Internasjonalt har retten til miljøinformasjon kommet stadig sterkere til uttrykk gjennom bl.a. Århuskonvensjonen og gjennom miljøinformasjons-direktivet (Rådsdirektiv 90/313). Dette direktivet er nå opphevet og erstattet med Rådsdirektiv 2003/4. I Norge ble retten til miljøinformasjon nedfelt i Grunnlovens § 100 b i 1992, som slår fast borgernes grunnleggende rett til å leve i et samfunn som har en viss miljøkvalitet, samt retten til kunnskap om naturmiljøets tilstand og virkningen av tiltak i naturen.

Det var forberedelsen til ratifikasjonen av Århuskonvensjonen som var den direkte foranledningen for miljøinformasjonsloven.

Muligheten til å sikre seg miljøinformasjon og adgangen til deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet henger nært sammen. Tilgang på miljøinformasjon er en forutsetning for å kunne delta i og øve innflytelse på saker og beslutningsprosesser som berører miljøspørsmål.

Hva er miljøinformasjon?
Hva som er miljøinformasjon defineres i § 2 som med det legger de ytre rammen for hva loven gjelder. Med miljøinformasjon menes faktiske opplysninger og vurderinger om

a) miljøet

b) faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet, herunder

– planlagte og iverksatte tiltak eller aktiviteter i miljøet,

– produkters egenskaper eller innhold,

– forhold ved drift av virksomhet, og

-administrative avgjørelser og tiltak, herunder enkeltavgjørelser, avtaler, regelverk, planer, strategier og programmer, samt tilhørende analyser, beregninger og forutsetninger,

c) menneskers helse, sikkerhet og levevilkår i den grad de påvirkes eller kan bli påvirket av tilstanden i miljøet eller faktorer som nevnt i bokstav b.

Begrepet miljøinformasjon er avgrenset etter sitt innhold, og er uavhengig av hvor informasjonen finnes eller i hvilken form den foreligger. Miljøinformasjon begrepet omfatter både fakta og vurderinger.

Hvor gjelder loven?
Lovens § 4 angir den geografiske rekkevidde. For offentlige organer omfatter retten til miljøinformasjon etter § 10 også forhold utenfor riket, dersom slik kunnskap er relevant for det offentlige organets oppgaver og funksjoner eller ellers foreligger hos organet. Allmennheten vil for eksempel ha rett til miljøinformasjon om globale miljøvirkninger av norske klimautslipp. Når det gjelder virksomheter, vil dette være avhengig av om virksomheten er etablert i Norge.

Betaling
Det er som hovedregel ikke adgang til å ta betaling for den miljøinformasjon som noen har rett til å få utlevert, jf. § 6.

Plikt til å ha kunnskap om miljøforhold, §§ 8 og 9
Paragraf 8 innebærer en plikt for offentlige myndigheter til å ha den oversiktsinformasjon om miljøet som er relevant for deres ansvarsområder, funksjoner og oppgaver, og til å gjøre denne informasjonen allment tilgjengelig. Bestemmelsen gjelder bare for forvaltningsorganer som definert i loven § 5 første ledd bokstav a. Bestemmelsen gjelder alle styringsnivåer i stat, fylkeskommune og kommune.

Kunnskapsplikten i § 9 vil gjelde for all privat næringsvirksomhet og annen organisert virksomhet samt for offentlig virksomhet som angår rent driftsmessige forhold, jf. § 5 annet ledd.

Hva virksomheten skal ha kunnskap om, er generelt formulert til å gjelde; ”forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet.” Det er benyttet samme ordlyd som i regnskapsloven § 3-3 fjerde ledd.

Hvilke forhold som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning, vil kunne variere med hvilket syn samfunnet har på ulike miljøproblemer og dessuten den faktiske utviklingen i miljøproblemene.

Miljøinformasjon hos offentlige organ, §§ 10-15
Hovedregelen om allmennhetens rett til miljøinformasjon, § 10 første ledd, fastsetter allmennhetens rett til å kreve miljøopplysninger fra offentlige organer. Annet ledd presiserer nærmere hva det betyr at miljøinformasjonen ”foreligger hos et offentlig organ”. Det omfatter for det første opplysninger som er i et offentlig organs besittelse, noe som vil være opplysninger som organet selv har produsert. Det avgjørende er om opplysningene kan anses som miljøinformasjon. Etter § 11 kan visse krav om miljøinformasjon avslås. Dette gjelder interne dokumenter etter offentlighetsloven § 5, dokumenter undergitt lovbestemt taushetsplikt etter offentlighetsloven § 5 a og dokumenter hvor unntak kan gjøres på grunn av dokumentets innhold, jf. offentlighetsloven §§ 6 og 6 a. Henvisningen er også ment å omfatte offentlighetsloven § 4 om utsatt offentlighet. Dersom forvaltningsorganet ønsker å nekte innsyn, må det etter første ledd foreligge et reelt og saklig behov for å unnta opplysningene i det enkelte tilfellet. Annet ledd gir nærmere regler for vurderingen av om det foreligger reelt og saklig behov for unntak, og krever at forvaltningen foretar en interesseavveining før kravet avslås med grunnlag i unntaksbestemmelsene. Dersom deler av den etterspurte informasjonen kan nektes utlevert, skal den øvrige informasjonen gis ut, når ikke denne gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet, jf. tredje ledd.

