Først ut var den kinesiske viseminister Liu Yan-hua, fra Ministry of Science and Technology. Spente var vi. Tenk; verdens største land – 1.3 milliarder innbyggere som bygger ett nytt 100 MW kullkraftverk hver eneste uke, en vekst som forventes doblet innen år 2020. Sytti prosent av all kinesisk energi stammer fra det svarte gullet. Målt i forhold til BNP bruker hver kineser 1,2 prosent energi, mens tallet er 4 for hver europeer og 8 for hver amerikaner. I verdens kull-mekka, Shenxi-provinsen, ligger det byer hvor folk ikke kan se verken sol eller himmel på så mye som én av årets 365 dager på grunn av forurensning. Dessuten har kinesere har de kaldeste vintrene og de varmeste somrene. Et land hvor CO2 går under betegnelsen ”internasjonal begrensing” og ikke forurensing. Jo da, oppspilte var vi. Og stille som mus satt vi der for å høre Midtens rikes’ holdning til den teknologien mange av oss er sikre på kan bli det viktigste redskapet for å takle en av de største utfordringene menneskeheten noen gang har stått overfor.

– Kina er bekymret for klimaendring, begynte Liu. – Vårt folk har allerede fått føle konsekvensene av klimaendringene.

Det lovet godt. Entusiasmen var til å ta og føle på. Men så kom det. Ikke noe særlig kamuflert. Ingen utvedydigheter eller bortforklaringer. – CCS er ikke prioritert i Kina i dag. Det er for dyrt. For kostbart. Dessuten har det for mange usikkerhetsmomenter mht. teknologivalg, lagringsomstendigheter, lekkasjer, osv. Derimot er det et særs interessant område for å utøve forsking, foruten å utarbeide modeller finansiert av utenlandske partnere. Dessuten, la Liu til – Kina er et utviklingsland. Et land som forventer at landene i Kyoto-protokollen første tilleggsliste (de vestlige industrialiserte land) skal leve opp til sine forpliktelser om reduksjon av CO2-utslipp. Kina er derimot en drivkraft i verdensøkonomien, med en gjennomsnittlig vekst på ni prosent fra 1992 til 2002. Og i samme periode hadde landet økt forbruket av energi med kun fem prosent. Dét, sa Liu, var i seg selv et viktig bidrag til å bremse klimaendring.”

Vi så på hverandre. Smilte. For det gjør man Kina – særlig når man fenges. For fanget var vi. I løvens hule. Overrasket? Vel, ikke egentlig. Kunne vi ha ventet noe annet? Det var verdenshistoriens brutale realitet som ble dumpet ned rett foran oss. Er ikke Kina i sin fulle rett å bygge opp sitt samfunn og levestandard – og ta igjen for de førti årene Mao drev kulturell og økonomisk isolasjon? – i en tid den vestlige verden nød den lengste og mest stabile vekst- og velstandsperiode siden Herren ba det bli lys.

For de av oss som har jobbet med å skaffe forståelse for CCS, som har presentert, diskutert og argumentert denne effektive løsningen på dilemmaet energi og klima – ja så var det mer som et deja vu. For vi skal ikke lenger tilbake enn tre-fire år før vi opplevde å stange hodet i lignende kinesiske murer – i Oslo så vel som i Brussel og Washington. Men etter ti års systematisk arbeid har fornuften begynt å synke inn. Fakta og fornuft har overvunnet naivitet, pessimisme og redsel. Og det var akkurat denne nye velsignede friske holdningen vi fikk høre fra den britiske utenriksminister Margaret Beckets nyoppnevnte spesialutsending med Mission: Energy and Climate Security. Den erfarne diplomaten, sinolog og miljøtenkesmiestifteren, John Ashton, lot seg nemlig ikke affisere av vertskapets nølende holdning. Fru Becket hadde utnevnt Hr Ashton til sin egen Mr Capture and Storage – som et vitnesbyrd på den britiske utenrikspolitikks nye doktrine:

– What we need is Energy Security and Climate Security – and CCS is key to that, drønnet Ashton løs, uten så mye som et bilde på lerretet bak talerstolen. Nothing more – nothing less, legger vi gjerne til. For bedre kunne det neppe sies.

