Halden politistasjon
Olav V’s gt. 4
1767 Halden
Att: Dagfinn Ødegaard

Anmeldelse av Institutt for Energiteknikk

Bellona anmelder herved Institutt for Energiteknikk (IFE) for brudd på vilkår fastsatt i konsesjon gitt av Statens Institutt for Strålevern 4. desember 1992 i medhold av forskrift 23. januar 1976 om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling, med hjemmel i lov 18. juni 1938 nr. 1. Se også konsesjon gitt av Statens Strålevern 31. mars 2000, gitt i medhold av samme lovgivning. Anmeldelsen gjelder også brudd på forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontroll-forskriften), gitt ved kgl. res. 6. desember 1996 med hjemmel i en rekke lover.

1. Faktiske forhold
Institutt for Atomenergi (IFA), senere IFE, har drevet forskningsreaktoren i Halden siden 1958. De første årene forelå ingen utslippskonsesjon, men etter hvert har strålevernmyndighetene i særskilte konsesjoner tillatt moderate utslipp av lavradioaktive stoffer til rennende vann.

Fra 1991 til 1999 gikk imidlertid ikke reaktorkjølevannet med radioaktivt avfall av kobolt (Co-60) og cesium (Cs-137) via elva Tista til Iddefjorden som forutsatt. I stedet rant det som følge av en feilkopling i kommunens avløpsanlegg til Haldens kloakkrenseanlegg og ble lagret i slamhauger på Rokke Avfallsanlegg. Fra 1994 til 1997 brukte lokale bønder ca. 2500 tonn av slammet til gjødsel.

IFE har dermed fra 1991 til oktober 1999 da mistanken om feilkoplingen ble vekket, og muligens helt fram til mai 2000 da feilen ble oppdaget og rettet, ikke visst hvor utslippene tok veien. En har heller ikke funnet det bryet verdt å forsikre seg om at utslippet foregikk på foreskrevet måte.

2. Overtredelse av vilkår i konsesjon 4. desember 1992

2.1 IFEs objektive straffeansvar
De utslippskravene som gjaldt i den vesentlige delen av den perioden utslippet pågikk var fastsatt i konsesjon gitt av Statens Institutt for Strålevern (nå Statens Strålevern) 4. desember 1992 med utløp 31. desember 1999, og som senere ble forlenget med tre måneder fram til 31. mars 2000. IFE var pålagt å kontrollere omfanget av radioaktive stoffer innenfor og utenfor instituttets område. Dersom det inntrer «endinger i forutsetningene for beregning av utslippsgrensene», skulle dette ifølge tillatelsens punkt 5 tas opp med og godkjennes av Statens Strålevern.

Dette kravet er for øvrig videreført i punkt 6 i den någjeldende konsesjonen som ble gitt 31. mars 2000, og som ellers konkretiserer de kravene som tidligere gjaldt for virksomheten. I punkt 3.2 heter det f.eks. at bedriften plikter «å sørge for at prosessavløpsvannet føres ut i resipienten på en slik måte at innblandingen i vannmassene blir best mulig. Avløpsvannet skal også føres ut på et tilstrekkelig dyp slik at utslippspunktet ikke ligger tørrlagt under noen del av året.»

Når IFE ikke har visst hvor utslippene gikk, har utslippsmålingene vært mangelfulle og en har ikke hatt den påkrevde kontrollen med utslippet som har ligget tørrlagt i slamhauger og senere er blitt spredt ved gjødsling. Da utslippene ble oppdaget ble det tatt prøver fra ferskt slam på det kommunale renseanlegget. Ifølge IFE viste ikke disse stråling over det normale, men før dette er radioaktivt avfall i flere år blitt spredt over et større område. Ved at avfallet er brukt til gjødsling kan dessuten radioaktive partikler ha blitt spredt som støv over et større område, med vinden eller med fugler, dyr eller mennesker. Befolkningen kan derfor ha blitt utsatt for høyere eksponering enn det som er fastsatt i konsesjonen. Dette bl.a. fordi det avgjørende for om utslippsgrensene (100 mikroSv til luft og 1 mikroSv til vann pr. år) er overholdt ikke bare er omfanget av utslippene, men også i hvilken grad ulike ytre faktorer har påvirket den eksponeringen befolkningen utsettes for.

