Atomavfall i Russland:

Sosialistisk Venstreparti arrangerte seminaret om atomsikkerhet for å fokusere på situasjonen, status i dag og arbeidet framover. Kristin Halvorsen åpnet seminaret med å påminne om viktigheten av atomsikkerhetsarbeidet. Ikke bare ut fra egeninteresse men også i solidaritet til de som bor og arbeider nær atomforurensede områder.

K-159 en vekker
Halvorsen trakk fram K-159 som en vekker for oss alle og sa hun synes det er skremmende å tenke på at båten nå ligger på rundt 250 meters dyp og at det kan komme utslipp fra den. SV-lederen etterlyste også sterkere kontroll med de midlene som bevilges til arbeidet og synes det var positivt at regjeringen faktisk har innrømmet at de ikke har fulgt godt nok opp med miljøkonsekvensanalyser. – Barentshavet er et av verdens største og viktigste matfat og atomutslipp her er katastrofalt, avsluttet Halvorsen sin velkomsttale med.

Victor-opphoggingen et pilotprosjekt
Kim Traavik, Statssekretær i UD, presenterte Norges arbeid med atomsikkerhet i Russland og startet med å understreke at atomsikkerhet er et internasjonalt anliggende. Traavik mente Norge har hatt en pådriverrolle i arbeidet og trakk spesielt fram bevilgningen på 80 millioner til opphogging av de to ubåtene av Victor-klassen som den største satsningen i arbeidet. Denne konkrete satsingen ble besluttet på bakgrunn av at Norges politikk er å finansiere opphoggingen av ubåter i betraktelig bedre stand enn K-159. Opphoggingen av disse to båtene kan sees på som et slags pilotprosjekt, sa Traavik. Hvis miljøkonsekvensanalysene i forbindelse med dette arbeidet viser tilfredsstillende resultater vil UD fortsette med å støtte opphoggingen av flere ubåter. Traavik var imidlertid klar på at Norge i fremtiden kommer til å fokusere på et mindre antall prosjekter enn i dag.

Traavik tok også opp de over 1000 atomfyrlyktene med strontiumbatterier som lyser langs den russiske kysten. 45 av disse lyktene er demontert og bygget om til solcelledrift, og de gjenværende bør også byggest om snarest mulig. Både fordi de er miljøfarlige og fordi strontiumet i lyktene kan brukes til å bygge skittne bomber. Dette er relativt lett å få tak i siden lyktene står ubevoktet, og senest forrige måned var det tyver på ferde ved to fyrlykter. Dette var trolig metalltyver, men kunne like godt vært noen på jakt etter radioaktivt materiale. I dette tilfellet ble skadeverket oppdaget tilfeldig ved en rutinekontroll.

– Må akseptere at russerne velger Majak
Når det gjaldt reprosseseringen av atomavfallet ved Majak mente Traavik at om vi ikke godtar at russerne bruker denne praksisen må store deler av det norske atomryddningsarbeidet legges på is. Lagring av atomavfall tar for lang tid. Mange praktiske løsninger må til før dette er en realitet bl.a. lokalisering, tekniske løsninger, bygging m.m.

— Vi forholder oss til det som er mulig i dagens situasjon. Når det foreligger alternativer til reprossesering skal vi gå for dette, sa Traavik.

Traavik understreket at UD mener at atomyddingsarbeidet må skje i samarbeid med russerne og at de selv må gjøre hovedarbeidet. I fremtiden vil også Statens Strålevern trekkes mer inn i prosjektene i Russland og da spesielt ved å foreta miljøanalyser i forkant, noe kontroll- og konstitusjonskomiteen tidligere har satt som et krav til norsk støtte til Kola-prosjekter.

Positivt at Strålevernet trekkes inn
Ole Harbitz, direktør ved Statens Strålevern var positiv til at de skulle tyngre inn i arbeidet, men la også stor vekt på at russerne selv må bidra. Han understreket også de faremomentene som ligger i opprydningsarbeidet.

