Fiskeoppdrett er en betydelig lokal kilde til utslipp av næringssalter. Hovedmengden av norsk akvakulturproduksjon foregår i notmerder i sjøen. Fôrspill og ekskrementer samles i liten grad opp, men slippes direkte ut i vannforekomstene (Miljøstatus i Norge). Dette gir en gjødslingseffekt i vannmassene, og dersom utslippet blir for stort i forhold til det vannmassene kan tåle, vil vannkvaliteten bli redusert. Dette får følger både for det omkringliggende miljøet og for miljøtilstanden i oppdrettsanlegget. Utslipp av næringssalter, hovedsakelig nitrogen og fosfor, og organisk materiale stammer fra fôrspill, ekskrementer fra fisken og dødfisk.

Redusert oksygeninnhold

Organisk materiale fra oppdrettsanlegg synker ned på bunnen og brytes ned av bakterier. Denne nedbrytningsprosessen krever oksygen. Utslippene reduserer dermed oksygeninnholdet i vannmassene, og i ekstreme tilfeller kan vi oppleve total oksygensvikt i bunnvannet. Utslipp av næringssaltene nitrogen og fosfor fører til økt algevekst og økt biomasseproduksjon i vannmassene. Den økte biomasseproduksjonen fører til ytterligere tilførsel av organisk materiale til fjordbunnen, noe som igjen krever økt mengde oksygen til bakteriell nedbrytning.

Nitrogen og fosfor

Det er de to næringssaltene nitrogen og fosfor som representerer den største delen av næringssaltutslippet ved oppdrett av fisk (Braaten, 1992). Generelt er det fosfor som har størst betydning for overgjødsling i ferskvann, mens nitrogen normalt vil ha størst betydning i saltvann (Braaten, 1992). Mange av oppdrettsanleggene ligger i fjorder og i områder med stor ferskvannspåvirkning, og det kreves inngående kjennskap til det aktuelle området for å kunne si noe om hvilke næringssalter som er begrensende for primærproduksjonen. Et oppdrettsanlegg som produserer 500 tonn laks, det vil si et lite anlegg, slipper ut næringssalter som tilsvarer utslipp fra en by på 5000 til 7500 innbyggere (Miljøstatus i Norge). I følge Norsk institutt for vannforskning (NIVA) står akvakultur for henholdsvis 60 % og 25 % av utslippene av fosfor og nitrogen på strekningen Lindesnes og nordover.

Organisk materiale

Fra fiskefôr er det protein, fett og karbohydrater som utgjør hoveddelene av det organiske materialet (Einen & Mørkøre, 1996). Når det organiske materialet treffer bunnen, kan det legge seg oppå sedimentoverflaten eller biodeponeres. Med biodeponering menes at det sedimenterte materialet tas opp av bunndyr som ernærer seg ved å sile partikler fra vann (for eksempel muslinger), og at ekskrementene fra disse bunndyrene avsettes på bunnen (Wasermann, 1994). For å hindre redusert vannkvalitet som følge av høyt forbruk av oksygen til nedbryting, er vi avhengige av gode strømforhold som kan spre det organiske materialet over et større område. Energiinnholdet i det organiske materialet er helt avgjørende for oksygenmengden som må tilføres vannet for å bryte ned det organiske materialet (Åsgård & Storebakken, 1993). Derfor er organisk materiale omregnet til energiinnhold i tabell 3.

Totalbelastningen øker

Siden begynnelsen av 1990-tallet har vi hatt en jevn økning i utslippet av nitrogen, fosfor og organisk materiale fra norsk oppdrettsnæring. Til tross for reduksjoner i utslipp pr. tonn produsert fisk fører likevel veksten i volum til en stadig økning i totalutslippet.

Dersom den antatte økningen til 1 050 000 tonn laksefisk produsert i 2010 slår til (Almås, K. et al., 1999), vil utslippet av nitrogen og fosfor stige til henholdsvis 47 571 tonn og 10 048 tonn – en økning på henholdsvis 63 % og 62 %. Dette forutsetter imidlertid at fiskeoppdrett drives på samme måte som i 2005.

På strekningen Lindesnes og nordover bidrar oppdrettsnæringen sterkt til de totale utslippene av nitrogen og fosfor. Utslippene av disse næringssaltene og organisk materialene har økt jevnt sammen med den volummessige økningen i Norges oppdrett av laksefisk. Selv om næringens tiltak for å bedre fôrkvaliteten og redusere fôrspillet har redusert utslippene pr. tonn produsert fisk, har denne reduksjonen blitt mer enn spist opp av økt produksjonsvolum. En fortsatt økning innen oppdrett av laksefisk i tillegg til oppskalering av produksjonen av andre oppdrettsarter, vil føre til økte utslipp av næringssalter og organisk materiale til våre kyst- og fjordområder.

Disse utslippene er kun skadelige hvis de overskrider bæreevnen til det aktuelle området. Så lenge utslippene ikke overskrider denne, vil vannmassene fortsatt ha god kvalitet med tanke på oksygeninnhold.

Utfordringene forbundet med denne type utslipp er å beregne bæreevnen til lokalitetene, og å justere oppdrettsvirksomheten i henhold til denne. MOM-systemet (Modellering og Overvåkning av Matfiskanlegg) vil være et viktig verktøy i dette arbeidet.