), klorblekerier i treforedlingsindustrien og kabel­avbrenning. I tillegg vil avfallsforbrenning og avgasser fra biler som bruker blyholdig bensin kunne inneholde dioksiner.

PCB (Polyklorerte bifenyler) er en fellesbetegnelse på en gruppe klorerte organiske stoffer som er giftige og tungt nedbrytbare. PCB-holdige oljer er blitt brukt som isolasjons- og kjølemiddel i elektrisk utstyr, i fugemasse og som mykgjører i plast og maling. På grunn av at de fleste produkter som inneholder PCB ikke er behandlet som spesialavfall, vil sigevannet fra mange avfallsdeponier inneholde PCB.

PAH (Polysykliske aromatiske hydrokarboner) er en stoffgruppe som består av en rekke forskjellige forbindelser, hvorav noen er kreftfremkallende. PAH dannes ved all ufullstendig forbrenning av organisk materiale (f.eks. fyrings­anlegg, bileksos og skogbranner) og er også et biprodukt fra visse industrielle prosesser. PAH finnes også i tjære og asfalt.

Tinnorganiske forbindelser er tungt nedbrytbare og kan hope seg opp i organismer. Stoffene er ekstremt giftige for visse sjødyr som for eksempel muslinger og snegler. Forurensningskilder er bunnstoff til båter, tre­impregnering og tidligere midler for not­impregnering og slimbekjemping. Et annet navn på tinnorganiske forbindelser er TBT.

Andre organiske miljøgifter som kunne vært nevnt, men utgjør et mindre miljøproblem i Norge er for eksempel Triklormetan (kloroform), Tetrakloreten, Heksaklorbenzen og plantevernmidlene DDT, Lindan og Diklorvos.

Uorganiske miljøgifter
Med uorganiske miljøgifter tenker vi i første rekke på tungmetaller og fluor. Disse stoffene lar seg ikke bryte ned i naturen og noen av dem er svært giftige. Her følger en kort presentasjon av de mest betydningsfulle uorganiske miljøgiftene i Norge:

Bly er et giftig metallisk grunnstoff. Tradisjonelt har bly vært et vannforurensnings­problem, men er i dag mer et luft- og avfallsproblem. Kilder til blyutslipp er i første rekke sinkproduksjon, smelteverk, bensin­forbrenning og avfallsforbrenning.

Kadmium er med i mange kjemiske forbindelser, men er i seg selv et giftig metallisk grunnstoff. Utslipp av kadmium kommer bl.a. fra sinkproduksjon, gruvedrift (også fra nedlagte gruver), kunstgjødsel, avfallsforbrenning, smelteverk, overflate­behandlende industri og forbrenning av olje­produkter. Det største bruks­området til kadmium i dag er oppladbare batterier.

Kobber er et metallisk grunnstoff som er meget giftig for mange organismer, men også et nødvendig stoff for de fleste. Kobber utgjør primært et vann­forurensnings­problem. De viktigste utslippskildene er avrenning fra gruver, smelteverk, nikkelverk, avfalls­forbrenning, impregnering og overflatebehandlende industri.

Kvikksølv er i seg selv et giftig metallisk grunnstoff, men kan i tillegg danne meget giftige organiske forbindelser. Viktige utslippskilder er sinkproduksjon, avfallsforbrenning, tannlegekontorer og krematorier. I tillegg vil produkter som batterier og termometre kunne slippe ut kvikksølv når de blir kassert.

Nikkel er et giftig metallisk grunnstoff. I tillegg er nikkelstøv kreftfremkallende. Utslippskilder i Norge er nikkelverk (Falconbridge), galvanoindustri, for­niklede produkter, batterier og forbrenning av olje. Den største nikkelbelastningen i Norge finner vi imidlertid i Sør-Varanger på grunn av utslipp fra industrien på Kolahalvøya.

Fluor er et grunnstoff i halogengruppen og er således ikke et metall, men blir likevel regnet som en uorganisk miljøgift. Gassen hydrogenfluorid gir sviskader på skog og skjelettskader på dyr, selv ved lave konsentrasjoner. Den desidert største utslippskilden for fluor i Norge er aluminiums­verkene. I tillegg gir glassverk og teglverk mindre utslipp av fluor.

Andre uorganiske miljøgifter som kunne vært nevnt er tungmetallene sink, arsen og krom. Dette er miljøgifter som regnes for å utgjøre et mindre miljøproblem i Norge.

Referanser

· SFT: Miljøgifter i Norge, SFT-rapport nr. 93:22

· Boye: Miljøkunnskap, Universitetsforlaget 1992

· NOU 1995:4, Virkemidler i miljøpolitikken