— Dette er ikke ufarlig arbeid og ved å utføre risiko- og konsekvensanalyser kan man finne de beste løsningene sa Harbitz. Når man vurderer tiltak kan det av og til vise seg at det kan være uforsvarlig å ta opp atomavfall, og at en slik operasjon faktisk kan skape mer forurensning enn bare å la det ligge, sa han.

Når det gjaldt Majak-anlegget gav Harbitz en kort gjenomgang av historikken fra det ble bygget som Stalins plutoniumfabrikk, via diverse ulykker og forurensning til dagens lagring, behandling og gjenvinning.

— Man har ikke tilstrekkelig informasjon om mengder, avfallsbehandling og gjenvinning ved Majak, sa Harbitz. Han sa videre at Majak er et anlegg russerne selv ønsker å fortsette å bruke og at Norge da bør vurdere alternativene som etter hans mening er stans i opprydningen, at atomavfallet sendes andre steder, eller midlertidig lagring i påvente av forbedringer. I den videre bruken av Majak mente Harbitz det er svært viktig for Norge og ha en tydelig dialog med russiske myndigheter.

Russiske tilsynsmyndigheter må styrkes
Når det gjelder veien videre med atomryddingsarbeidet i Russland synes Harbitz at russisk lov langt på vei er bra, men at russiske tilsynsmyndigheter har en svak stilling. Han var enig i at Norge må stille sterkere krav til Russland både når det gjelder konsekvensutredninger, hvordan prosjektene gjennomføres og avsluttes, og bruk av internasjonale avtaler og konvensjoner. Målsetningen til Statens Strålevern ti år frem i tid, i 2013, er å minske risiki til et akseptabelt nivå, implementere løsninger på en åpen og forsvarlig måte. Samt å stryke uavhengige kontroll- og tilsynsorganer. Harbitz svarte på spørsmål fra Ågot Valle om det kan trekkes paralleller mellom Majak og Sellafield, at det kan man til en viss grad. Men la til at Majak er kjennetegnet av årevis med miljøsynder. Det finnes enorme mengder radioaktivitet i det ytre miljøet. Anlegget er dårlig drevet og man har ikke fullgod oversikt over driften.

Photo: Foto: Bellona

Atomindustrien en stat i staten
Natalia Mironaova fra Bellona Tsjernablinsk sitter på store mengder førstehåndskunnskap om Majak-regionen. Hun jobber i The Movement for Nuclear Safety i Tsjernablinsk og har samarbeidet med Bellona siden 1992. Hun beskrev Norge som et alma mater for atomavfallsetikk, og oppfordret Europa om å beholde sin høye miljøetikk og fortsette arbeidet i Russland. Hun beskrev atomindustrien som en stat i staten der fullt innsyn er umulig og mye blir forsøkt tåkelagt og i beste fall besvart med halvsannheter.

Ved Majak reprosseseres atomavfall ved hjelp av PUREX-prosessen som fører til store mengder radioaktiv forurensning som får tragiske konsekvenser for nærmiljøet. På 60-tallet forsøkte russiske myndigheter å isolere og re-lokalisere de mest forurensede landsbyene. Men folk har fortsatt å bo der, dyrke sine grønsaker i den forurensede jorda og drikke vannet fra lokale vannkilder. I tillegg til det umiddelbare nærområdet har også forurensningen spredd seg både med elvevann og i grunnen.

Radioaktive reservoarer
I 1951 besluttet ledelsen i Minatom at man skulle slutte å dumpe avfallet fra Majak rett i elven og i steden slippe det ut i Lake Karachay. Da dette ble gjort hadde selvsagt elvegrunnen allerede akkumulert store mengder radioaktivitet. Fra Lake Karachay renner vannet til reservoarer som er demmet opp med murer av svært tvilsom kvalitet. Brister disse vil dette medføre en katastrofe for alt liv i området. The Movement for Nuclear Safety ønsker nå å få prøvd denne dam-løsningen for retten fordi Minatom vet hvilken trussel denne utgjør, men gjør absolutt ingenting for å forbedre situasjonen. Ved siden av forurensningen som går i innsjøen og reservoarene foregår det fremdeles dumping av avfall i elvene, og forurensningnivået i Techa-elva øker stadig.

