Atomkraft: renessansen som aldri kom

NilsBøhmer_3 Nils Bøhmer Credit: Daniel Sannum Lauten

Tidlig på 2000-tallet ble alt gjort klart for et kraftig oppsving for atomkraft, og atomindustrien mente at verden sto overfor en atomkraftrenessanse. Atomkraft skulle bli løsningen på verdens klima- og energiforsyningsutfordringen. Men hva er den egentlige statusen på denne renessansen et drøyt tiår etter?

Utrykket atomkraftrenessanse ble første rekke brukt av atomkraftindustrien tidlig på 2000-tallet, hvor industrien så for seg en kraftig oppsving av bygging av atomkraftverk i USA. President Bush startet i 2002 programmet Nuclear Power 2010, som hadde som mål at i 2010 skulle en håndfull nye atomreaktorer være i drift i USA. Dette ble senere fulgt opp av President Obama, som med US Energy Policy Act i 2005 la opp til store lånegarantier og andre økonomiske tiltak som skulle gjøre det attraktivt å bygge nye atomkraftverk i USA. Det ble også lettere å få lisens til å drive nye atomkraftverk.

Realiteten er at ingen nye atomkraftverk er satt i drift i USA siden 1996. Det er fem reaktorer under bygging i USA i dag. Dette inkludert Watts Bar 2-reaktoren, som har vært under bygging siden 1973.

 

Skifergass ødela markedet

Hovedgrunnen til at de optimistiske anslagene for USA ikke slo til, er oppdagelsen av billig skifergass, mindre energietterspørsel og økt utbygging av fornybar energi i USA. Mange av planene om nye atomkraftverk var skrinlagt før Fukushima-ulykken i mars 2011, så denne ulykken tok ikke livet atomkraftrenessansen i USA.

En annen utfordring som atomindustrien i USA står ovenfor er hvordan landet skal ta vare på de rundt 70.000 tonn med brukt atombrensel som lagres midlertidig ved forskjellige atomkraftanlegg i landet.

I 1977 ble det vedtatt at alt brukt atombrensel som ble produsert i USA skal ende opp i et nasjonalt deponi, for å redusere faren for atomvåpenmateriale på avveie. Dette ble formalisert i 1982 ved Nuclear Waste Policy Act. Den sa at amerikanske myndigheter i 1998 skulle overta ansvaret for alt brukt atombrensel i USA og plassere det i to deponier, finansiert med en avgift fra eierne av atomkraftverkene. Det første av dette deponiet ble planlagt lokalisert til Yucca Mountain i Nevada 1987.

Blant annet pga kraftige lokale protester kom byggingen av Yucca Mountain-deponiet aldri i gang. I 2009 satte president Obama en stopper for dette programmet. Amerikanske myndigheter ser nå på muligheten for å bygge et midlertidig lager (fra 2012) og få på plass et endelig underjordisk deponi i 2048 – et eller annet sted i USA.

I mellomtiden lagres det brukte atombrenselet ved de eksisterende reaktorene. Det er også planer om å bygge private lagringsanlegg. For eventuelle nye atomreaktorer kreves det at de kan lagre brukt atombrensel uendelig ved reaktoren.

På grunn av den manglende fremgangen i de føderale anleggene har myndighetene sluttet å kreve inn deponiavgiften fra eierne av atomkraftverkene. Denne avgiften er på rundt 750 millioner USD/år. Totalt er det samlet inn 28 milliarder USD i dette avfallsfondet.

 

Kostnadssprekk i Europa

Det ble også i Europa lagt store planer for en renessanse for bygging av atomkraftverk. Både som en løsning på klimautfordringene men også som svar på den usikre gassleveransen fra Russland via Ukraina. Blant annet stengte Russland denne gassleveransen vinteren 2006 og det er på ny usikkerhet knyttet til denne gasstransporten som følge av den pågående krigen i Ukraina.

Men også den europeiske atomrenessansen har fått flere skudd for baugen. Blant annet har Tyskland som har vedtatt å avvikle all atomkraft innen 2022, og land som Spania og Sveits har forbudt bygging av alle nye atomkraftverk.

Byggingen av de to europeiske rektorene som foregår nå i Finland og Frankrike har heller ikke gått helt etter planen. Den femte finske reaktoren som er under bygging i Olkiluoto er sterkt forsinket og dyrere enn planlagt. Byggingen av denne reaktoren ble startet i 2005, og skulle stå ferdig i 2009 til en pris på 3,2 milliarder euro. Etter de siste planene skal den nå ta i bruk først i 2018 til en pris av 8,5 milliarder euro.

I Frankrike bygges en tilsvarende reaktor i Flamanville. Kostandene ble i 2005 beregnet til 3,3 milliarder euro og byggingen ble startet i 2007. Reaktoren skulle etter planen bli satt i drift i mai 2012. Prislappen er nå (november 2014) beregnet til 8,5 milliarder euro og igangsetting er planlagt tidligst i 2017.

Atomkraft har også vært gjenstand for en bred politisk debatt i Frankrike siden presidentvalget i 2012. Det er nå nedfelt i landets energi strategi at atomkraftandel i Frankrike skal reduseres fra 75 prosent til 50 prosent innen 2025.

