År 2009 blir det året norske politikere kan bruke til å kjempe for eller mot EUs direktiv om å øke andelen fornybar energi. Fornybardirektivet er et skritt mot et sårt tiltrengt post-fossilt samfunn, hvor moderne, fornybar energi rår. Selv om Norge har mye vannkraft, må også vi være med på denne omleggingen.

Fornybardirektivet var en viktig politisk milepæl da den ble vedtatt som en del av EUs klimapakke i desember. Direktivet skal legge til rette for at EU kan nå sitt mål om at øke sin andel fornybar energi fra 11,5 til 20 prosent.

Innen 31. mars 2010 skal medlemslandene ha implementert direktivet i nasjonale lover og laget nasjonale handlingsplaner for hvordan direktivet skal nåes. Det er dermed duket for en energipolitisk revolusjon – også i Norge.

Norske oppgaver

Sannsynligvis vil Fornybardirektivet kreve at Norge må øke sin andel fornybar energi med 10 til 14 prosent, fra dagens 60 prosent.

Norge må da erstatte oljefyrer i bygningene våre, erstatte fossilt energibruk i transport og industri med fornybar energi. Elektrifisering av sokkelen vil være en effektiv måte å oppnå fornybardirektivet på. Og en storstilt energieffektivisering må til.

Norge er prisgitt store naturressurser. Vi har fortsatt svært mye å hente, med mulighet for effektivisering av eksisterende vannkraftverk, en vindfull kyst med gode muligheter for vindmøller både på land og til havs.

Danmark skal øke med 13 prosentpoeng, Storbritannia med 13,7, Tyskland med 12,2, og landene utenom de tidligere østblokklandene skal i snitt øke 11,2 prosentpoeng.

Norsk prutningsmonn

I Norge startet den politiske debatten om direktivet umiddelbart. Det har vært mye sunn skepsis i Norge mot direktiver fra EU. Men man må være i stand til å skille den Gode fra det Onde. Det er liten tvil om hvilken side fornybar energi befinner seg. Dette er god miljøpolitikk.

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen var raskt ute med å trekke i tvil om Fornybardirektivet er EØS-relevant, og om Norge dermed blir nødt til å implementere det. Direktivet er en oppdatering av det allerede eksisterende direktivet for fornybar strøm, RES-direktivet, som ble implementert i Norge i 2007, og levner liten tvil om dets EØS-relevanse.

Åslaug Haga har allerede advart den norske regjeringen mot å prute på hvor stor andel vi skal øke fornybardelen vår med. Bellona slutter seg fullt og helt til denne advarselen. Norge har mye kompetanse på fornybar kraft, og store muligheter til videre utbygging. Vi er en av verdens største eksportører av olje- og gass, og har vårt ansvar for verdens utslipp av CO2.

Har allerede 60 prosent

60 prosent av all energi i Norge er i dag fornybar. Dette er imidlertid ikke noe argument for ikke å bidra til at EU – og EØS-området – oppfyller krav om 20 prosent fornybar energi.

Norge trenger isolert sett avhengig av mer fornybar energi for å oppfylle internasjonale klimaforpliktelser – for ikke å glemme klimaforliket. I klimaforliket skal Norge redusere klimagassutslippene med mellom 15-17 millioner tonn innen 2020. For å nå dette målet må vi erstatte fossil energi med fornybar energi.

Omlegging av energisektoren fra fossil til fornybar vil koste store summer, og kreve mange krefter. Om ikke ett av verdens rikeste land, med store naturressurser kan gå foran, er det et dårlig signal til resten av verden.

Denne kronikken stod også på trykk i Ny Tid 9/1-09.