Spesielt var Mironaova bekymret for lokalbefolkningen og unge soldater som er stasjonert ved en base i nærheten. Disse er uvitende om den store helsefaren de lever under. Plutoniumsforurensingen i området er mye større enn det myndighetene innrømmer, samtidig som tritiumforurensning også er et stort problem. Etter å ha informert salen om den dystre virkeligheten om Majak-området oppfordret Mironaova på det innstendigste at NGOer og andre fortsetter å engasjere seg i problemene i området.

Bellona vil fryse bevilgningene
Seminaret ble avsluttet med en paneldebatt der man forsøkte å oppsummere om hva kan forbedres i atomoppryddningsarbeidet og hvor veien går videre. I panelet satt Frederic Hauge, Heidi Sørensen, Ole Harbitz og Kim Traavik. Samtlige var enige om at bedre kontroll med bevilgningene må på plass og at man må ha en handlingsplan som er strengere enn det man har i dag.

Frederic Hauge tok fatt i situasjonen ved Majak og trakk fram den sterke kritikken Minatom har fått for sin reprosseseringspraksis. Hauge sa at hadde ikke Majak fått indirekte vestlig støtte hadde det ikke vært i drift i dag. Alt atomavfallet fra ubåtene, fyrlyktene og annet ender i Majak og det finnes i dag totalt 1 milliard Curie lagret på tank ved anlegget og i reservoarene. Det eneste alternativet er, slik Bellona ser det, tørrlagring. Setter Russland seg på bakbeina til dette bør de norske bevilgningene rett og slett stoppes og settes i fond, til Russland gir etter for internasjonale krav. Kim Traavik fra UD var uenig i dette og spurte hvordan man da skal forholde seg i dag når den russiske praksisen er å sende avfallet til Majak. Han mente man trenger mye mer tid til å utarbeide tørrlager. Traavik sa at verden er ikke perfekt og man må arbeide ut fra dagens forutsetninger og UD er ikke villig til å fryse bevilgningene og dermed kunne risikere en tilbakegang i atomryddingsarbeidet.

Det finnes andre løsninger
Hauge minnet på at Norge rent faktisk har sagt at vi ikke vil være med på å finansiere reprossesering i Majak, og at det finnes i dag andre løsninger. Ved Majak blir brenselstaver løst opp i syre og dermed blir 1 m³ avfall til 6000 m³ avfall. Hauge synes det er totalt umoralsk at et av verdens rikeste land er med på finansiere transporten til et slikt anlegg og sammenlignet innsynet ved Majak med det våpeninspektørene ved atomreaktoren i Irak møter, men at i Irak er det bedre kontrollforhold.

Traavik lurte på om Bellona ikke er bekymret for tidsdimensjonen i å kreve tørrlagring. Frederic Hauge fastholdt at man må ha tørrlagring og at de offisielle versjonene til Minatom om at alt går rett for seg ikke er sanne. Brenselet er i for dårlig forfatning til å fraktes, og innen en tiårsperiode kan man ha bygget permanente tørrlager. Fram til disse er på plass kan man benytte midlertidige kontainerløsninger som man allerede i dag bl.a. ser ved Atomflot og Severodvinsk. Man må kjøre en tøff linje overfor Russerne og ikke overlate alt til dem, er Bellonas synspunkt.

–Vi må ikke være naive
Ågot Valle, komiteleder i stortingets Kontroll- og konstutisjonskommite, oppsummerte seminaret med å ønske at dette temaet blir løftet fram og prioritert, og at man snart må utarbeide en ny stortingsmelding. I dette arbeidet må vi tenke solidaritet og styrke det uavhengige tilsynet med arbeidet. Hun understreket også at vi ikke må være naive, det kan være sterke maktinteresser som vil tilsløre hvordan situasjonen egentlig er, og man må hele tiden jobbe for mer åpenhet omkring de faktiske forholdene.