Potensialet for produskjon av lavtrofiske arter er stort, interessen er stor, men utviklingen går altfor treigt. Det skyldes først og fremst barrierer som enkelt kan løses av forvaltningen. Men «marsjordren» må komme fra toppen.

 Lavtrofiske er lavt i næringskjeden og krever lite eller ingen tilførsel av fôr. Eksempler er tang og tare, skjell, tunikater, sjøpølser, kråkeboller og krepsdyr. Disse artene bidrar ofte med økosystemtjenester, som å rense havet ved å samle opp næringsstoffer som ellers går til spille, for eksempel nitrogen og fosfor. Artene kan også minimere effekten av næringsutlipp fra fiskeoppdrett og annen menneskelig aktivitet, og omgjøre dette til verdigfulle produkter.

Produksjon av lavtrofiske arter kan bidra til å nå en rekke politiske mål knyttet til matvareforsyning. I dag står matproduksjon for rundt en tredjedel av globale klimagassutslipp. Lavtrofiske arter har ofte et lavt miljø- og klimaavtrykk sammenlignet med annen matproduksjon, og kan dermed bidra til oppnåelse av Norges forpliktelser i henhold til Parisavtalen. Samtidig er tare, blåskjell og tunikater godt egnet som dyrefôr.

I slutten av januar møttes forskere, næringsliv, sivilsamfunn og forvaltningsmyndigheter for nye, marine lavtrofiske arter i det nyetablerte nasjonale nettverket for lavtrofiske arter. Her ble det diskutert hva som er de største hindringene for å få fart på denne næringen. Det var påfallende at vi alle hadde støtt på de samme utfordringene.

Lavtrofiske arter helt nødvendige

I dag er 93 % av proteinet i norsk kraftfôr fra importerte råvarer. Regjeringen har i Hurdalsplattformen satt et mål om å øke selvforsyningsgraden av norske fôrråvarer til 50 % innen 2030. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette målet skal nås hvis ikke en stor andel av de fremtidige fôrråvarene dyrkes i havet. Regjeringens strategi for sirkulærøkonomi løfter frem alternative fôringredienser fra lavtrofisk havbruk som en strategisk viktig prioritet. Vi mener at fôringredienser fra lavtrofiske arter ikke kan regnes som «alternative» lenger – de kommer til å være helt nødvendige.

Det virker å være bred enighet om at lavtrofisk havbruk er bra, og at norskekysten er godt egnet slik produksjon. Problemet synes imidlertid å være at regjeringen spenner bein på sine egne mål gjennom opprettholdelsen av ulike regulatoriske barrierer. Her må politikerne, og særlig regjeringen, vise at de mener alvor med sine mål og strategier. Norges befolkning, kystmiljøet og klimaet har ingen tid å miste. Derfor sendte vi også brev om dette til Nærings- og Fiskeridepartementet tidligere denne uken med en rekke anbefalinger til tiltak for å få fart på lavtrofisk havbruk i Norge:

1. Få på plass en nasjonal plan for å akselerere utviklingen av lavtrofisk akvakultur. Det er et akutt behov for å akselerere prosessene som vil gjøre det mulig for de nye lavtrofiske næringene å utvikle seg.
2. En av de største flaskehalsene er å få tilgang til egnede produksjonsområder og tillatelser. Det må derfor settes av egnet areal til produksjon av lavtrofiske arter som ikke kommer i konkurranse og konflikt med for eksempel lakseoppdrett. Det bør i tillegg tas hensyn til at flere arter kan dyrkes på samme lokalitet og det bør innføres testordninger slik at lokalitetene man søker om faktisk er egnet.
3. Fjern reguleringsbarrierer og forenkle prosessen med å gi tillatelser. I dag er prosessen med å søke om et område for å dyrke lavtrofiske arter unødvendig tidkrevende og kostbar, noe som er en stor hindring for både oppstartsbedrifter og større eksisterende bedrifter.
4. Innfør økonomiske incentiver for produksjon som gir positiv effekt på naturen. «Renseeffekten» fra lavtrofisk oppdrett er grundig dokumentert og gir ofte positive effekter på økosystemet. I både Sverige og i Danmark er det for eksempel innført ordninger for produksjon av blåskjell fordi produksjonen tar opp nitrogen.
5. Prioriter forskningsstøtte for lavtrofiske arter. Det er behov for å fylle kunnskapshull knyttet til nye biologiske produksjoner.

 Det haster for Norge, klimaet og havet

Norge er i en god posisjon, men skal vi realisere potensiale om å bli ledende på lavtrofisk havbruk, og ny mat- og fôrproduksjon må vi tilrettelegge for at fremtidens mat kommer så snart som mulig. Vi har ingen tid å miste, og det er ikke bare manglende oppfyllelse av Hurdalsplattformen som står på spill. Fremtidens mat må bli grønnere i et forrykende tempo hvis vi skal kunne mette en økende befolkning og samtidig kunne produsere mat som er innenfor både klimaets og miljøets tålegrenser.  Skal Norge ha en sjanse for å lede denne utviklingen må vi satse nå slik at vi har kunnskapen og teknologiutvikling først. Her er det bare for Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran å brette opp ermene.

Denne kronikken sto på trykk i avise Nationen lørdag 4.mars, og er skrevet av Magnus Petersen (Pronofa ASA), Mari Bjordal (Miljøstiftelsen Bellona), Marit Gjerstad (Norwegian Seaweed Association), Ole Christian Kjerrgård (Ocean Forest AS), Bjørn Aspøy (Smart farm AS), Phil James (Nofima), Céline Boéchat-Kristensen (Nofima/Atlantic Low Trophic Aquaculture Network), Elisa Ravagnan (NORCE), Lars Olav Sparboe (Akvaplan-niva), Yngvar Olsen (NTNU)