EUs nedfelte målsetninger om reduksjon i utslipp av klimagasser vil kunne få dramatiske konsekvenser for den italienske økonomien. Berlusconi mener kravene EU stiller til Italia rett og slett er for kostbare.

EU har satt seg som mål at andelen fornybar energi skal økes til 20 prosent av samlet energiforbruk innen 2020. For å nå denne målsetningen skal rike land øke sitt forbruk av fornybar energi mer enn fattige. Italias forbruk av fornybar energi må derfor tredobles, fra 5,2 prosent i dag til 17 prosent i 2020. Skal italienerne nå dette målet må det igangsettes en omfattende satsing på økt produksjon av fornybar energi. Lykkes de ikke vil EU-domstolen i Luxembourg idømme dem store bøter. Slik fungerer EU.

EUs klima- og energipakke innfører et nytt kvotehandelsdirektiv som vil kreve at alle el-produsenter fra kull, gass og olje må kjøpe utslippskvoter for CO2 fra 1. januar 2013. I dag ligger kvoteprisen på omtrent 25 euro, men innen 2012 er den er ventet å stige til 40, tilsvarende 350 kroner. Den kraftintensive industrien skal også gradvis betale for sine utslippskvoter frem til år 2020.

Mens kravet til økning i fornybar energi vil koste mye, vil inntektene fra salg av CO2-kvoter også gi store inntekter; 60-70 milliarder euro per år for hele EU. Det er industrien som må ta de tunge takene for å legge om produksjonen og investere i ny teknologi og kraftproduksjon. Dette er en prosess som helt sikkert vil være smertefull for mange tradisjonelle bedrifter og vil gjøre mange velgere sinte. På kort sikt vil EUs klima- og energipakke helt klart gjøre vondt, men på lang sikt vil den gjøre Europa mer konkurransedyktig og spare verden for enorme kostnader knyttet til klimaendringer.

Her hjemme har olje- og energiminister Terje Riis-Johansen nylig uttalt til Europakommisjonen at Regjeringen forbeholder seg retten til å vurdere om Norge ønsker å ta over EUs klima- og energipakke. Det samme sa utenriksminister Støre til Europakommisjonens president José Manuel Barroso da han besøkte Norge i vår.

Årsaken til den sterke norske skepsisen til EUs klimatiltak er nok helt i tråd med den italienske: Tiltakene vil kreve helt nye nasjonale prioriteringer. For selv om Norge har Europas høyeste andel fornybar energi – 55 prosent av vårt samlede energiforbruk dersom aktiviteten på olje- og gassplattformene holdes utenfor – så må vi også bidra når det europeiske nivået skal løftes.

EU-direktivet innebærer at Norges forbruk av fornybar energi må økes med cirka 13 prosent innen 2020. Ifølge Bellonas utregninger betyr dette at vi må øke den årlige produksjonen av ny fornybar energi med 30-46 terrawatt-timer, avhengig av hvor mye det totale energiforbruket utvikler seg. Det vil kreve en storsatsing på fornybart – inklusive økonomiske støtteordninger – som langt overgår Regjeringens planer.

Riis-Johansen er nok svært glad for at han slipper å true med norsk veto av EUs klimamålsetninger sammen med sine europeiske kollegaer i EUs ministerråd. Det ville ikke sett pent ut i norsk og europeisk presse om det kom frem at Berlusconi og Riis-Johansen, sammen med en håndfull mindre velstående land fra Øst-Europa, gikk sammen om å velte EUs ambisiøse planer.

Statsråd Riis-Johansen slipper å true med veto, i hvert fall frem til direktivene er vedtatt av EU og finner veien frem til EØS-komiteen. Der har han riktignok ikke så forferdelig mye han skulle ha sagt. For EU har presset Norge til å godta andre «vanskelige»direktiver om gassmarked og kvotehandel tidligere. Og takk og pris for det.

Her er et perspektiv som Riis-Johansen og hans regjeringskollegaer bør tenke på: Formålet med EUs klima- og energipakke er ikke bare å kutte utslipp hjemme. Det handler også om å posisjonere seg slik at Europa kan legge press på andre nøkkelland som USA og Kina under FNs klimaforhandlinger i København neste år.

For skal vi få til en ambisiøs og global avtale om reduksjon av klimagasser, så må noen vise vei. Per i dag er ingen andre i nærheten av å innføre like krevende tiltak som EU. Norge har derfor alt å tjene på å støtte EUs initiativ. Alt annet vil være en skam.