Gjennom hele 1950- og 1960-tallet ble det produsert våpenplutonium på Sellafield, som siden ble brukt i de britiske atomvåpnene. I dag er anlegget sivilt, og er underlagt Nuclear Decommissioning Authority (NDA). Anleggene i Sellafield drives av de to selskapene British Nuclear Fuels plc. (BNFL) og United Kingdom Nuclear Energy Authority (UKNEA) som er statlige britiske selskaper.

For tiden er det to reprosesseringsverk i drift ved Sellafield, sammen med et nytt anlegg for produksjon av såkalt MOX-brensel, et atombrensel produsert av uran og plutonium.

Bakgrunn
Reprosessering er en måte å behandle brukt reaktorbrensel fra atomkraftverk. Det er denne behandlingen som forårsaker de store utslippene av radioaktivitet. I korthet innebærer reprosessering at det brukte atombrenselet løses opp i syre, slik at en kan hente ut uran og plutonium fra avfallet. Dette kan benyttes i nytt atombrensel. Behandlingen fører imidlertid til at også alle de andre spaltingsproduktene som har blitt dannet mens brenselet var i bruk i atomkraftverket, frigjøres. Dette er radioaktive avfallsprodukter som for eksempel strontium, cesium og americium. Dette er stoffer man ikke har bruk for, men som tvert i mot er svært skadelige hvis de kommer på avveie. Mesteparten av spaltningsproduktene kan renses ut av det flytende avfallet, og lagres på land. Men det som ikke kan renses ut, slippes ut i havet i lav- og mellomaktive konsentrasjoner. Det er derfor kontroversielt å behandle atombrensel på denne måten. I dag er det bare Storbritannia, Frankrike og Russland som reprosesserer sitt atombrensel. Land som USA og Sverige lagrer sitt atombrensel på land.

Radioaktive utslipp
De radioaktive utslippene fra Sellafield var langt høyere på 1960- og 1970-tallet enn det de er i dag, men fremdeles slippes det ut store mengder radioaktivitet til miljøet. Blant annet er utslippene av Strontium-90 høye. I 2000 ble disse utslippene målt til 20.000 GBq. Utslipp av cesium-137 lå samme år på 6900 GBq, mens utslippet av alfa-givende plutonium lå på 110 GBq. Konsentrasjoner av de ulike radioisotopene kan blant annet spores i fisk, skalldyr, tang, tare og andre planter og dyr som lever og bor i Irskesjøen. Også i Nordsjøen og Barentshavet kan man spore radioaktive stoffer som stammer fra Sellafield.
Den verste atomforurensingen finnes naturlig nok i sedimenter på sjøbunnen utenfor selve anlegget.

Disse avfallsstoffene er nå i ferd med å remobiliseres, og transporteres opp på lokale strender ved hjelp av tidevann og sjøsprøyt. I enkelte områder utenfor anlegget er det målt høyere konsentrasjoner av plutonium enn det som ble målt rundt Tsjernobyl i etterkant av ulykken i 1986.

Irske myndigheter er svært kritiske til produksjonen ved anlegget, nettopp på grunn av den radioaktive forurensing. Plutonium og cesium som er sluppet ut fra Sellafield forurenser også irske strender, om enn i mye mindre grad enn rundt selve anlegget.

Atomavfall
I tillegg til at reprosesseringen fører til store radioaktive utslipp, dannes det også andre avfallsstoffer som må behandles. I dag er det lagret over 1500 kubikkmeter høyaktivt flytende avfall på Sellafield. Dette er farlig avfall som krever kontinuerlig kjøling og overvåking. Skulle kjølingen til tankanlegget svikte, vil det kunne føre til en kjemisk eksplosjon. Det høyaktivt flytende avfallet (HAL) er lagret på til sammen 21 forskjellige tanker, alle innenfor samme massive lagerbygning inne på Sellafield. De eldste tankene er nesten femti år gamle. Sikkerhetsmessig er tankene med HAL det mest sårbare anlegget på Sellafield. En eksplosjon, eller en terroraksjon mot anlegget, vil kunne ha katastrofale menneskelige og miljømessige konsekvenser. Til sammen inneholder de 21 tankene med HAL hundre ganger mer Cesium-137 enn det som ble frigjort under Tsjernobyl-ulykken i 1986. Det er derfor stort behov for å få det flytende avfallet over i en mer stabil form. Det er uklart i hvilken grad tankanlegget vil kunne motstå en større terroraksjon, men såkalt ”worst case”-scenarier viser at en slik aksjon, eller en eksplosjon på anlegget av tilsvarende dimensjon, vil kunne gi radioaktivt nedfall over store deler av Nord-Europa.

Framstillingen av plutonium ved Sellafield har også ført til store overskuddslagre av dette materialet. I dag er det lagret mer enn 80 tonn rent plutonium ved Sellafield. Med utgangspunkt i at det trengs 20 kg reaktorplutonium for å produsere en atombombe, er det mulig å produsere 4000 atombomber av plutoniumet som er lagret på Sellafield. Skulle det befinne seg plutonium av våpenkvalitet på anlegget vil tre kg være mer enn nok til å produsere et våpen med betydelig sprengkraft.