Lovens § 12 slår fast at enkelte typer opplysninger alltid skal utleveres på forespørsel og gjelder både for offentlige organer og for virksomheter, jf. § 17 annet ledd. I følge bestemmelsen gjelder dette informasjon om helseskadelig forurensning eller forurensning som kan forårsake alvorlig skade på miljøet. Det gjelder også informasjon eller forholdsregler for å hindre eller redusere slik skade samt informasjon om ulovlige inngrep i eller ulovlige skader på miljøet.

Informasjonen skal som hovedregel gis i den form informasjonssøkeren har bedt om, jf. § 13. Når det offentlige mottar en forespørsel om miljøinformasjon skal det ta stilling til kravet og utlevere informasjonen «snarest mulig». Dette innebærer at informasjonen som hovedregel skal utleveres i løpet av de første virkedagene etter at kravet er mottatt. Dersom informasjonen ikke er utlevert i løpet av de første dagene etter at kravet er mottatt, skal kravet etterkommes innen femten virkedager etter at kravet er mottatt, jf. § 13 tredje ledd. Dersom et krav om å få utlevert miljøinformasjon avslås, kan informasjonssøkeren innen tre uker kreve å få en nærmere begrunnelse for avslaget. Avslag på krav om miljøinformasjon kan påklages til nærmeste overordnede forvaltningsorgan, jf. § 15.

Miljøinformasjon om virksomhet, §§ 16-19
Enhver har krav på miljøinformasjon fra virksomheter om forhold som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, jf. § 16 første ledd. Blant forhold som generelt er relevante å vurdere, er forurensning, herunder støy, forbruk og produksjon av produkter, avfall, energiforbruk, arealbruk, transport, påvirkning på det biologiske mangfold og forbruk av eller utnyttelse av naturressurser, både biologiske ressurser og andre naturressurser. Retten gjelder miljøinformasjon om både vurderinger og fakta.

Det er i § 17 fastsatt tre unntak fra hovedregelen om rett til miljøinformasjon fra virksomheter som delvis er de samme som for offentlig organ (§ 11). Informasjonsretten er innskrenket i de tilfellene der miljøinformasjonen angår truede og sårbare miljøverdier, særlig arter, og hvor informasjonen kan bli brukt til å skade disse, for eksempel gjennom å plyndre reir og lignende. Krav om informasjon kan videre avslås om det er åpenbart urimelig eller det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene. Det gjelder i følge § 18 ikke noe formkrav mht. hvordan opplysningene skal gis, men de skal være dekkende og forståelige. Den som mottar et krav om miljøinformasjon, skal utlevere den snarest mulig og senest innen en måned. Dersom et krav om miljøinformasjon avslås, skal virksomheten vise til den bestemmelsen som er grunnlag for avslaget, opplyse om adgang og frist for å kreve nærmere begrunnelse, og om klageadgang og klagefrist. Også fra virksomheter kan informasjonssøkeren kreve å få en kort begrunnelse for avslaget.

Klage
Hvilke avgjørelser som kan påklages til Klagenemnda for miljøinformasjon fastsettes i § 19. Dette er for det første avslag på begjæringer om innsyn gitt i medhold av § 17 og dessuten avslag på krav om innsyn gitt etter produktkontrolloven § 10. Avslag i denne sammenheng omfatter både tilfeller der kravet avslås med henvisning til en unntaksgrunn, jf. § 17 eller produktkontrolloven §§ 10 og 11, og avslag med den begrunnelsen at tilfellet ikke faller inn under loven. Klage skal sendes til Klagenemnda for miljøinformasjon, med kopi til den virksomheten som klagen gjelder. Dersom svar ikke er kommet fram innen to måneder etter at kravet om informasjon ble mottatt hos virksomheten, anses dette som avslag som kan påklages. Klagefristen er tre uker. Klagenemnda treffer sine avgjørelser ved alminnelig flertall, og at avgjørelsene skal være skriftlige og med begrunnelse.

Deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet, § 20
Det stilles i § 20 opp grunnleggende krav om at allmennheten skal få informasjon om arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer og gis anledning til å komme med innspill i beslutningsprosessen. Med regelverk menes lover og forskrifter. Med planer og programmer menes alt fra kommunale arealplaner til statlige handlingsplaner for enkelte sektorområder. Det er ikke noe vilkår at planene har rettslig bindende virkninger, men at de kan ha betydning for miljøet. Paragrafen gjelder både statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter.

Referanser:

Ot. prp. nr. 116 (2001-2002)

http://www.lovdata.no/all/hl-20030509-031.html