Det er følgelig ingen tvil om at konsesjonsvilkårene er brutt. Dette er også påpekt av forsker Anne Liv Rudjord i miljøvernavdelingen i Statens Strålevern som til Nettavisen 17. april uttaler at utslippene av radioaktivt avløpsvann til det kommunale renseanlegget «et klart konsesjonsbrudd».

Både den konsesjonen som gjaldt fram til 31. mars 2000 og den någjeldende, er gitt i medhold av forskrift 23. januar 1976 om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling (tilsynsforskriften). Forskriften har i sin tur hjemmel i lov om bruk av røntgenstråler og radium 18. juni 1938 nr. 1 (røntgenloven) § 1.

Tilsynsforskriftens § 3 pålegger Statens Strålevern å føre tilsyn med alle anlegg, apparater, materiell og stoffer som frambringer ioniserende eller annen helsefarlig stråling, samt avfall og utslipp av slike stoffer. Etter forskriftens § 5 er eier av anlegg, apparater og stoffer som omfattes av forskriften ansvarlig for å etterkomme de plikter som er gitt med hjemmel i loven og forskriftene.

I den grad IFE har overtrådt konsesjonsvilkårene, har en dermed også overtrådt de plikter en er pålagt etter tilsynsforskriften § 5, jf. § 3. Siden forskriften er hjemlet i 1938-loven foreligger det videre en objektiv overtredelse av bestemmelser «gitt i medhold av denne lov». Ifølge lovens § 5 straffes slike overtredelser med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Det kan også bemerkes at Økokrim i 1996 og 2000 etter anmeldelser fra Bellona, ila Statens Strålevern og IFE forelegg på hhv. kr. 400.000 og kr. 300.000 (det siste forelegget er påklaget) for brudd på plikter fastsatt i bestemmelser gitt i medhold røntgenloven og tilsynsforskriften. Det er følgelig ikke tvilsomt at brudd på konsesjonsvilkår gitt i medhold av forskriften er sanksjonert med straff.

Dette gjelder for øvrig også etter at lov om strålevern og bruk av stråling 12. mai 2000 nr. 36, avløste røntgenloven ved sin ikrafttreden 1. juli 2000. Ifølge strålevernloven § 24 skal forskrifter og andre bestemmelser og vedtak gitt i medhold av røntgenloven fortsatt gjelde, og ifølge § 23 er overtredelse av bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av strålevernloven belagt med straff.

2.2 IFEs subjektive straffansvar
Straffebestemmelsen i røntgenloven § 5 sier ikke selv noe om hvilken skyldgrad som kreves for at noen kan ilegges straffansvar, men det er tale om en forseelse (maksimal strafferamme er fengsel i inntil 3 måneder, jf. straffeloven § 2) som består i en unnlatelse av å overholde en konsesjonsfestet plikt. Forholdet faller dermed under straffeloven § 40, 2. ledd om at «[f]orseelse, der bestaar i Undladelse, straffes, ogsaa naar den er forøvet av Uagtsomhed, medmindre det modsatte er udtrykkelig bestemt eller utvetydig forudsat». Det siste er ikke tilfellet, slik at det for å kunne straffes for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av røntgenloven, er tilstrekkelig å ha opptrådt uaktsomt. Det samme er for øvrig uttrykkelig bestemt i strålevernloven § 23.

Dertil kommer at IFE er omfattet av reglene om foretaksstraff i straffeloven §§ 48 a og 48b, som åpner for at et foretak kan bøtelegges for et lovbrudd selv om ingen enkeltperson i dets tjeneste kan straffes for overtredelsen. Et foretak kan således også straffes for anonyme og/eller kumulative feil, jf. også Ot.prp. nr. 27 for 1990-91 s. 17 der det fremgår av foretakets ansvar er objektivt, med unntak av hendelige uhell og force-majeure tilfeller. Her det seg imidlertid ikke om et hendelig uhell eller force-majeure, men om en unnlatelse av å overholde en konsesjonsfestet forpliktelse.

