Et nødvendig onde

ingressimage_Svend-i-Cancun_mindre.jpg Photo: Foto: Anne Karin Sæther/Bellona

Klimatoppmøtet i Warszawa – eller «COP 19», som det heter på stammespråket – er det syvende jeg følger på vegne av Bellona.  Rammene rundt møtet – vi var samlet i et kullfyrt Polen, og der til og med konferansens offisielle bager var prydet med kullkraftselskapers logo – bidro til å skru ned allerede beskjedne forventninger. Det er lett å bli motløs.

Jeg er likevel skeptisk til å forklare den manglende framgangen med psykologiske mekanismer på individnivå, slik Arne Johan Vetlesen ser ut til å gjøre i Aftenposten 26. november. Vetlesen kan ha rett i at slike mekanismer påvirker enkeltmenneskers valg i hverdagen. At de skulle ha stor betydning for utfallet av et møte på mellomstatlig nivå, er en helt annen sak. Ja, det er enkeltmennesker som deltar og handler på slike møter, men de gjør det som profesjonelle representanter for stater. Vetlesenes kronikk inneholder da heller ikke noe konkret, empirisk belegg for at psykologiske mekanismer på individnivå avgjør klimatoppmøter.

Dersom disse mekanismene skulle hatt avgjørende betydning for manglende framgang i klimaforhandlingene, burde de kunne spores i de mest sentrale forhandlerne. Det er etter mitt syn vanskelig. Tvert imot: Min bestemte opplevelse er at mange av de mest sentrale klimaforhandlerne og politikerne har et tvers gjennom ektefølt klimaengasjement.

Etter mitt syn er det minst like rimelig å forklare den manglende framgangen ved å vise til strukturelle trekk: Verden består av suverene stater. I FN fattes vedtak ofte ved konsensus. Klimaforhandlingene viser kanskje tydeligere enn noen annen FN-arena hvor uhyre komplisert det er for den konsensusbaserte organisasjonen å løse komplekse utfordringer.

Sett i dette perspektiv var ikke Warszawa-møtet uten positive resultater. Forhandlingene og det vitenskapelige grunnlaget de bygger på holder nasjonene sammen i en felles forståelse av fakta og klimautfordringene.  COP 19 brakte forhandlingene noen skritt videre mot den avtalen vi vet må på plass.

Klimatoppmøtet i København i 2009 betraktes av mange som et lavpunkt i COP-sammenheng. For noen punkterte det troen på en juridisk bindende avtale. Men også her ble det gjort fremskritt som har fått betydning. Møtet fikk frem en forståelse for at tiltak også kan settes i gang på nasjonalt nivå, innenfor sektorer og mellom enkeltland eller grupper av land. Like viktig var enigheten om det såkalte 2-gradersmålet. Selv om en gjennomsnittlig global oppvarming på to grader Celsius også vil ramme noen hardt, vil verden unngå de verste effektene av menneskeskapte klimaendringer hvis vi holder oss innenfor denne grensen.

Et paradoks under klimaforhandlingene i Warszawa var at særlig miljøgrupper nå enten avviser forhandlingene som bortimot irrelevante eller støtter land som bringer nye, kompliserende temaer inn i forhandlingene, gjerne med krav om nye pengestrømmer.

Et annet paradoks var at flere toneangivende miljøorganisasjoner støtter ethvert forslag fra den meget sammensatte gruppen av land som heter G77 og Kina. Gjennom de siste årene er det blitt tydeligere at land som Kina, Saudi-Arabia, de fattigste landene i Afrika og øystater i Stillehavet har fint lite til felles bortsett fra at ingen av dem har utslippsforpliktelser.

Hva er så det aller viktigste i en ny global klimaavtale? Enten det blir vage ambisjoner eller ambisiøse og konkrete løfter som blir det endelige resultatet, er det at forpliktelsene skal gjelde for alle, om enn basert på at land har vidt forskjellige forutsetninger for å legge planer og få til dype kutt i utslippene. Byrdefordelingen må reflektere landenes utslippsprofil og økonomiske situasjon i dag i stedet for å baseres på inndelingen mellom fattige og rike land anno 1992.

Toppmøtene og alt som skjer rundt dem blir lett en vegg som tafatte politikere kan gjemme seg bak. Det hjelper heller ikke at forhandlerne er gitt stramme rammer som ikke åpner opp for kompromisser. I København este forhandlingsteksten ut, med klammer og dobbeltklammer rundt ord forhandlerne ikke kunne enes om. Da statslederne kom, var valget enkelt. De vraket en helt ugjennomtrengelig tekst på flere hundre sider og startet med blanke ark.

Kanskje bidrar omfanget av aktiviteter rundt forhandlingene, i form av sidearrangementer og ikke minst tusenvis av observatører, til å skjerme forhandlerne fra en sterkere eksponering overfor folk flest. Det er alltid nyttig å utveksle kunnskap, men tidvis minner dette mer om et sirkus enn om alvor. Kanskje vi skal gi politikerne mer stilletid sammen?

Løfter vi blikket utenfor klimaforhandlingene, skjer det mye positivt. Vi ser en økende anerkjennelse, også blant klimaforhandlerne, av at initiativer fra bunnen er en sentral del av løsningen. Initiativer mellom enkeltland, grupper av land eller innen sektorer kan nettopp skape økt tillit mellom partene. En av disse arenaene er Climate and Clean Air Coalition som tar mål av seg til å regulere utslippene av andre klimagasser enn CO2. Koalisjonen, der både Norge og Bellona er medlem, arbeider nå med et titalls initiativer som raskt kan gi utslippsreduksjoner.

Fornybar energi og spesielt sol er gått gjennom en rivende utvikling der pris per kilowatt har falt. Flere steder på kloden kan nå fornybar energi konkurrere med fossil energi til tross for subsidier til fossil energi. For hver krone som går til å subsidiere fornybar energi går det fem kroner til fossil. Tar vi med udekkede kostnader, er forholdet 21 : 1 i favør av fossil. IEAs sjefsøkonom, Fatih Birol, utalte tidligere denne uken at subsidiering av fossil energi etter hans syn er det største hinderet for en bærekraftig fremtid. Heldigvis ser vi fremskritt i flere land når det gjelder utfasing av disse subsidiene.

Flere byer, selv i land som ikke lykkes med nasjonale klimamål, klarer å oppfylle forpliktelser.

Alene vil en internasjonal avtale ikke være nok. Men den må fortsatt være med dersom vi skal kunne begrense global oppvarming til et nivå verden – bokstavelig talt – kan leve med.

Kronikken bleogså publisert på aftenposten.no 29. november 2013.

Svend Søyland

svend@bellona.no