Oppdrett av blåskjell representerer en miljø- og ressursvennlig matproduksjon. Blåskjell lever av planteplankton og andre partikler i vannmassene og trenger av den grunn ikke å fôres. Den ønskede utviklingen i næringen har frem til nå uteblitt i hovedsak på grunn av problemer med algetoksiner som gir giftige skjell. I områder med stor tilførsel av næringssalter og påfølgende høy primærproduksjon kan oppdrett av skjell med påfølgende uttak av biomassen bedre vannkvaliteten.

Økologisk riktig

I vanlig fiskeoppdrett kreves det tilførsel av store mengder fôr til fisken. Et skjellanlegg derimot binder organisk stoff i vannet og ved høsting blir dette fjernet fra fjordsystemet. Blåskjellet, som stort sett lever av “havets gress”, befinner seg mye lavere i næringskjeden enn oppdrettsarter som torsk og laksefisk.Ved å høste biomasse på et lavere trofisk nivå blir det potensielle uttaket av mat mye større. For hvert ekstra trofisk nivå vi går opp i næringskjeden forbrukes mer av det opprinnelige energien til bevegelse og livsfunskjoner og mindre blir igjen som mat.

Tabell 13 viser en forenklet næringspyramide og på hvilket trofisk nivå de forskjellige organismene tilhører. Eksempelet illustrerer hvor stort tap det er når vi i vår nåværende utnyttelse av havet fisker torsk og sild: vi får bare 1 – 5 kg av en opprinnelig produksjon på 100 kg alger. Oppdrettet torsk og laksefisk vil ligge mellom høstenivå 3-4 avhengig av hvor god utnyttelsen av fôret er. Til sammenlikning utnytter vi på landjorden i stor grad primærproduksjonen direkte på høstenivå 1 (korn, poteter etc.) eller høstenivå 2 (sau, storfe, melkeprodukter). Når vi fanger torsk og kveite i havet så er det havets rovdyr vi utnytter. Overført til landjorden ville det innebære at vi fanget og levde av bjørn, ulv, etc.” (Hovgaard 1998)

Photo: Foto: Per Eide

Algetoksiner har vært den store flaskehalsen for utvikling av skjellnæringen i Norge. Fremtidsutsiktene ser nå lysere ut og vi har de siste årene hatt en økning i salget av blåskjell dyrket i Norge. I perioden 1998 til 2001 har, i følge tall fra Fiskeridirektoratet, salg av blåskjell dyrket i Norge økt fra 309 tonn til 913 tonn.

I Norge er fortsatt volumet av dyrkede blåskjell svært små. Europas ledende blåskjellprodusent er Spania med en årlig produksjon i fjordene i Galicia på rundt 200.000 tonn. Norge har imidlert til et stort uutnyttet potensiale. Langs norskekysten og spesielt inne i fjordene er det et svært stort potensiale for skjelldyrking.

Dette potensialet kommer til uttrykk i rapporten “Norges muligheter for verdiskapning innen havbruk” (DKNVS og NTVA 1999).

Om vi i 2030 produserer 1,2 millioner tonn skjell til en verdi av 16,4 milliarder kroner er selvsagt usikkert, men at vi opplever en kraftig økning fra dagens nivå er sannsynlig. Markedets etterspørsel vil naturligvis også utgjøre en begrensning her.

Blåskjell som renseanlegg?

Et blåskjell kan ses på som et vannfilter som filtrerer ut planteplankton og andre partikler i vannmassene. Et enkelt skjell med en lengde på 6 cm kan filtrere omlag 3 liter vann per time (Haamer 1996). En større mengde skjell kan derfor fungere som “renseanlegg” for fjordområder som preges av for stor tilførsel av næringssaltene nitrogen og fosfor.

For høy tilførsel av næringssalter fører til økt produksjon av planteplankton i de øvre vannlagene av resipienten. Dette fører til at økt mengde biomasse synker ned til bunnen der det forbrukes oksygen i nedbrytningen av det organiske materialet. Overskrides resipientens bæreevne får vi mangel på oksygen i bunnvannet og ved anaerobe forhold vil det dannes hydrogensulfud i den bakterielle nedbrytningsprosessen. Et mulig tiltak ved for stor primærproduksjon i en fjord kan være utsetting av blåskjellflåter. Ved høsting av blåskjellene fjerner man biomasse fra vannmassene og kan på den måten motvirke en eutrofieringssituasjon og bedre vannkvaliteten.

