Kommentar:

Riktignok har Miljøverndepartementet mer enn én gang denne sommeren vist imponerende evne til å banke klagesaker kjapt gjennom. Det så vi i ikke minst forbindelse med klagen på kullseilingene på Svalbard der klagesaksbehandlingen var unnagjort på mindre enn et døgn. Heller ikke når det gjelder oljeboringen utenfor Finnmark kastet man bort tiden, etter at valget først var vel overstått.



Hvorfor Akselsen?

Sett i dette perspektivet burde det strengt tatt ikke vært nødvendig å bruke nesten en hel måned på å behandle Industrikraft-klagene som MD fikk oversendt fra SFT 6. september. Bortsett fra det, var imidlertid ikke gårsdagens vedtak egnet til å overraske noen.

Men likevel er det noe som ikke stemmer, og det er såpass irriterende at jeg logger meg inn på MDs, for øvrig utmerkede hjemmeside, http://www.miljo.no, for å få mer info om saken. Her kan jeg konstatere at miljøvernministeren tar vare på kulturlandskap i Gjevilvassdalen (02.10) og at hun er med, sammen for Groruddalen (27.09). Hyggelig for dølene, tenker jeg, men finner ingenting om Industrikraft-klagene.

Og det er da jeg kommer på hva som er feil.

Hvorfor var det oljeminister Akselsen som sto fram og kommenterte at klagesaken var avgjort i miljøbevegelsens disfavør? Han har da ikke noe med å avgjøre en klage på utslippstillatelser gitt av SFT. Hvorfor kan ikke MD selv stå opp og forsvare sine vedtak?



Klipp og lim

Noe av svaret får jeg kanskje når jeg omsider får tak i vedtaket. Det viser seg at store deler av det er avskrift av SFT’s vurderinger i forbindelse med at klagesaken ble oversendt til MD 6. september. Her er det ikke mye som vitner om selvstendige vurderinger. Det er klippet og limt, slik man typisk gjør når man får hastverk med noe.

Akselsens forsikringer om at tidspunktet for vedtaket ikke har noe med det forventede regjeringsskiftet å gjøre, virker etter dette om mulig enda mindre overbevisende enn da de ble fremsatt. Hensikten helliger midlet, ikke minst i politikken, og etter at Høyre så ut til å gi noe etter i regjeringsforhandlingene når det gjelder gasskraft, er det fristende å tro at frykten for at den nye regjeringen skulle finne på å «kludre det til» for Industrikraft er blitt så stor at man har bestemt seg for å la det stå til.

Dessuten er det nå en gang slik at det er energimyndighetene som har styrt denne saken. Så får heller forurensningsmyndighetene ta seg av støynivået på leketrompeter og det beklagelige faktum at barnas beste venn, Tassen, bjeffer for høyt…