– OLF villeder om farlig avfall

ingressimage_karl-kristensen-web.jpg Photo: Foto: Roberto Di Trani/Bellona

– Bellona mener at de mange uønskede hendelsene i forbindelse med håndtering av farlig avfall fra oljeindustrien har vist at Norge trenger bedre kontroll med hvordan dette skjer, sier fagrådgiver Karl Kristensen.

Han peker på ulykken ved Vest-tank anlegget, skipseksplosjonen om bord på Mar Cristina og ulovlighetene rundt driften av tidligere DVS på Mongstad som eksempler som ingen ønsker en gjentakelse av.

Av denne grunn har norske myndigheter bedt Oljeindustriens landsforening (OLF) om å utarbeide en rapport som gir en oversikt over situasjonen som kan danne grunnlag for å identifisere nødvendige forbedringer.

– Slike forbedringer skulle man forvente at også oljeindustrien selv ønsket velkommen. Så hvorfor velger de å legge frem en rapport som tåkelegger heller enn å belyse utfordringene som vi står overfor på dette området? spør Kristensen.

Rapporten om farlig avfall som OLF la frem 20. juni inneholder så mange alvorlige feil og mangler at det etter Bellonas vurdering ikke finnes noe saklig grunnlag for å hevde at nødvendig behandlingskapasitet nå foreligger for farlig avfall fra oljeindustrien. Allikevel har OLF gått tungt ut og hevdet dette på grunnlag av rapportens innhold.

Mange ubesvarte spørsmål

Bellona sendte denne uken et brev til Klif hvor vi ber om at rapporten avvises, og at man i steden krever en ny utredning som faktisk besvarer de spørsmål Klif opprinnelig krevde utredet.

Bellonas gjennomgang av OLFs rapport har avdekket en betydelig overestimering av påstått behandlingskapasitet, samtidig som avfallsmengdene underestimeres. I tillegg unnlater rapporten å svare på flere vesentlige spørsmål som Klif har bedt om at OLF utreder, blant annet kostnadssiden.

– Rapporten inneholder ingen vurdering av faktisk behandlingskapasitet, kun total kapasitet, og denne synes i tillegg å være overvurdert. Det blir som å hevde at norske sykehus har mer enn god nok kapasitet til operere alle blindtarmpasienter ved å vise til antall blindtarmpasienter per år og total operasjonskapasitet for alle typer inngrep i samme periode, illustrerer Kristensen:

Behandlingskapasiteten det her er snakk om benyttes også av landbasert industri, verksteder og shipping, på samme måte som kirurger opererer mer enn en type pasienter. I begge tilfeller må derfor oljeindustriens og blindtarmpasientenes behov vurderes i sammenheng med kapasiteten som øvrige grupper forventes å legge beslag på.

– Dette ser OLFs rapport fullstendig bort fra.

Rot med tall

30. november i fjor ba Klif OLF om å utrede i hvilken grad det finnes nødvendig behandlingskapasitet for de forventede mengder med farlig avfall som oljeindustrien kommer til å produsere i årene fremover.

I bestillingsbrevet fra Klif står det blant annet at  ”I en slik vurdering bør det inngå kostnader for håndtering og et miljøregnskap, hvor en ser på både utslipp til luft og vann og en tilfredsstillende gjenvinningsprosent.”

Rapporten som nå foreligger sier ingenting om kostnader til tross for at dette ble vist å være en av de viktigste bakenforliggende årsakene til de miljøkriminelle forhold som ble avdekket i forbindelse med DVS-skandalen. Miljøregnskapet som legges frem er også svært mangelfullt. Blant annet vises det til avvik på ca 90 prosent mellom avfallsmengdene som rapporteres fra det nasjonale avfallsregnskapet Norbas og oljeindustriens eget rapporteringssystem Environment web for oljeforurenset vann.

bodytextimage_Frederic-innleder-inspeksjonen-2.JPG Photo: Foto: Håvard Lundberg

– At oljeindustrien i det hele tatt tør å gå ut med så sprikende tall er i seg selv oppsiktsvekkende. Samtidig er det graverende at rapporten ikke gjør noe forsøk på å forklare avviket utover å vise til at Norbas-systemet også inneholder avfallsdata fra andre bransjer, og at avviket må skyldes bidraget fra disse bransjene, sier Kristensen.

– Rapporten unnlater samtidig å nevne at avviket like gjerne kan skyldes underrapportering til oljeindustriens eget system.

Også beregning av behandlingskapasitet synes å være gjort med harelabb. På side 28 i rapporten står følgende: «Kapasiteten er leverandørenes egen vurdering av behandlingskapasitet basert på deres utslippstillatelser.»

