En klype salt, takk

ingressimage_bil.jpg

Norge har store forekomster av det radioaktive grunnstoffet thorium. Med dagens utvinningsteknologi er de ikke drivverdige, og utsiktene til bedring er høyst usikre. Likevel har en liten menighet av thorium-tilhengere med forbausende jevne mellomrom lyktes med å skape presseoppslag om mulighetene for et norsk «thorium-eventyr». De argumenterer for at dersom

Norge investerer uvettig store pengesummer i forskning på ny reaktorteknologi, vil thoriumressursene i Fens-feltet i Telemark gi ren atomenergi – uten noen stort avfallsproblem eller risiko for ulykker. 
 
For å sette disse ideene i et perspektiv kan det være interessent å se hvilke annen bruk av atomkraft som tidligere har blitt forespeilet oss. I den historien skorter det ikke på luftslottene.

Tidlig på 1970-årene lovet atomindustrien at i løpet av 20-30 år skulle reaktorer som kunne brenne plutonium bli virkelighet. Denne nye reaktorteknologien var bakgrunn for at en rekke land satset på reprosessering (gjenvinning) av plutonium fra brukt atombrensel. Fasiten i 2012 er at denne reaktorteknologien nå kanskje kommer i 2030-2040, og at man har store lager med plutonium som man ikke har behov for. For eksempel har man over 100 tonn med plutonium lagret bare i på det britiske anlegget Sellafield, som er en av de største atomtruslene mot Norge.

Her på berget jobbet en rekke rederier og Institutt for Atomenergi (nå Institutt for Energiteknikk, IFE)  på 1950- og 1960-tallet for å utvikle norske atomreaktorer til bruk på blant annet tankskip. I følge prognoser som ble utarbeidet regnet man med at i 2000 ville det være mellom 50-100 norske atomdrevne handelsskip.  Disse planene ble senere av økonomiske grunner lagt langt inn i arkivskapet. Forhåpningene viste seg å være bare luft.

I 1958 utarbeidet Ford Motor Company konseptbilen Ford Nucleon, som skulle drives av en liten atomreaktor. Bilen ville være uten utslipp og støy, som dagens el-biler. Rekkevidden for bilen var på 8.000 km, og man så for seg at man kjørte inn på nærmeste atomstasjon og bytte ut reaktoren med ferskt brensel. Konseptet ble ikke utviklet videre. Noe kom det likevel ut av prosjektet: Den endte om som inspirasjon for atombilen Chrylus Corvega i dataspillserien Fall Out.

Ikke mindre høytflyvende var de sovjetiske og amerikanske planene om å ta i bruk atomkraft i luftfarten. Begge supermaktene utviklet på 1950-tallet atomreaktorer til bruk om bord på fly. Blant annet installerte Sovjetunionen en reaktor om bord et bombefly av typen TU-119. Dette flyet gjennomførte flere testflygninger, blant annet for å teste ut hvor mye stråling mannskapet ble utsatt for ved bruk av reaktorene. Begge landene skrinla sine atomflyplaner tidlig på 1960-tallet. USA hadde da brukt 15 år og 1 milliard dollar – bare for å finne ut at ideen om å bygge et atomdrevet fly var umulig.

Man kan i dag trekke på smilebåndet av disse naive fremtidsplanene som atomindustrien lekte med på 1950-tallet, da man trodde at strøm fra atomkraft ville bli så billig at det ikke var vits å ta betalt for den. ,  Det kan også være godt å ha dem i bakhodet når dagens atomtilhengere lover oss sikker atomkraft uten problemer med radioaktivt avfall og ulykkesfare.