Barentshavet og oljevern

I dag fikk Statoil utslippstillatelse for en ny leteboring i Barentshavet. I utslippstillatelsen erkjenner Statens Forurensingstilsyn (SFT) at oljevernberedskapen er mangelfull og fungerer kun når det er fint vær. Mekanisk oljevern fungerer ikke slik den skal dersom bølgehøyden er over 3 meter. Under Statoils leteboring er det 50% sannsynlig at bølgehøyden er over 3 meter. Det vil si at mekanisk beredskapsutstyr vil kunne ha liten eller ingen effekt på åpent hav i store deler av boreperioden.

I følge Stortingsmelding om norsk oljevern (nr. 49, 1988-89) skal risiko i forbindelse med akutte utslipp i Barentshavet ikke være høyere enn for øvrige deler av norsk sokkel. Oljedirektoratet har definert risiko som sannsynlighet × konsekvenser. Det betyr at jo større konsekvensene blir, desto mindre må sannsynligheten være for at risikoen skal bli den samme som resten av sokkelen. Dette gjøres ved å øke oljevernberedskapen, men med utstyr som ikke fungerer blir risikoen høyere i Barentshavet enn ellers på sokkelen.

I utslippstillatelsen til Statoil skriver SFT: «Effektivitet av beredskapen mot akutt forurensning har vært diskutert tidligere og var også tema under høringsrunden for borekampanjen. SFT understreker at effektiviteten av konvensjonelt, mekanisk oppsamlingsutstyr er sterkt væravhengig. Men det framgår av analysene at en akseptabel miljørisiko oppnås selv uten at effekten av beredskap medregnes. Beredskapen vil derfor i de periodene den fungerer, bidra til å redusere miljørisikoen ytterligere i forhold til akseptkriteriene.» SFT erkjenner dermed at beredskapen i store deler av boreperioden til Statoil ikke fungerer.

I 1994 saksøkte Bellona Statoil i forbindelse med deres leteboring med Ross Rigg på blokk 7128/4-1. Ross Rigg heter i dag Transocean Artic, og er den samme som Statoil nå bruker i Barentshavet. I Namsrettens kjennelse skriver de: «…Namsretten må dermed gi Bellona sin tilslutning til at Stortingets uttalelser ikke bare er av politisk, men også av rettslig relevans ved vurdering av gyldigheten av utslippstillatelsen og samtykket til leteboringen.» Dette betyr at forvaltningen må vise at Stortingets forutsetninger er oppfylt, og at risikoen (sannsynlighet x konsekvenser) er den samme i Barentshavet som i Nordsjøen.

SFT, Direktoratet for Naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt er sterkt kritiske til oljevirksomhet i Barentshavet. I sine høringsuttalelser til konsekvensutredningen for åpning av Barentshavet for leteboring skrev de: «Materialet fra grunnlagsrapportene er ubalansert og til dels feilaktig framstilt i sammenfatningsrapporten, samt at den er oppstykket og usammenhengende og mangler en samlet vurdering». De mente videre at et hovedtrekk ved rapporten er at den demper inntrykket av at oljevirksomheten kan medføre skade for miljøet.

Sårbart
Konsekvensanalyse olje/sjøfugl ved petroleumsvirksomhet i Barentshavet sør for 74o73’N, kom fra Direktoratet for Naturforvaltning i august 1988. Rapporten var den første konsekvensanalyse olje/sjøfugl for norske sokkelområder som i hovedsak var basert på data innsamlet spesielt for en slik utredning. Rapporten står helt sentralt i de fleste senere arbeider omhandlende sjøfugl i Barentshavet. Følgende hovedkonklusjon fremheves spesielt: «Uansett hvilke delområde eller sesong den planlagte virksomheten blir lagt til så vil svært mange bestander av internasjonal verneverdi stå i fare for å bli meget hardt rammet ved oljesøl. Bestander med pelagisk tilknytning står her i fremste rekke. Flere av disse bestandene er allerede sterkt belastet av andre årsaker, og er i alvorlig tilbakegang. Særlig kritisk er situasjonen for lomvi. Bestander av denne arten kan bli ytterligere desimert som følge av enhver situasjon med omfattende oljesøl».

Med tanke på at risiko defineres som sannsynlighet for utblåsning og oljevernets effektivitet ganget med konsekvenser av et utslipp viser dette at det med dagens teknologi ikke er mulig å ha samme risiko som f.eks. i Nordsjøen. SFTs utslippstillatelse blir dermed et brudd på Stortingets forutsetninger om lik risiko.

Cato Buch