Fram mot våren kommer Bellona til å kjempe hardt for at det skal etableres petroleumsfrie områder utenfor Mørekysten. Dette vil vi jobbe for gjennom den kommende forvaltningsplanen for Norskehavet. Her forventer vi også at politikerne styrker oljevernet. Denne gang håper vi at regjeringen har lært mye fra forrige gang, da de lanserte en forvaltningsplan for Barentshavet og Lofoten. Den har nemlig ikke blitt fulgt opp særlig bra.

Tanken bak å etablere forvaltningsplaner var meget god. Ved å finne naturens tålegrenser, kan man balansere næringsvirksomhet på en måte som ikke gjør uopprettelig skade på naturen. Ideen ble lansert med brask og bram av Bondevik II-regjeringen. Den skulle bli et verktøy for å finne balansen som kunne løse konfliktene både mellom ulike næringsinteresser i havområdet, og miljøhensyn.

Løftebrudd

Før forvaltningsplanen for Lofoten, Vesterålen og Barentshavet skulle legges fram var det store spørsmålet om havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen kunne åpnes for oljeutbygging eller ikke. Resultatet som ble framlagt av Stoltenberg II-regjeringen i 2006, var at oljeindustrien fikk rødt lys inn til havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen. Men hva har så skjedd siden den gang?

Området er stengt for petroleumsvirksomhet, men sommeren i år som i fjor, teppebombet staten havområdene med seismikk på leit etter oljeforekomster. Seismikkskytingen utenfor Lofoten og Vesterålen provoserte mange mennesker, særlig fiskere som ble berørt direkte av den. I forvaltningsplanen ble det vedtatt at det skulle gjennomføres seismikkskyting, med lovnader om at dette skulle skje i samråd med fiskerne. Så skjedde ikke. Miljøforskning skulle også gjennomføres i områdene. Den manglende evnen til å følge opp denne miljøforskningen med midler har vært eksepsjonell fra regjeringens side. Regjeringen har tydeligvis glemt de løftene den ga i forvaltningsplanen.

I tillegg mener Bellona at det er oppsiktsvekkende hvor lite forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten virker inn på den daglige oljeaktiviteten som drives i Barentshavet. Kroneksempelet på dette kom da Petroleumstilsynet tidligere i år slo fast at StatoilHydro hadde brutt forvaltningsplanens krav til oljevirksomhet i Barentshavet under en leteboring med boreriggen Polar Pioneer. En slik fadese kan skje fordi man ikke har noen som passer på at føringer fra forvaltningsplanen følges opp i oljeselskapenes daglige drift på en korrekt måte.

En plan som varer

Det er imidlertid lett å grave seg ned i det negative. Nå skal det lages en ny forvaltningsplan, og det positive er at det ikke er for sent å snu. Den rød-grønne regjering har nå fått en ny og utmerket sjanse til å vise at forvaltningsplanene for havområdene ikke er en papirtiger, men et styringsdokument, hvor vedtakene som gjøres skal følges opp. Og hvor politikken som legges også gjelder i det daglige, også etter at miljøvernminister Erik Solheim har lagt fram en tung og tjukk papirrapport og sagt noen velvalgte ord om forvaltningsplanen på en pressekonferanse.

Bellonas krav

Bellonas viktigste krav til Forvaltningsplanen for Norskehavet er at den etablerer petroleumsfrie områder i de mest sårbare havområder på norsk sokkel. Det er flere meget sårbare gyteområder, blant annet utenfor Møre hvor hovedgyteområdet til norsk vårgytende sild ligger. Hundrevis av millioner sildeegg klekkes her vært år. De vil være meget sårbare for et oljeutslipp, som igjen kan gi enorme konsekvenser både for miljøet og for fiskeriene i Norge.

I tillegg forventer Bellona at politikerne griper muligheten til å stille krav til utvikling av sterkere oljevern i Norge. I Barentshavet ser man dessverre flere stygge eksempler på at det tillates leteboringer i områder hvor oljevernberedskapen ikke kan sikre en tilstrekkelig risikoreduksjon, ifølge statens egne miljøetater. Hvis forvaltningsplanen både stiller konkrete krav til oljevernberedskapen ved dagens operasjoner, men også til utvikling innen et visst tidsrom, vil dette kunne stimulere til forskning og teknologisk nyvinning fra oljeindustriens side. I tillegg bør en forvaltningsplan stille strenge miljøkrav til både framtidige og eksisterende boreoperasjoner i havområdet.

Ålesund i november

Vi gleder oss til å se og høre hvilke ambisjoner regjeringen har på høringskonferansen for forvaltningsplanen for Norskehavet i Ålesund den 11. november. Denne gangen må regjeringen følge opp ord med handling, og ikke levere en papirtiger som til daglig ikke fungerer til stort annet enn å finansiere noen byråkrater på heltid. Vi ønsker ingen plan for planens skyld. Da kan de heller spare seg bryet.

Denne kronikken har også stått på trykk i FiskeribladetFiskaren (24.10.2008)