Torsdag 5. september arrangeres en stor norsk-europeisk CCS-konferanse i Operaen i Oslo. Her skriver Bellonas Olav Øye om utviklingen Europa står overfor:

EU-kommisjonen har gått inn for netto null-utslipp av klimagasser i 2050. Sverige (2045) og Finland (2035) vil være enda tidligere ute. Danmarks nye regjering vil kutte utslipp med 70 prosent innen 2030.

Hva betyr dette for økonomi og industri? Klimamål har i mange tilfeller hatt begrenset effekt. Dette skyldes delvis at de har vært lave, eller at kun deler av økonomien har villet vurdere å redusere utslippene. Men mål om null-utslipp vil tvinge alle bransjer til å se på hvordan de kan kutte.

Nullutslipp tvinger også fram et helhetsperspektiv i klimapolitikken og -tiltakene. Et eksempel fra Europa: Enkelte aktører vil fange CO₂ fra industrielle prosesser, reagere det med utslippsfritt hydrogen, og dermed lage drivstoff til vanlige bensin- og dieselmotorer. Dette flytter utslippene bare fra én sektor til en annen.

Om fanget CO₂ fortrenger fossile hydrokarboner, men likevel ender opp i atmosfæren, vil dette i beste fall halvere de totale CO₂-utslippene for de to utslippskildene sett under ett. Her er direkte elektrifisering av transport, drevet av utslippsfri strømproduksjon, en bedre og mer effektiv løsning.

CO₂-lagring krever felles infrastruktur

Fornybar strøm vil bidra til å elektrifisere store deler av transportsektoren. Men for industrier som stål, sement og kjemikalier er utslippene i dag vanskelig eller umulig å fjerne med fornybar energi. Avfallshåndtering er i samme situasjon. CO₂-utslipp fra avfallsforbrenning er blant de største enkeltutslippene til svært mange byer. Målet om nullutslipp fra disse sektorene krever karbonfangst og -lagring (CCS).

Dette krever infrastruktur: Nettverk av mellomlagringstanker, rørledninger, skip og permanent CO₂-lager i dype geologiske formasjoner. Her er europeisk samarbeid nøkkelen. Havner som Rotterdam og Antwerpen har planer om CO₂-nettverk som industribedrifter i andre regioner og land kan kople seg til. CO₂-skip kan levere til for eksempel Norge, som planlegger CO₂-lager offshore.

Kvotemarkedet er ikke nok

Angela Merkel uttalte i vår at hun er overbevist om at denne teknologien er nødvendig for å oppnå nullutslipp. Det tyske vitenskapsakademiet Acatech ba i 2018 om en ny tysk debatt om rollen til CCS i klimapolitikken. Men hva må til for å få CCS til å fungere i Norge, Tyskland og Europa?

Det krever blant annet at industribransjer og -bedrifter selv forteller sine politikere hva de trenger av tiltak og støtte for å oppnå nullutslipp. Støtte til demonstrasjonsanlegg for karbonfangst er én del av bildet. Nettverk og infrastruktur for CO₂-transport og -lagring er en annen. Kostnadene må deles mellom bedrifter, myndigheter og kunder. Og vi har ikke tid til å vente på at markedet alene skal ordne dette, eller at CO₂-prisen i EUs kvotesystem skal stige til 100 eller 150 euro per tonn.

For å fjerne usikkerhet for aktørene trekker Acatech i sin rapport fra 2018 fram en offentlig finansiert markedsfasilitator. Denne kan i en tidlig fase fungere som et mellomledd med formål om å gi forutsigbarhet og trygghet om både lagerkapasitet, tilgang på CO₂ og ikke minst prisen som klimaforurenseren må betale.

Karbonfangst, klimakrise eller nedlegging

Målet om nullutslipp innebærer i praksis valg mellom tre alternativer. Det første er at CCS tas i bruk nå. Det andre er å legge ned tusenvis av industrianlegg. Det siste alternativet er fortsatt klimagassutslipp, med permanent klimakrise som konsekvens.

Det positive er at CCS-teknologier er utprøvd, og de fungerer. EU-kommisjonen peker på CCS som et av hovedområdene i sin plan for nullutslipp mot 2050. Men det er godt mulig at vi når 1,5-graders oppvarming lenge før den tid. Derfor må Europa bygge infrastruktur for CO₂ nå og ta denne i bruk i stor skala i løpet av 2020-tallet.

Denne kommentaren kunne du først lese hos Norsk-Tysk Handelskammer 28. august 2019.