Feltundersøkelsene langs Skagerrakkysten viser at tilstanden fremdeles er dårlig for sukkertaren. Den viste også at problemet med den forsvunnede sukkertaren ikke er et lokalt problem, men et regionalt. Det ble ikke funnet tegn til gjenvekst på noen av de stasjonene som også ble undersøkt i 2004.

Enkelte lyspunkter var det imidlertid. Noen steder, hvor stortare var blitt blitt revet bort av sterke vinterstormer, ble det observert tett sukkertareskog. Dette er en indikasjon på et godt potensiale for reetablering av sukkertare, og at vegetasjonen i skjærgården sannsynligvis vil gjenopprettes dersom miljøforholdene blir akseptable.

Dramatiske endringer
I august 2004 ble det foretatt en undersøkelse av sukkertaredød på Skagerrakkysten. To forskere fra NIVA, Frithjof Moy og Hartvig Christie, sto bak denne. De karakteriserte endringen i kystsonen som dramatisk. Lenger ned enn én til to meters dyp var hele kystlinjen preget av nedslammede, tråd- og buskformede rød- og brunalgesamfunn med kun få individer av sukkertare. Tilstanden var særlig ille langs kysten av Telemark, Aust- og Vest-Agder.

Forskerne skriver i sin rapport at selv om disse observasjonene har vært punktobservasjoner, er det likevel grunn til å tro at undersøkelsen gir et riktig bilde av den generelle tilstanden langs hele skjærgården på Sørlandskysten. Man kan riktignok finne enkeltindivider av sukkertare langs hele kysten, men sukkertareskogene som tidligere kunne dekke fra 50 til 100 prosent av sjøbunnen ned til ti meters dyp, er borte.

Alarmerede tilstander også på Vestlandet
Også på Vestlandet er sukkertaren blitt betydelig redusert. En undersøkelse av sukkertaresamfunn fra 2005 viser at 20 prosent av de stasjonene som ble undersøkt viste seg å være i faresonene for å miste sukkertarevegetasjonen. Tall fra tidligere undersøkelser viste at forekomsten av sukkertare var halvert i løpet av 10-20 år. Dette, samt den store forekomsten av trådalger, er ifølge forskerne et tegn på at hele økosystemet er i ubalanse. Dessuten viser undersøkelsen fra Skagerrakkysten at store mengder trådalger har overtatt for sukkertaren, derfor gir den store forekomsten av trådalger god grunn til bekymring.

Kompliserte årsaksforhold
-Å finne årsaken til denne sukkertaredøden er ikke ukomplisert, sier rådgiver i seksjon for miljødata Karen Fjøsne hos SFT. Undersøkelsen er en del av DNs og SFTs sukkertareprosjekt, og Fjøsne har vært SFTs saksbehandler på prosjektet. – Vi må gjøre mange flere undersøkelser enn hittil. Likevel anser vi tilførsel av næringssalter og partikler samt temperatur som de mest sannsynlige årsakene per i dag. Vi har tidligere hatt bortfall av sukkertare i Nord-Norge på grunn av kråkebollebeiting. På 30-tallet hadde vi bortfall av ålegress på grunn av sykdom, men vi tror ikke sykdom eller kråkebollebeiting er tilfellet her, sier hun.

Tilførsel av næringssalter og partikler kan føre til nedslamming, som av forskerne blir antatt å være den mest sannsynlige årsaken til at sukkertaren forsvinner. De nevner også andre forhold som klimaendring med temperaturøkning og biologiske forstyrrelser knyttet til introduserte arter som andre mulige årsaker.

– Ved å analysere slammet kan vi finne ut mer, sier Karen Fjøsne. – Er det leir- eller jordpartikler, er det organiske partikler, og hvilke partikler er det mest av? Vi kan se på mineralene i leir- og jordpartiklene og finne ut hvor de kommer fra, og om de organiske partiklene kommer fra land eller sjø. Vi har mye jobb foran oss før vi vet noe sikkert om årsaksforholdene. For eksempel var det ikke like nedslammet bunn på Vestlandet som på Skagerrakkysten. Forskerne anbefalte minimum tre års ovdrvåkning av disse områdene, hvorav årets undersøkelser var det første, sier Fjøsne. – Det er viktig at vi ikke setter i gang tiltak før vi vet at de virker, så her må man ile langsomt, sier Karen Fjøsne.