Det store klimakuppet

ingressimage_Euro-1_neu2.jpg Photo: (Foto: Wikimedia)

17. desember ga Europaparlamentet sin fulle støtte til EUs klima- og energipakke, som EU-toppmøtet hadde gått inn for noen dager tidligere. Dermed fikk man på plass en juridisk bindende politikk for å kutte EUs klimagassutslipp med 20 prosent (i forhold til 1990) innen 2020.

Det finnes helt klart både gode og dårlige sider ved EUs klima- og energipakke, men én del av pakken var Bellona veldig fornøyd med, og den handler om CO2-rensing: EU-landene har bestemt seg for å sette av flere milliarder euro for å komme i gang med slik rensing.

Vi har jobbet hardt og lenge for at det skulle skje, men likevel var det nesten uvirkelig da det faktisk gikk gjennom.

Fjerne CO2-utslipp

Ved siden av fornybar energi, energisparing og vern av regnskogen er fangst og lagring av CO2 fra store utslippskilder, som for eksempel kullkraftverk, et av de helt sentrale virkemidlene i kampen mot global oppvarming.

Potensialet for CO2-rensing, også kalt CO2-håndtering, er enormt: Europa kan fjerne halvparten av CO2-utslippene sine med dette virkemidlet.

I Brussel har mange krefter jobbet for å fremme CO2-håndtering, og Bellona har vært blant disse. Både gjennom Bellona Europas generelle arbeid, og gjennom vår aktive deltakelse i EUs teknologiplattform for CO2-håndtering (ZEP). Dette organet har vært den viktigste rådgiveren for EU-institusjonene i spørsmål om CO2-håndtering.

For drøyt to år siden anbefalte ZEP at EU innen få år måtte etablere 10-12 demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering. Teknologien for effektiv fangst og trygg lagring finnes i stor grad allerede, men det trengs mer erfaring med bruk av ulike typer teknologi i full skala. Ved å få mer erfaring kan teknologien forbedres og bli rimeligere. Vi må uansett komme i gang med dette klimatiltaket.

Fnyste av oss

I mars 2007 gikk EU-toppmøtet inn for å støtte vår anbefaling om å etablere 10-12 demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering innen 2015. Det var stort. Men deretter sto prosessen stille, og det fantes ikke noe forslag til hvordan prosjektene skulle betales. Ingenting skjedde, fordi ingen ville ta regningen.

I Norge har regjeringen gått inn for å gi statsstøtte til rensing av gasskraftverk på Kårstø og Mongstad, og statsminister Stoltenberg har kalt Mongstad sitt ”månelandingsprosjekt”. Men for at CO2-håndtering virkelig skal ta av, trengs det flere initiativ og mer penger. Bellona vil helst at det skal bli ordentlig trangt på månen.

Sammen med et knippe aktører fra næringslivet foreslo Bellona å øremerke kvoter fra EUs kvotehandelssystem til demonstrasjonsprosjektene. Vi fikk mange negative reaksjoner, og de fleste bare fnyste av oss. En fremstående EU-diplomat sa sågar at ”det vil i så fall være verdenshistoriens største bankrøveri”.

Europa rundt

EU-parlamentariker Chris Davies fra Storbritannia likte forslaget om å bruke kvoter til å betale for rensingen. Han fremmet forslaget i Parlamentet, og sammen jobbet vi hardt for å få flertall for det i miljøkomiteen i Parlamentet.

Det var en dramatisk avstemning i miljøkomiteen 7. oktober i år, der forslaget først ble stemt ned. Davies måtte på banen og oppklare en del misforståelser, og ba sine kolleger om å innse alvoret. Etter en pause ble det plutselig et overveldende flertall.

Miljøkomiteen gikk inn for å sette av 500 millioner utslippskvoter for å bygge demonstrasjonsprosjekter. En stor dag. Men vi var bare halvveis.

Nå gjensto det å overbevise EU-landenes regjeringer om det samme. Sammen med våre allierte hadde vi møter med kabinettet til den franske energi- og miljøministeren i Paris, og vi reiste i skytteltrafikk mellom Brussel, Warsawa, Berlin, Bucuresti, København, Stockholm, Madrid, Lisboa og London.

Aldri har Bellona brukt så mye ressurser på dialog med myndigheter og politikere i EU-landene. Det er ganske mye CO2 vi nå skal sørge for at blir renset og lagret for at vi skal ha god samvittighet for reisene!  

Stjele fra statene

Å øremerke kvoter ble av finansdepartementene rundt om i EUs medlemsland oppfattet som at EU skulle stjele fra dem. Utslippskvotene tilhører egentlig EUs medlemsland og skal selges til bedrifter. Øremerkes kvotene, går finansdepartementene glipp av inntekter.

Bellona var hele tiden klar over at denne finansieringsformen ikke var ideell. Men det var det eneste forslaget som både kunne gi tilstrekkelige midler og vedtas i løpet av 2008.

Det intense lobbyløpet ga resultater. Under de intense forhandlingene på EU-toppmøtet lå det lenge an til at det ville bli satt av bare 200 millioner kvoter, men mens president Sarkozy holdt pressekonferanse for å si at man hadde kommet frem til enighet om EUs klimapakke, fortsatte forhandlingene i kulissene. Fem minutter før møtets slutt fremmet Storbritannia, Tyskland og Italia et forslag om å øke potten fra 200 til 300 millioner.

Ingen sa noe – det gikk et par sekunder hvor alle tittet på hverandre – og så var forslaget vedtatt. Vedtaket ble til slutt at 300 millioner kvoter skal finansiere både et demonstrasjonsprosjekt for CO2-håndtering og enkelte prosjekter for fornybar energi som ikke er lønnsomme i dag, som annen generasjons biodrivstoff og offshore vindkraft. Med en kvotepris på rundt 30 euro i 2012 vil 300 millioner kvoter gi ca ni milliarder euro!

Vi i Bellona har vært så opptatt av CO2-håndtering fordi det er nøkkelen for å redusere utslipp utenfor Europa. Kull er den eneste energikilden Kina har mer enn nok av. EUs klimapakke som helhet og klimakuppet, eller ”bankrøveriet”, vi har gjennomført vil derfor være av stor betydning for at de internasjonale klimaforhandlingene nå skal gå fremover.

Denne kommentaren var også på trykk i VG torsdag 8. januar 2008.