Et prosjekt utført ved Høyskolen i Agder (HiA) i sammarbeid med Havforskningsinstituttet konkluderte med at blåskjell ved god nok næringstilgang var i stand til å fjerne 56 % klorofyll (alger), 34,3 % partikulært fosfor og 23,5 % totalt fosfor (Liodden, J.A. et al 1998). Dette stemmer godt overens med senere forsøk som viser at skjellene maksimalt kan ta ut ca. 50 % av algene som tilføres et blåskjellanlegg (Strohmeier, T. et al 2003). Blåskjellprosjektet ved HiA konkluderte med at 365 kg skjell renser 1 PE (person ekvivalent) av utslipp til fjordområdet. En typisk småby med et utslipp på 10.000 PE trenger dermed en årlig produksjon av 3650 tonn blåskjell for å ta unna de antropogene utslippene av næringssalter (Liodden, J.A. et al 1998)

Dyrking av blåskjell langs kyststrekningen Svenskegrensa – Lindesnes kan være med på å redusere tilførslene av nitrogen og fosfor til den allerede eutrofipregede Nordsjøen. Siden blåskjellene tar opp næringssaltene fra fjorden har man potensiale til å “rense” en del av de diffuse utslippene som tradisjonelle renseanlegg ikke klarer å samle opp.

Miljøkonsekvenser av blåskjellanlegg

For å unngå negative konsekvenser av blåskjelldyrking i stor skala er det viktig at man er klar over hvilke konsekvenser det vil få. Ett hovedproblem er at man vil båndlegge store arealer. Det er viktig at man tar hensyn til andre brukerinteresser ved valg av dyrkingsområder for skjell. Under et blåskjellanlegg vil man kunne få opphopning av sedimenter bestående av ekskrementer fra skjellene og skjell som faller ned. Det er viktig å velge gode lokaliteter for plassering av blåskjellanlegg. Gode strømforhold og dypt vann vil redusere dette problemet. Jevnlig røkting og tynning av blåskjell ute på anlegget vil hindre store nedfall av skjell.

Algegifter

Algegiftene som kan forekomme langs norskeskysten er “Diarrhetic Shellfish Poisoning” (DSP) toksiner og “Paralytic Shellfish Poisoning” (PSP) toksiner. Disse giftstoffene gir henholdsvis diarésykdom og paralyse ved lammelser som påvirker nervesystemet. Næringsmiddeltilsynet tar ukentlige vann- og skjellprøver og vurderer om det i visse distrikter kan være skadelig å spise blåskjellskjell.

Det legges ned mye arbeid på å løse problemene med oppkonsentrering av algetoksiner i blåskjell. Både kunnskap om lokaliteter og teknologiske løsninger kan bidra til en positiv utvikling i skjellnæringen. Algen fører til DSPforgiftning har vist en sterk tendens til å akkumulere i de indre deler av de store fjordene på Vestlander, hvor det er stor tilførsel av ferskvann (Andersen, S. et al 2003). Noe av problemet kan løses ved å bruke lokaliteter i indre fjordområder, hvor yngelpåslagene er størst, til yngelproduksjon. Produksjonen av ferdige matskjell kan flyttes til ytre fjordområder hvor problemene med algetoksiner er mindre.

Det er også observert en sammenheng mellom matinnhold og giftveridier i skjellene. Høyt matinnhold gav lave giftverdier (Strohmeier,T. et al 2003). Det vil derfor være naturlig å plassere skjellanleggene i områder hvor mattilgangen er god.

Teknologiske løsninger for avgiftning av skjell har til til nå hovedsakelig basert seg på å enten løfte dypvann opp til anlegget eller å plassere blåskjellene i avgiftningstanker.

Konklusjon

Oppdrett av blåskjell representerer en miljøvennlig- og ressursvennlig matproduksjon. I tillegg kan blåskjell bidra positivt til vannkvaliteten i fjordområder med for stor tilførsel av næringsalter. Den største utfordringen for vekst i blåskjellnæringen har vært og er fortsatt problemene med algetoksiner som gir giftige skjell.