Industri

Forurensningslovens utgangspunkt er at ingen har rett til å forurense. Dette fremgår av lovens § 7. Forurensningsmyndighetene kan imidlertid gi tillatelse (konsesjon) til forurensende virksomhet etter § 11. Dessuten unntar § 8 visse typer virksomhet fra forbudet mot forurensning. Med hjemmel i § 9 kan forurensnings­myndig­hetene gi forskrifter om at bestemte typer forurensninger er tillatt inntil fastsatte grense­verdier (Miljøverndepartementet, 1981).

Myndighetene må gjøre en selvstendig vurdering av bedriftens omsøkte og rapporterte utslipp. Hvorvidt utslippene betraktes som akseptable sett ut fra et forurensingsmessig synspunkt kan beregnes utfra såkalte ”Best available tecnique reference documents” (BREF), som beskriver beste tilgjengelige renseteknologi (BAT) for forskjellig industrivirksomhet. Statens Forurensingstilsyn (SFT) kan stramme inn utslippstillatelser ytterligere dersom en vurdering av lokal resipient tilsier at et område allerede er svært forurenset.

Dersom en virksomhet ikke oppfyller utslippskravene, må det settes krav til rensing av utslippene. Reduksjon av produksjon for å klare utslippskrav bør i utgangspunktet ikke tillates. På denne måten belønnes industrivirksomhet som kontinuerlig møter miljøkrav, mens dårlige produksjonsanlegg avvikles. Det betyr at produksjon legges til de mest miljøeffektive industrianleggene.

Rapportering og publisering av utslipp fra industrivirksomheter har til hensikt å bevisstgjøre industrien om egen miljøpåvirkning, gi myndighetene mulighet til å kontrollere at konsesjonsbetingelsene overholdes, samt gi offentligheten innsikt i forurensingsmessige forhold knyttet til industrivirksomheter. I tillegg danner den utgangspunktet for rapportering i henhold til internasjonale miljøavtaler.

Europeisk lov og rett
EU direktiv 96/61/EF integrated pollution prevention and control (IPPC-direktivet) pålegger europeiske industribedrifter rensekrav utfra hva som til enhver tid oppfattes som den beste tilgjengelige renseteknikken (BAT). Dette defineres i såkalte BREF-dokumenter (Best available tecnique referanse document) som oppdateres med jevne mellomrom (EU kommisjonen, 1996) . Intensjonen er å sikre installasjon av BAT ved nye og eksisterende virksomheter og at produksjon skal legges til bedriftene som kan vise til høyest miljøstandard (EU kommisjonen, 1996). Det enkelte lands myndigheter er ansvarlig for å rapportere inn nye og bedre rensemetoder til EU-kommisjonens BAT sekretariat i Sevilla etterhvert som industrien utvikler og tar i bruk slik teknologi.

IPPC-direktivet ble vedtatt i 1996 og for eksisterende industrivirksomhet ble det gitt en frist frem til 31.10.2007 før de ble innlemmet i direktivet. Bakgrunnen for dette var nettopp å gi eksisterende virksomheter tid til å forberede seg på rensekravene som ville komme. Ved å stadig legge lista høyere enn myndighetenes krav kan norsk industri være med på å sette rammebetingelsene for konkurrentene, gjøre miljø til et av sine viktigste konkurransefortrinn og samtidig bli en leverandør av miljøteknologi til utenlandske konkurrenter.

REACH-forordningen (Registration, evaluation and authorisation of chemicals) tar sikte på å etablere et harmonisert europeisk lovverk for produksjon og bruk av kjemikalier(for eksempel EU parlamentet, 2005). Sentralt i forordningen står at ansvaret for å dokumentere helse- og miljøeffektene til kjemikalier skal flyttes fra nasjonale myndigheter til industrien selv. Omlag 30 000 stoffer omfattes av forordningen. Fra før av har kun kjemikalier som kom på markedet etter 1981 vært omfattet av kjemikalielovgivningen. Dette endres ved innføringen av REACH.

Den opprinnelige intensjonen bak forordningen var at alle kjemikalier med et produksjonsvolum på over ett tonn i året måtte dokumentere effekt på helse og miljø. Stoffer med klare helse-og miljøskadelige effekter skal erstattes med mindre skadelige stoffer. Etterhvert har man valgt å differensiere dokumentasjonskravene slik at det gjelder andre krav for stoffer med høyt produksjonsvolum (over 100 tonn) enn til stoffer med lavt produksjonsvolum (mellom 1 og 100 tonn). For stoffer med et produksjonsvolum på under 10 tonn i året kan industriaktører begrense seg til å oppgi kjemiske og fysiske egenskaper som smeltepunkt, kokepunkt, eksplosjonsfare osv. I denne sammenhengen er det viktig å huske på at lavvolumsstoffene står for omlag 17 500 av de 30 000 stoffene som omfattes av REACH. Dette gir ikke nok informasjon til kunne dokumentere hvilke stoffer som er farlige og som derfor bør byttes ut (EEB og WWF, 2005).

Behandlingen av REACH er nå inne i sluttfasen. Ministerrådet vil behandle Parlamentets andre innstilling i løpet av første halvdel av 2005. Dersom Rådet og Parlamentet fremdeles er uenige om den endelige utformingen, kan de bruke seks uker på å komme frem til et kompromiss før regelverket skal godkjennes. Det betyr at vi vil få på plass et harmonisert europeisk kjemikalieregelverk mot slutten av 2006.

Opprydning i gamle miljøsynder
Industriell virksomhet medfører og har medført forurensing som krever opprydning i etterkant. Forurensingsforskriften slår fast at forurenser kan blir stilt til ansvar for historisk forurensing og således kan måtte finansiere fremtidige opprydningsprosjekter. Til tross for dette mangler mange aktører nødvendig økonomisk sikkerhet og ansvarsforholdene er uklart definert. Erfaringen viser at dette utgjør en klar stopper i opprydningsarbeidet. I Sverige eksisterer det et fond på i overkant at 500 millioner svenske kroner som brukes til å gi utløsende støtte til opprydningsprosjekter (Naturvårdsverket, 2005). Til sammenligning ble det bevilget 90 millioner kroner til opprydningstiltak i 2005. Etablering av et norsk fond tilsvarende det svenske vil være viktig for opprydning i gammel industriell forurensing.

Samtidig ser vi at historien gjentar seg med utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer uten at det settes av økonomiske midler til en opprydning som må komme før eller senere. For å unngå at opprydning uteblir har muligheten for en miljøforsikring for næringsliv kommet opp. Dette skal sikre at det til enhver tid eksisterer økonomiske midler til å rydde opp i historisk forurensing. Det er nærliggende å tenke seg at enhver industribedrift må tegne en miljøforsikring for å få utslippstillatelse fra SFT.

Referanser
European Environmental Bureau (EEB) og WWF (2005): REACH impact assessments, Brussel 2005

EU kommisjonen (1996): EU directive 96/61/EF: Integrated pollution prevention and control (IPPC), Official Journal of the European Union

EU parlamentet (2005): Parliament resolution on REACH, Strasbourg 17. november 2005

Miljøverndepartementet (1981): Lov om vern mot forurensing og om avfall (Forurensingsloven)

Miljøverndepartementet (2005): Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, Stortingsmelding 21 2004-2005

Naturvårdsverket (2005): Efterbehandling av förorenade områden (2005-2010/2050),