Industrien får slippe ut 200 tonn nitrogen i en Oslofjord som sliter, mens tiltak for å fjerne nitrogen står bom fast i kø. Hvorfor?

Denne kronikken er skrevet av Jessica Anne Hough og Alexander Ugland fra Bellonas Bioteam og står på trykk i Klassekampen i dag.

Forrige uke fikk Chemring Nobel tillatelse til å slippe ut 200 tonn med nitrogen i Oslofjorden i forbindelse med produksjon av eksplosive kjemikalier som brukes til å lage ammunisjon. Samtidig har Fredrikstad-bedriften Pronofa i to år søkt om tillatelse for å gjøre det motsatte, nemlig å resirkulere nitrogen fra Oslofjorden ved tunikatoppdrett. Hvorfor er det lettere å få tillatelse til å slippe ut nitrogen enn å fange nitrogen? 

Kritisk tilstand

Tilstanden til Oslofjorden er kritisk. Med en økende befolkningsvekst og tilhørende økt press på fjorden fra industri, jordbruk og avløp er det behov for flere tiltak som renser fjorden for nitrogen og ikke det motsatte. Nye norske regler og EU-krav har ført til at flere kommuner i Norge må oppgradere og/eller etablere renseanlegg, noe som er en stor kostnadsdriver for kommunene.

Oslo kommune har brukt 2,1 milliarder kroner på å oppgradere renseanlegget på Bekkelaget og kan nå rense 200 tonn ekstra nitrogen i året. Hvis ikke regjeringen setter strengere krav til kompenserende tiltak med å resirkulere tilsvarende mengde nitrogen fra andre kilder vil dette være, som miljø- og samferdselsbyråd Marit Kristine Vea (V) sier til Aftenposten 9.mars «som å kaste 2,1 milliarder kroner ut i sjøen». For Oslofjord-kommuner med trange budsjetter, er ikke dette særlig motiverende.

Naturens minesveipere

Tunikater, blåskjell og tare kan bli Oslofjordens nye minesveipere. De tar opp enorme mengder med næringsstoffer, binder karbon, produserer oksygen, bidrar til økt biodiversitet og har en restaurerende effekt. De vil kunne skape arbeidsplasser, forbedre miljøet i fjorden og spare kostnader ved å fungere som et naturlig renseanlegg. Disse lavtrofiske organismene, som vi finner langt ned i næringskjeden, er klare for tjeneste og venter på innkalling.

Men innkallelsen tar for lang tid. Naturbaserte løsninger, som lavtrofisk produksjon, er ikke nevnt med ett eneste ord i tiltaksplanen for Oslofjorden. Verken politikere eller forvaltningen har åpnet øynene for disse løsningene, som brukes aktivt i andre land som Danmark og USA. Det er fortærende å se at tillatelser for å slippe ut nitrogen i fjorden får ekspressbehandling, mens tillatelser til nitrogenreduserende tiltak havner nederst i en papirbunke.

Lavtrofisk akvakultur

Bellona mener det bør settes av 40 hektar til tunikatproduksjon i Oslofjorden allerede i 2024. Det kan resirkulere 200 tonn med nitrogen årlig, og samtidig skape arbeidsplasser, skatteinntekter og verdifulle produkter som mat, fôr og alternative materialer. Forvaltningen sitter med nøkkelen her, men tillatelsessystemet er firkantet og det er et sårt behov for en revidering av regelverket som lavtrofisk akvakultur omfattes av.  En åpenbar løsning er at det settes av arealer som kan brukes til lavtrofisk produksjon. Kommunene og fylkeskommunene må utrede og klarere lokaliteter for nitrogenbindende tiltak som tare-, skjell- og tunikatoppdrett, særlig i Oslofjorden. På denne måten blir terskelen for å etablere seg som privat aktør lavere. Vi har ikke råd til at gode private initiativer går tapt på grunn av sendrektig behandling i forvaltningen. 

Utslipp må kompenseres

En framtidsrettet forvaltning av Oslofjorden vil si at vi fjerner mer nitrogen enn det vi slipper ut. Et minimumskrav for utslippstillatelser er at vi innfører kompenserende tiltak og fjerner nitrogen fra andre kilder. Framover må vi også investere i flere anlegg som er nødvendig for å rense store mengder med nitrogen fra avløp. Samtidig kreves det flere teknologi- og naturbaserte løsninger som kan bidra til å rense en økende mengde avrenninger fra land, der de største mengdene med nitrogentilførsel kommer fra.

Akvakultur er mye mer enn laks og ørret, og har et stort potensial til å bidra med å fornye livet i havet. Bellona ønsker å poengtere at om vi vil løse det større problemet, må det en nasjonal satsing til, og naturbaserte, lavtrofiske løsninger vil spille en viktig rolle. Et første skritt er å innse at utslipp som fra Chemring Nobel må kompenseres med andre positive tiltak og at søknader til lavtrofiske konsesjoner må rykke fram fra brakka og ut i felt!