Det var da det braket løs. Så godt som på dagen tretti år etter et jordskjelvet så kraftig at det ble holdt skjult både ellers i Kina og i omverdenen av frykt for politisk ustabilitet – og som fikk Kina til å innse at den store leder Mao virkelig var i stand til å dø, noe han faktisk gjorde bare et par måneder senere. Det dirret i gulv, vegger, tak, lysekroner og tekopper. Klokken var 11.56 og et skjelv på 5.1 på Richters skala dundret løs noen hundre kilometer unna – et sted mellom Beijing og Tianjin. De gule fjesene ble hvite og de hvite gule. Vi smilte – fanget som vi var, med redsel for å bli lagret. Om det var Moder jord, Fader Mao, Konfusius eller Pu Yi som ønsket å varsle dagens nomenklatura et steinkast ved siden av Den forbudte by at tiden var inne for å innse at rikets tilgang på energi ikke kan være evig, turte ingen å uttale seg om. Men som Broccolis skikkelse fortsatte Ashton uanfektet og tok oss med til den forestående fjerde evaluering av klimatrusselen. Riktignok vil ikke rapporten foreligge før midten av 2007. Men konklusjonene er allerede klare: Rapporten vil slå fast at klimaendringen skjer langt hurtigere enn man tidligere har regnet med. Konsekvensene blir større og prisen vi må betale for å lukke øynene vil bli atskillig høyere. Dette skal britene forbrede seg selv og verden på. John Ashton var langt fra den savnede sønnen i føljetongen fra den andre verdenskrig vi gråt over på statskanalen hver søndag i syttiårene. Han var up-beat, to the point og refreshing. Her skulle det handles. Tiden var kort og alt var til stede for å sette i gang! Liu smilte…

Og slik fortsatte vi. Fra pessimisme til optimisme. Fra teori til virkelighet. Fra forskning til engineering. Omtrent som ping pong-matchen mellom Zhou Enlei og Kissinger. Foredrag etter foredrag. Innlegg etter innlegg, mens tevannet ble skjenket igjen og igjen av flittige servitører. Kaffepauser, lunsjer, og en stor bankett med fet Peking-and og stinkende maotai.

Slik ble scenen og tonen satt. Kineserne skal opprette et nasjonalt konsortium for å studere mulighetene, teknologien og veikart. Verdensbanken skal finansiere feasibility study. EU skal følge opp med sitt COACH-program og foreløpig har britene satt av fem millioner euro til et demostrasjonsannlegg. Det var bare Sleipnerfeltets statlige opphav som glimret med sitt fravær. Burde ikke Statoljen snakke med Staten i hovedstaten om å bidra til en god sak? Det vil vanskelig kunne bomme på regjeringens målsetning om å bidra til fred, solidaritet og miljø – til og med utenfor vår egen verdensdel. Hva med aktiv klima- og Kinapolitikk?

Selv om kineserne kanskje ikke tar klimautfordringen så alvorlig som vi kunne ønske, kunne vertskapet ikke unngå å føle at resten av verden gjør det. Det vil bety et stort fremtidig marked for produksjon og eksport av CCS-teknologi kopiert fra vesten, men bygget billigere, raskere og hvorfor ikke bedre av kineserne selv. Da vil vi kunne oppnå lenge etterlengtete stordriftsfordeler; – få redusert prisene slik at det kan bli lønnsomt også for kinesisk prisnivå. La oss bare håpe tiden er på vår side. Bellona vil i hvert fall ta del i utformingen og implementeringen av CCS i Kina. Midtens rike kan bli vår neste skanse.