 

Privatisering i Storbritannia

I Storbritannia er åtte steder valgt ut hvor det kan bygges nye atomkraftverk. På disse lokalitetene skal det byge nye atomkraftverk som skal erstattet de eksisterende 16 reaktorene som er drift for tiden. Flesteparten av disse skal stenges ned i løpet av 2023, og etter planen vil det i perioden 2023 til 2030 bli satt i drift sju nye reaktorer.

Denne utbyggingen skal skje ved hjelp av private aktører og finansering. Britiske myndigheter bidrar på sin måte ved at de kjøper strøm til en garantert pris over et langt tidsrom. For eksempel har britiske myndigheter inngått en 35 år lang avtale med de fransk-kinesiske eierne av de to planlagte reaktorene i Hinckley Point C til en fast strømpris. Dette skal bidra til finansieringen av de totale kostnadene på rundt 25 milliarder pund (det vil si rundt 16 milliarder euro pr reaktor).

Investeringsbeslutningen for Hinkley Point C skulle egentlig blitt tatt i slutten av 2014, men er nå utsatt til en gang i løpet av 2015. Det er dermed usikkert om denne reaktoren vil være klar til oppstart i 2023, som planlagt.

 

Rubel-trøbbel i Russland

Selv om det går sakte med bygging av nye atomreaktorer i Europa og USA, er det andre regioner hvor det er mer aktivitet, som for eksempel Russland og Asia.

I Russland får så å si alle eksisterende reaktorer forlenget sin levetid med mellom 15 til 25 år og i tillegg er det en rekke reaktorer under bygging og planlegging. Flere av de nye reaktorene har vært under bygging i lang tid (Beloyarsk 4 siden 1983) eller på planleggingsstadiet i flere tiår.

På starten av 2015 var det åtte reaktorer under bygging, inkludert et flytende atomkraftverk med to reaktorer om bord. De fleste av disse reaktorene ble påbegynt i perioden mellom 2008-2010, og er etter planen i drift før 2018.

I tillegg til de åtte reaktorene som er under bygging er det planer om å iverksette bygging av ytterligere rundt 30 reaktorer. Av disse skal 15 reaktorer være i drift innen 2027. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til finansiering av disse reaktorene og om de blir ferdigstilt i henhold til disse planene. Denne usikkerheten har ikke blitt mindre i den siste tiden, hvor russisk økonomi står ovenfor store utfordringer, blant annet som følge av lave oljepriser.

 

Fukushima-ulykken ga bråbrems

I begynnelsen av 2011 sto atomkraft for 30 prosent av energiproduksjonen i Japan. Plane var at andelen skulle økes til 40 prosent i 2017 og 50 prosent i 2030. Som følge av Fukushima-ulykken mars 2011 er det i dag ingen reaktorer i drift i Japan, men fire av de totalt 48 reaktoren skal etter planen starte opp igjen i løpet av 2015. Til sammen elleve reaktorer av de opprinnelige 54 japanske reaktorer er foreløpig besluttet skrotet etter Fukushima-ulykken.

Kina har i dag 23 reaktorer i drift som produserer rundt 100 TWh, eller omtrent 2 prosent av Kina sin totale energiproduksjon som er på rundt 5000 TWh. I tillegg planlegger Kina en stor utbygging av atomkraft i tiden fremover.

Før Fukushima-ulykken i 2011 var prognosen at Kina skulle øke sin installerte kapasitet med atomkraft fra 20 GW i 2014 til 70-80 GW i 2002 og til 200 GW i 2030. Disse planene ble redusert som en konsekvens av ulykken i Japan, og målet er nå kapasitet på 60 GW installert i 2020 og at det samtidig er ytterligere 30 GW under bygging. Flere av reaktorene som er planlagt bygget inne i landet, er satt på vent eller forsinket på grunn av frykt for forurensing av elvene, som brukes til kjøling av reaktorene.

Bare Kina satser

Før Fukushima–ulykken ble det bygget eller planlagt 57 reaktorer av såkalt 2. generasjon, som er rundt 100 ganger mer usikre enn de mer moderne 3. generasjon reaktorene. Selv om tallet ble nedjustert etter sikkerhetsgjennomgangen av Kinas sitt atomprogram i forbindelse med Fukushima-ulykke, vil minst 25 av disse reaktorene se dagnes lys i løpet av kort tid. Med en forventet levetid på 60 år, betyr det at Kina til et stykke ut på 2070-tallet vil ha et stort antall 2. generasjons reaktorer i drift.

I starten av 2015 bygges det nå 26 nye reaktorer med en kapasitet på 28 TW i Kina. Dette er over en tredjedel av verdens 69 reaktorer som er under bygging. I tillegg er det konkrete planer om å bygge ut ytterligere 64 reaktorer med en kapasitet på 69 TWh.

Sett i lys av den faktiske utbyggening av nye atomreaktorer på 2000-tallet vil det være direkte feil å kalle det en renessanse. En renessanse ville i denne sammenheng betydd er kraftig antall nye rektorer etter en periode hvor det ikke har blitt igangsatt nye rektorer. På bakgrunn av den faktiske byggingen er konklusjonen at den såkalte atomkraftrenessansen aldri skjedde. Det eneste mulig unntaket er Kina, men der har man siden 1990-tallet hatt en jevn økning i antall nye reaktorer.

En forkortet versjon var også på trykk i Teknisk Ukeblad 19.03.15

Nils Bøhmer

nils@bellona.no