For 30 år siden brøt det ut ramaskrik blant amerikanske oljeselskaper på grunn av petroleumspolitikken på norsk sokkel. Norge ønsket å sikre de nasjonale olje og gassressursene. De utenlandske selskapene ble invitert til å delta i det norske oljeeventyret, men uten eierandeler og med et skyhøyt skatteregime. Norge trengte utenlandsk teknologi og kompetanse, så der fikk utlendingene delta. Som resultat av denne proteksjonistiske politikken ble Norge utsatt for sterkt politisk press.

I Russland har de sittende russiske myndigheter lenge vist og uttalt sin misnøye med den eksisterende organiseringen av petroleumssektoren i landet. Under president Jeltsin ble olje og gassindustrien i Russland i stor grad overtatt av private russiske selskap. Privatiseringen av petroleumssektoren skapte de styrtrike russiske oligarkene. Videre fikk internasjonale oljeselskap svært gode betingelser og eierandeler under såkalte PSA-avtaler. Disse avtalene har vist seg å være svært lukrative for selskapene også fordi de ble gitt i en tid da oljeprisen var kun 20 dollar fatet. Etter at Vladimir Putin kom til makten har en nasjonaliseringsbølge feid over Russland, også i petroleumssektoren. Sentrale myndigheter i Russland er sterkere og vil ta tilbake kontrollen over naturressursene.

Den siste tids nasjonalisering av oljeindustrien er en ren oppfølging av den politikken Kreml lenge har stått for og bør derfor ikke komme som en overraskelse på noen. Tidene har forandret seg for alle aktører i olje og gassektoren. Gazprom har på kort tid vokst opp som en energigigant og Yukos, Russlands tidligere største oljeselskap, har blitt tvangsoppløst og de tidligere eierne er enten i eksil eller i fengsel.

Flere av de utenlandske selskapene opplever nå forholdet til russiske myndigheter som problematisk. På feltet Sakhalin helt øst i Russland kulminerte striden mellom Shell og russiske myndigheter nylig i at russerne kjøpte ut Shell og deres japanske partnere for 7,5 milliarder dollar. Denne avtalen kom i stand da naturressursminister Jury Trutnev, truet med kriminalgransking av Shell på grunn av brudd på miljøforskriftene. Russiske myndigheter påstår at det på Sakhalin har blitt begått miljøødeleggelser for 5 milliarder dollar. Etter Russland overtok eierandelene forventer man at det allikevel ikke blir tatt ut tiltale.

Selskapet Total har lenge vært i strid med russiske myndigheter over oljefeltet Kharyaga i Nenets i Russland. Total er hovedoperatør på Kharyagafeltet med 50 prosents eierskap. Norske Hydro eier 40 prosent og et lokalt selskap de siste ti. Total har det siste året opplevd mange beskyldninger fra russiske myndigheter om brudd på russisk miljølovgivning, manglende produksjon og for treg utbygging av feltet. Nå vil Russland overta Totals eierandeler på Kharyaga, hva som vil skje med Hydros del er usikkert. Men hendelsene rundt Sakhalin II har satt en presedens, og mange forventer at russerne vil kjøpe opp Hydros del også.

Norge har en helt unik oljehistorie. Ingen andre land har på grunn av olje og gass greid å sikre velferd for hele befolkningen slik som Norge. Dette har ført til at Norge promoterer den norske oljemodellen ovenfor andre land med petroleumsressurser, spesielt u-land, og Russland har vært en viktig målgruppe. Russland har vist stor interesse ovenfor miljøverndepartementet, OED og Oljedirektoratets markedsføring av den norske organisering, finans og beskatningsmodellen for petroleumsvirksomhet. Russiske myndigheter har ved flere offisielle anledninger roset det norske petroleumsregimet.

Om russerne har lært noe om målsetting fra Norge så har de funnet midlene dit selv. Mange omtaler russiske myndigheters metoder rundt Sakhalin og Kharyaga for ren utpressing, men russernes handlinger minner om det Norge faktisk gjorde. Norge skaffet seg kontroll over oljeressursene og tilegnet seg ny kunnskap gjennom et krav om deltakelse i utvinningen. Dette gav Norge petroleumskompetanse i verdenstoppen. Selv om utenlandske selskap nå blir stengt ute fra eiersiden trenger Russland utenlandsk kompetanse og teknologi, slik som Norge gjorde på 1970-tallet. Norges prinsipp var å skattelegge de internasjonale oljeselskapene akkurat så mye at de ble i landet, kommer Russland til å følge dette?

Selv om russerne er interesserte i den norske modellen er det ikke sikkert dette er veien landet kommer til å følge. I storpolitikken uttrykker Russland ofte et ønske om å gå ”den tredje vei”. Russiske aviser rapporterte denne uken om at russiske myndigheter ønsker å dele den russiske kontinentalsokkelen mellom to statlige selskap Rosneft og Gazprom. Ryktene går også om framtidige lukkede auksjoner og offshoretildelinger. Naturressursminister Trutnev har nylig uttalt at de russiske selskapene har nok kompetanse og erfaring til å alene å utvinne petroleumsressursene i Arktis. I kontrast til dette står Gazproms fornyede invitasjon til Hydro, Statoil, ConocoPhillips, Total og Chevron om å på nytt delta i samtaler rundt utbygging av Shtokmanfeltet i russisk del av Barentshavet.

Så spørs det da om selskapene stoler på at Russland bare ønsker å ”normalisere” forholdene rundt petroleumssektoren i landet etter norsk modell, eller om Gazprom kommer til å peke nese til de utenlandske Shtockofile en gang til. Men spørsmålet blir til syvende og sist om de har råd til å ta sjansen på å takke nei når det russiske petroleumseventyret på nytt byr opp til dans, om enn etter nye, mindre lukrative regler enn forrige gang?

Denne kommentaren ble også publisert i Rogalands Avis 3. februar og på industrienergi.no 6. februar.