Svekket demokrati

frontpageingressimage_01-06-Unni-til-DN0001rett-vei.jpg

Oppgaven med undertittelen ”Ei organisasjonsteoretisk analyse av to avgjerdsprosessar”, ble innlevert på institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i november 2005, og er skrevet mens Berge var studentspipendiat ved Fridtjof Nansens institutt, et institutt som forsker på internasjonal ressursforvaltning og miljøpolitikk. Berge har sammenlignet to prosesser dere man har vurdert i hvor stor grad og på hvilke vilkår man skal åpne for petroleumsaktivitet i Barentshavet. Den første i perioden 1985-89 gjorde at Barentshavet ble formelt åpnet for petroleumsvirksomhet. Den andre prosessen ble satt i gang i 2001 og dannet grunnlaget for den nylig framlagte forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet.

Det Norske Arbeiderparti
Holdningene innad i Arbeiderpartiet til petroleumsvirksomhet i nord-områdene har forandret seg siden 80-tallet mener Berge:
– På slutten av 80-tallet var det krefter innad i AP som sørget for at Troms II ikke ble åpnet for petroleumsvirksomhet. I arbeidet med forvaltningsplanen for Barentshavet kan det se ut som at skepsisen internt i AP var blitt svakere. For eksempel var det et sterkt krav om å åpne for oljeboring i Vesterålen. Dette er oppsiktsvekkende da AP har hatt lange tradisjoner for å skjerme rike fiskeriområder og gå sakte frem. På 70-tallet var det miljøvernminister Gro Harlem Bruntland som sa at petroleumsaktivitet i nord-områdene måtte vente fordi oljevernberedskapen ikke var god nok. Det økte presset for å la oljeindustrien slippe til også i Vesterålen er en stor utfordring for miljøopposisjonen i AP.

Klimapolitikk
Trusselen som menneskapte klimaendringer blir stadig mer påtrengende, og verden blir stadig mer bevisst på de enorme problemene forbrenning av fossilt brennstoff fører til. Allikevel har dette temaet vært nærmest fraværende i begge de to prosessene:
– Dette var et noe overraskende funn, og ganske utrolig. Man skulle tro at forvaltningen og politikerene hadde blitt mer bevisste på klimakonsekvenser av olje- og gassvirksomhet siden 80-tallet. Men dette perspektivet manglet både i utredningsprosessen og i den påfølgende debatten om regjeringens forvaltningsplan. Norge har i liten grad tat inn over seg at vår oljevirksomhet bidrar til klimaendringer over hele verden.

Et demokratisk problem

– Det er påfallende, fortsetter Berge, – at Norge, som er en av verdens største oljeeksportører, nesten ikke debatterer oljespørsmål i det hele tatt. Man kan si at olje er et tema som er blitt avpolitisert, ekspertene får styre. Et unntak er debatten de siste årene rundt oljeboring i sårbare områder, men dette ble en sak fordi hele miljøbevegelsen valgte å løfte den frem. Det er forbausende lite debatt rundt olje generelt, og dette vil jeg si er et demokratisk problem. Når politikerne gir få styringssignal, får oljebyråkratiet svært stor makt.

Svakt Miljøverndepartement
I oppgaven har Berge også sett på maktkampen mellom de forskjellige departementene. Hun har også gått inn på interne kulturer i byråkratiet:
– I Olje- og energidepartementet finnes det en inngrodd skepsis til miljøvern, dette er forsåvidt ikke så rart siden deres oppgave er å forvalte oljeressursene, ikke verne miljøet. Men problemet er at Miljøverndepartementet er såpass svakt inne i beslutningsprosessene som har med olje og gjøre. Miljøverndepartementet har liten makt og innvirkning i energispørsmål, og dette fører til at miljøhensyn ofte taper. Fiskeridepartementet står sterkere i oljesakene. Fiskeridepartementet har jo på en del områder sammenfallende interesser med Miljøverndepartementet. Her kunne vi ventet oss en allianse for å fremme miljø- og fiskerihensyn, men den er i liten grad til stede. Det finnes en skepsis mellom miljø- og fiskeriforvaltningen. Skillelinjen går mellom bruk og vern, Fiskeridepartementet bruker naturen mens Miljøverndepartementet verner den, og dette har ført konflikt i flere saker som for eksempel marine verneområder.

bodytextimage_01-06-Unni-til-DN0001rett-vei.jpg

Berge mener man i steden kan se konturene av en allianse mellom fiskeriaktørene og oljeaktørene. Resultatet er et økt fokus på teknologiske tiltak, heller enn mer fundamentale forslag om å opprette petroleumsfrie områder. I utgangspunktet var forslaget om å opprette petroleumsfrie områder et forslag fra Norges Fiskarlag og fiskeriforvaltningen i forbindelse med debatten om olje i Barentshavet på slutten av 80-tallet. Forslaget ble løftet fram igjen av miljøbevegelsen da man på nytt har begynt å diskuterte olje i nord de siste årene. Forslaget fikk støtte i regjeringserklæringen til Bondevik II-regjeringen, og ble dermed løftet inn i en formell bestlutningsprosess som skulle munne ut i forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet.

– Forslaget om å opprette petroleumsfrie områder førte til uro og sterk motstand i petroleumsforvaltningen, Man prøvde isteden å få fokus over på såkallt sameksistens mellom olje og fisk. Dette gjorde petroleumsforvaltningen ved å bygge allianser med fiskeriforvaltning og fiskeriorganisasjoner. Når samkjøringen mellom miljø- og fiskeriforvaltning i tillegg var svak, kan dette forklare hvorfor petroleumsfrie områder i så liten grad har blitt diskutert i de formelle beslutningsprosessene, til tross for at dette var ønsket av Bondevik II-regjeringen.

– Dersom miljøvernforvaltningen ønsker større innflytelse i oljesakene, må de derfor bli flinkere til å lage allianser med fiskeriaktørene, avslutter Berge.