Dokumentaren ”Rosa gull” som NRK Brennpunkt sendte den 17. mars 2009 er et nyttig innspill i debatten om oppdrettsnæringens miljøpåvirkning. Representanter for oppdrettsnæringen bør være mer åpne for disse utfordringene i stedet for å alltid gå fullstendig i forsvarsposisjon. Næringen må innrømme at det finnes utfordringer og vise markedet og forbrukere hva den gjør og skal gjøre for å oppnå stadige forbedringer.

Dokumentaren tar opp to viktige tema hvor representantene fra Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) og Eksportutvalget for fisk (EFF) gir et feilaktig bilde av situasjonen. Dette gjelder både mengden villfisk som går med til å produsere ett kilo laks og det at bestandene som benyttes i produksjonen av fôr høstes bærekraftig.

Feil om fôrregnskap

I tre tilfeller forteller representanter fra EFF oss at det går med 1 kg villfisk til å produsere 1 kg oppdrettslaks. I dokumentaren sier både deres svenske representant og markedssjefen i Norge dette i intervju, i tillegg til at det stod på EFFs svenske hjemmeside.

I Bellonas fôrregnskap som vi presenterte i vår havbruksrapport tilbake i 2003 konkluderte vi med at det måtte 2,66 kg villfisk til for å produsere 1 kg laks. Det oppdaterte regnestykket som er basert på tall fra 2007 viser at det nå må 2,52 kg villfisk til for å produsere 1 kg laks. Dette oppdaterte regnestykket er presentert på Bellonas havbruksweb og beregningen er i samsvar med regnestykket til fôrprodusenten Skrettig.

I denne beregningen må man ta utgangspunkt i fiskeolje siden det er denne som er den begrensende faktoren i regnestykket. Tar man utgangspunkt i fiskemel, som mange gjør, vil ikke resultatet reflektere det reelle forbruket av villfisk.

Det er pinlig at representanter for Eksportutvalget for fisk prøver å holde ved live deres konstruerte myte. Vi kan håpe de er uheldig klippet i dokumentaren, men når det gjentas til stadighet både skriftlig og muntlig og av forskjellige talspersoner tyder det mer på bevisst feilinformering for å pynte på sannheten.

Høstes ikke bærekraftig

Både FHL og EFF gir et inntrykk av at bestandene som benyttes til å produsere laksefôret høstes bærekraftig. Dette er feil. Forskere ved både Havforskningsinstituttet i Bergen og ICES har i årevis påpekt det motsatte.

Sist oppdaterte status fra Havforskningsinstituttet for de viktigste fiskebestandene som brukes som laksefôr er dyster lesing både med tanke på kolmule, tobis og øyepål. Også makrell og nordsjøsild som alle helst vil at skal gå til humant konsum står overfor bestandsmessige utfordringer.

Oppdrett i seg selv fører ikke nødvendigvis til overfiske, men i dag baserer oppdrettsnæringen seg på bestander som ikke er høstet bærekraftig. Dette må næringen ta inn over seg.

Dersom FHL mener at de har bedre kunnskap om hva som er bærekraftig fiske enn havforskerene må de legge frem dokumentasjon for dette. Hvis ikke må de slutte å betegne beskatningen av villfisk til fiskefôr som bærekraftig.

Kan ikke lukke øynene

Oppdrettsnæringen kan ikke lukke øyene for at det stilles spørsmålstegn ved bærekraften i en rekke av bestandene som benyttes til å produsere laksefôr. Hvis oppdrettslaksen skal være bærekraftig må også alle råvarene som benyttes i fôret være høstet og produsert innenfor en bærekraftig ramme. Dette må være det overhengende prinsippet.

Bellona er fullt klar over at oppdrettslaksen utnytter både energien og proteinet i fôret bedre enn landbasert kjøttproduksjon som kylling, svin og storfe. Dette er et viktig fortrinn som taler for at oppdrett så absolutt har livets rett. Men det rettferdiggjør ikke en av høsting fiskebestander ut over det som havforskerne anser som bærekraftig.

Nedenfor listes opp Havforskningsinstituttets status for de sju artene som ble nevnt i dokumentaren:

Kolmule
Beskatningen ble høsten 2008 vurdert til ikke å være bærekraftig. Gytebestanden har vist en nedadgående trend siden den var på topp i 2003 og er forventet å være like over føre-var-nivået i 2009. For 2009 ble det i internasjonale fiskeriforhandlinger avtalt en totalkvote på 590.000 tonn som ligger cirka 200.000 tonn over anbefalt føre-var-uttak.

Tobis
Tobis er utbredt på konsentrerte og klart avgrensede felt der bunnforholdene tillater at den kan grave seg ned i sand. De siste årene har flere tobisfelt i den nordlige delen av Nordsjøen hatt meget lave tobisforekomster. ICES anbefalte høsten 2008 at tobisfelt som er påvist ikke å ha kommersielt fangstbare bestander bør stenges til overvåkingsprogram har påvist at de lokale bestandene er blitt gjenoppbygd.

Øyepål
Basert på de siste beregningene vurderer ICES bestanden til å stå i fare for å ha redusert reproduksjonsevne. Det direkte fisket etter øyepål var stengt i 2005, første halvdel av 2006 og i hele 2007, noe som resulterte i historisk lav fiskedødelighet og fiskeinnsats. ICES anbefaler fangster i 2009 på inntil 35.000 tonn slik at bestanden bringes over føre-var-nivået i 2010. Det er ikke oppnådd internasjonal enighet om totalkvote/deling av øypålbestanden.

Lodde
Loddebestanden varierer i omvendt takt med mengden ungsild i Barentshavet. For øyeblikket er det lite ungsild i Barentshavet og loddebestanden er i sterk vekst. Det åpnes i år for en totalkvote på 390.000 tonn som er i tråd med et føre-var-uttak. ICES vurderer bestanden til å være over føre-var-nivået og derfor å ha full reproduksjonsevne. Loddebestanden forventes nå å kunne fiskes en del år før nye sterke ungsildårsklasser fører til nedgang i bestanden og stopp i fisket. Loddebestanden forvaltes i samarbeid med Russland.

Makrell
Makrell er ingen typisk ingrediens i mel- og oljeproduksjon siden det oppnås høye priser på konsummarkedet. Makrellen har endret utbredelse de siste to årene og kommet inn i islandsk sone hvor et betydelig kvantum har gått til mel- og oljeproduksjon.

ICES vurderte høsten 2008 gytebestanden til å være over føre-var-nivået. Bestanden har dermed full reproduksjonsevne.  ICES mener imidlertid det er en risiko for at det fiskes for mye på denne bestanden.

Sild
Det aller meste av fangstene fra de to store sildebestandene i våre farvann, norsk vårgytende sild og nordsjøsild, går til menneskemat. Derfor kan sild generelt ikke sies å være en typisk ingrediens i mel- og oljeproduksjon.

Norsk vårgytende sild
ICES vurderer bestanden til å ha full reproduksjonsevne og at den høstes bærekraftig.

Nordsjøsild
ICES mener at det var risiko for at bestanden har redusert reproduksjonsevne og at fisket ikke er bærekraftig. Gytebestanden har vært under føre-var-grensen siden 2006, og ventes å være det også i 2008.

Anchoveta
Den peruanske ansjosen ”Engraulis ringens” er den fisken som det fiskes mest av på verdensbasis. Den har en kort livssyklus, og bestanden varierer voldsomt avhengig av både naturlige forhold og fiskepress.

Ifølge FNs matvareorganisasjon (FAO) må det innføres egne tiltak for denne fiskebestanden for å hindre overfiske.