For å straffe IFE er det dermed ikke nødvendig å klarlegge hvem som faktisk har opptrådt uaktsomt og forårsaket utslippet. Bellona er ellers innforstått med at omstendighetene rundt IFEs straffeskyld først vil bli avklart etter en nærmere etterforskning. Det forhold at en i årevis ikke har visst hvor ens utslipp av radioaktivt avfall har tatt veien, er imidlertid en klar indikasjon på uaktsomhet.

3. Internkontrollforskriften
Bellona antar videre at det forhold at IFE ikke hadde oversikt over hvor det radioaktive utslippet tok veien, kan være et brudd på forskrift om systematisk helse, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksom-heter (internkontrollforskriften), gitt 6. desember 1996 i medhold av bl.a. arbeidsmiljøloven. Vi formoder at IFE hører med blant de virksomheter forskriften gjelder for (§ 2), og vil særlig vise til forskriftens § 5 om de konkrete krav som stilles til virksomhetens internkontroll. En skal bl.a.:

· kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene (§ 5, punkt 6),

· iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen (§ 5, punkt 7) og

· foreta systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt (§ 5, punkt 8).

En forutsetning for å kunne overholde disse kravene, er at en har oversikt over egen virksomhet. Skjer det radioaktive utslipp fra denne er en pålagt å ha oversikt over disse. Slik oversikt har imidlertid manglet hos IFE i en årrekke. Det er nærliggende å anta at dette har ført til brudd på flere av de nevnte punktene i internkontrollforskriftens § 5. Vi vil også vise til at da Statens Strålevern i 1996 ble ilagt et forelegg på kr. 400.000 for utslipp av radioaktiv væske til Lysakerelva, var dette hjemlet dels i røntgenlovgivningen, og dels i dagjeldende internkontrollforskrift. Grunnlaget for det siste var nettopp at en ikke hadde hatt tilstrekkelig oversikt over virksomheten.

Internkontrollforskriftens § 10 fastslår at bestemmelsene om «straff som fremgår av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen» kommer til anvendelse ved overtredelse av forskriftens bestemmelser. Det er ikke grunn til her å gjennomgå hvilke straffebestemmelser som er aktuelle, men siden de bestemmelsene det dreier seg, f.eks. arbeidsmiljøloven § 85, om også rammer uaktsomme overtredelser og en dessuten er innenfor virkeområdet for reglene om foretaksstraff i straffeloven § 48 a flg, antar Bellona at IFE også oppfyller de subjektive vilkårene for å straffes.

4. Begjæring om påtale
Bellona anmoder med dette politiet i Halden om å etterforske saken, og krever IFE straffet for overtredelse av den ovennevnte lovgivningen. Når forholdet i alle fall har vedvart fram til oktober 1999, er det for øvrig også innenfor foreldelsesfristen på 2 år, jf. straffeloven § 67.

Vi tillater oss ellers å vise til at Riksadvokaten flere ganger har uttalt at miljøkriminalitet skal prioriteres høyt. Se Rundskriv R 1145/89 og Rundskriv 14. januar 1999 (Del II nr. 1/1999) der alvorlig miljøkriminalitet nevnes som ett av fire prioriterte saksområder som skal «etterforskes med særlig grundighet og i høyt tempo». I brev til Bellona 4. juni 1999 (R 99-408 IF/GEK) understreker Riksadvokaten at heller ikke mindre alvorlige saker eller formalovertredelser «kan ignoreres».

Det kan videre bemerkes at påtalemyndigheten i saker som gjelder uforsvarlig håndtering av radioaktivt materiale lagt seg på et betydelig bøtenivå, jf. de ovenfor omtalte sakene, der Økokrim ila Statens Strålevern og IFE forelegg på hhv. kr. 400.000 og 300.000. Også Høyesteretts praksis i andre miljørelaterte saker viser at det ilegges til dels betydelige bøtestraffer selv uten at det er voldt skader. Se f.eks. Rt. 1989 s. 843 der en bedrift i Bergen ble idømt en bot på kr. 500.000 for brudd på forurensningsloven, til tross for at det ikke var «påvist konkrete skader».

Med vennlig hilsen
Miljøstiftelsen Bellona