Siste del av denne setningen gir grunn til sterk uro, mener Bellona: Den tyder på at behandlingskapasiteten er beregnet med bakgrunn i de mengdene som anleggene har tillatelse fra Klif til å behandle – til tross for at faktisk kapasitet i mange tilfeller er vesentlig lavere. Første del av setningen åpner imidlertid for at avfallsbehandlingsanleggene har gjort en konkret vurdering av sin egen kapasitet, og så rapportert inn denne. Det er med andre ord en stor usikkerhet knyttet til disse tallene, og den må få en oppklaring før rapporten kan brukes som grunnlag for avgjørelser.

– I tillegg bærer oversikten som legges frem preg av at utrederne har hatt mangelfull oversikt over de enkelte anleggenes faktiske utstyr og anleggsstruktur, sier Bellonas fagrådgiver.

Måten fremtidige avfallsmengder estimeres på, er også svært mangelfull. På side 21 framgår det at «Det er kun planlagte brønner som kommer med i prognosen, og det er derfor naturlig at antallet blir mindre jo lenger ut i tid man kommer.» Rapporten legger altså kun brønnbaner som det foreligger planer for til grunn for sin beregning.

Dette kan gi et rimelig resultat på kort sikt, men på lengre sikt blir denne beregningsmåten meningsløs ettersom planer for brønnbaner i dette tidsrommet i mange tilfeller ennå ikke foreligger. Rapporten tar for seg tidsrommet fram til 2016. Det er påregnelig at det innen da vil være brønner i drift som i dag ikke er planlagt.

– På denne måten skapes et inntrykk av at avfallsmengdene vil gå ned, til tross for at aktivitetsnivået i samme periode forventes å være på samme nivå som i dag eller stige, sier Kristensen.

Hva med kapasitet for mellomlagring?

Med så stor usikkerhet i prognosene ville man forventet at i hvert fall kapasitet til mellomlagring var grundig utredet, både fordi dette representerer en nasjonal bufferkapasitet i perioder med midlertidig underkapasitet i anleggene, men også fordi sprengt mellomlagringskapasitet også var direkte utløsende faktor for DVS-skandalen.

– Dette er nok et eksempel på en sentral problemstilling som man har man valgt å se helt bort fra i rapporten.

En utfordring til norsk oljeindustri

Norsk oljeindustri er mer ressurssterk enn noen annen bransje. Det gir oljeindustrien en enestående mulighet til ikke bare å gå foran med et godt eksempel, men til også å være en pådriver for positiv utvikling i de verdikjedene bransjen er en del av. Systemene for kontroll med og substitusjon av farlige kjemikalier på norsk sokkel er i dag veldig mye bedre enn for bare få år siden.

– Det skyldes i stor grad oljeindustriens egen innsats, selv om både myndigheter og andre aktører også har bidratt og vært pådrivere, sier Kristensen.

Det samme gjelder håndteringen av lavradioaktive materialer (LRA).

– Nå er tiden kommet til at oljeindustrien bretter opp ermene og tar tak i utfordringene i forbindelse med oljeholdig avfall på samme måte, sier Kristensen, og viser til at norsk oljeindustri har bedre råd enn at de behøver å betale absolutt minstepris for levering av farlig avfall til aktører som konkurrerer i et marked hvor aktører som kutter hjørner også opererer.

Bellona mener bransjen har finansielle muskler til å inngå langsiktige kontrakter som bidrar til beste tilgjengelige teknologi blir utnyttet, og til videreutvikling av disse løsningene, dersom den ønsker å gjøre det.

For å finne frem til de beste løsningene behøver norsk oljeindustri en kartlegging av utfordringen som er vesentlig bedre enn hva som foreløpig foreligger. Bransjen trenger også en vesentlig mer offensiv innstilling til hvordan muligheter til forbedringer kan gripes. Istedenfor å koste utfordringene under teppet, bør man fokusere på hvilke løsninger som industrien selv ser seg tjent med. Finnes det ordninger som kan bidra til ikke bare nødvendig destruksjon, men også bedre gjenvinning av ressursene i avfallet? Kan en avtale om utvidet produksjonsansvar for oljeholdig avfall etter samme modell som for batterier og bildekk være hensiktsmessig, istedenfor stadig strengere myndighetskontroll? Bør det være krav til forbehandling av avfallet før det leveres? Dette og andre relevante spørsmål bør oljeindustrien selv være med å reise, og bidra til meningsfull debatt om. Hansken er kastet. Bellona håper den plukkes opp.

Bellona

info@bellona.no