Kommentar:

Sist fredag gikk fristen for å påklage Miljøverndepartementets vedtak om omgjøring av Naturkrafts utslippstillatelser for gasskraftverk ut. Bellona har oversendt sin klage til departementet, men har ingen illusjoner om at klagen vil føre fram. Det er tross alt den Regjeringen som tok makten på gasskraftssaken som er klageorgan.

Det er neppe satt endelig punktum for saken, men det er likevel grunn til å løfte blikket og se på hva departementets og Regjeringens håndtering av omgjøringssaken kan fortelle oss om hvordan forurensningsloven vil bli praktisert i årene som kommer.

Omgjøringsvedtaket innebærer som kjent med at Naturkraft i stedet for å måtte forholde seg til et krav om 90 %’s reduksjon av sine CO₂-utslipp, har fått tillatelse til å slippe ut så mye CO₂ som selskapet søkte om i desember 1997.

Selskapets begrunnelse for å begjære omgjøring av utslippskravene er presentert slik i vedtaket (s. 4): "…de tidligere tildelte utslippstillatelsene inneholdt vilkår som har hindret en beslutning om å investere i og å bygge ut gasskraftverk. De fordeler Naturkraft får ved en lemping av konsesjonsvilkårene som omsøkt, er først og fremst at kostnader ved bygging og drift reduseres, noe som øker mulighetene for at prosjektet blir realisert".

Det er ingenting spesielt med denne argumentasjonen. Slike argumenter kan enhver konsesjonssøker bruke for å begrunne at det ikke skal stilles miljøkrav til vedkommendes virksomhet. Men ikke desto mindre er det myndighetenes oppgave å se ut over utbyggers interesser og vurdere saken i et bredere perspektiv. Omgjøringssaken dreier seg om en skal tillate at Norge øker sine CO₂-utslipp med over 2 millioner tonn årlig, i en tid hvor man ellers i verden er opptatt av å få ned disse utslippene. Derfor er det forstemmende at Miljøverndepartementet nå har gitt sin fulle tilslutning til Naturkraft. Dette har skjedd uten at selskapet har kommet opp med et eneste nytt argument.

Også etter at SFT i januar 1999 påla selskapet å redusere CO₂-utslippene med 90 % hevdet Naturkraft at dette ville gjøre det umulig å realisere prosjektet. Til tross for dette fastholdt departementet i juni 1999 SFTs krav om 90 % rensing. Dette var basert på en vurdering av hvilken utslippsgrense som var forsvarlig sett i forhold til Norges forpliktelser etter Kyoto-protokollen, og hva som generelt sett var forsvarlig ut fra miljøets tålegrense.

Vedtaket viste at den da sittende Regjeringen ville strekke seg langt for å imøtekomme våre internasjonale forpliktelser og holde forurensningsloven og de miljørettslige prinsippene loven er basert på i hevd. Det signaliserte også at en forutsetning for å tillate framtidige CO₂-utslipp av Naturkrafts størrelsesorden i Norge, var at virksomheten måtte redusere sine utslipp i tilsvarende grad som det Naturkraft ble pålagt.

Dette har den nye politiske ledelsen nå gått bort fra, og når dette gjøres i forhold til CO₂, hva er da til hinder for at en også gjør dette i forhold til andre forurensende stoffer? Bellona opplever stadig oftere at Miljøverndepartementet endrer SFTs utslippskrav i forurenserens favør. Tendensen er så klar at det er fristende å spekulere i om det er gitt en generell retningslinje om at forurensningsloven skal praktiseres mer liberalt enn før.

I så fall er ikke det overraskende. Da Bondevik-regjeringen gikk av 9. mars 2000 skjedde det etter at den hadde stilt kabinettspørsmål på at forurensningsloven ikke skulle svekkes som miljøpolitisk virkemiddel. Når Arbeiderpartiet var med på å stemme ned dette og nå liberaliserer praksis, gjør Regjeringen ikke annet enn hva partiet sa det skulle gjøre i vinter. Den svekker forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel.

Omgjøringsvedtaket forteller enhver konsesjonssøker at det som skal til for ikke å bli pålagt miljøkrav er å hevde at kravene er for strenge til at vedkommende kan drive lønnsomt eller påbegynne virksomheten, f.eks. fordi det finnes konkurrerende virksomheter i utlandet som ikke er underlagt de samme kravene. Skulle dette bli lagt til grunn som et generelt prinsipp for praktiseringen av forurensningsloven, vil vi oppleve – om ikke russiske tilstander – så i alle fall at Norge beveger seg mot et europeisk lavmål.

Omgjøringsvedtaket viser til et utsagn fra stortingsflertallet om at "denne saken dreier seg om mye mer enn utbygging av gasskraft i Norge". Det er ikke vanskelig å være enig i dette utsagnet. Saken dreier seg ikke bare om gasskraft, men om hvilke prinsipper som skal være styrende for norsk miljørett og miljøpolitikk i det neste ti-året. Sett i et slikt perspektiv er det signalet omgjøringsvedtaket sender ut alt annet enn positivt.

Som kjent ble Stortingets vedtak i gasskraftssaken 9. mars supplert med en passus om at hvis det viser seg at Naturkrafts utslippstillatelser ikke kan omgjøres innenfor lovens rammer, må loven endres. Dersom en eventuell rettslig behandling av omgjøringssaken skulle ende med at domstolene finner at vilkårene for omgjøring ikke er oppfylt, må man derfor regne med at loven vil bli endret. Denne "trusselen" må gasskraftmotstanderne ta hensyn til når de nå skal avgjøre om de skal gå til søksmål mot omgjøringsvedtaket.

Sett i forhold til den praktiseringen av forurensningsloven Regjeringen nå synes å legge opp til, vil imidlertid en eventuell lovendring ikke nødvendigvis utgjøre noen avgjørende forskjell. En lov uten noe egentlig innhold kan være nesten like ille som ingen lov.