Inlegg fra daglig leder i Bellona, Hallstein Havåg, på trykk i Dagens Næringliv i dag.

Stopp grønn omstilling og industribygging – vi trenger flere helsearbeidere, mener Steinar Juel i en kronikk i DN 25. januar. Det er en argumentasjon kun en samfunnsøkonom kan elske.

Grønt mot helse. Sjelden har man sett et bedre eksempel på et falskt dilemma. Er det et slags anti-hegnarsk «nå må vi leve av å stelle såra på hverandre»?

Denne gangen mener Steinar Juel i Civita at vi må velge mellom en grønn næringsutvikling eller nok folk i helse og omsorgssektoren i fremtiden. Med reduserte lønnsforskjeller mener Juel at Norge ikke er like attraktivt som arbeidsplass lenger, så for å få helsesektoren til å gå rundt kan vi ikke drive med statlige initiativer for ny industriutvikling.

Pluss: Strømmen er dyr! Det er bare å glemme batterifabrikker.

Det er vel helt på det rene at Juel og Bellona er grunnleggende uenige om behovet for en målrettet politisk satsning på grønn omstilling. Bellona mener at en omstilling er nødvendig dersom vi skal løse klimakrisen og skape en bærekraftig økonomi. I Norge betyr det blant annet at vi må ta ansvar for egne utslipp, elektrifisere samfunnet og skape nye arbeidsplasser og eksportnæringer å leve av etter oljen. Omstilling må skje raskere enn noen gang, og i samarbeid mellom næringsliv og finans, politikk og sivilsamfunn.

Etterspørselen etter arbeidskraft er riktignok rekordstor. Men Juels videre argument synes å være at en satsning på grønn industri ikke vil skape attraktive arbeidsplasser slik som oljenæringen har gjort, og dersom det gjør det vil det føre til inflasjon og renteoppgang. Nød og armod, med andre ord, uansett hvordan vi stiller oss.

Et hvert insentiv for grønn omstilling vil til syvende og sist gjøre det vanskeligere å ansette nok folk i helse og omsorgssektoren for å passe på oss når vi skal gå av med pensjon, mener Juel. Men er det virkelig slik, utenfor økonomiske modeller, at batteriindustrien og helsesektoren kappes om de samme folkene? Er det fare for at de som drømmer om å jobbe i omsorgsyrker fristes til å bli ingeniører og vice versa?

Strømmen i Sør-Norge er selvsagt for dyr nå. Lite vann i vannmagasinene her hjemme og energikrisen i Europa har ført til høye priser. Men vi våger påstanden om at dette er et vikarierende argument, og Juels kjepphest er fortsatt minst mulig statlig innblanding. Vi trenger mer grønn strøm i fremtiden, og det er vi nødt til å løse gjennom reguleringer, energisparing og -effektivisering, utbygging av ny produksjon der det er ønskelig og mulig. I mellomtiden er ikke svaret på problemet å sitte på hendene og håpe at ikke inflasjonen kommer og tar oss.

Vi har en mulighet nå til å bygge videre på vår kompetanse i landbasert industri og olje og gass, skape nye og lønnsomme industrier, basert på klimaløsninger med global etterspørsel. Karbonfangst og –lagring, blått hydrogen og batterier er kun noen av eksemplene Bellona jobber med. Der Juel refererer til «eksportinntekter vi ikke trenger», mener Bellona at økte eksportinntekter utenfor olje og gass vil være av stor betydning for norsk økonomi.

Heldigvis ser det ut til at både næringsminister Jan Christian Vestre og klima- og miljøminister Espen Barth Eide er med på tanken.

Vi savner ideer fra Steinar Juel til hvordan vi kan gjøre nødvendig omstilling raskt nok, slik at vi både kan redde klimaet, skape langsiktige, bærekraftige arbeidsplasser og løse ressurskrisen. Eller nytter det ikke hvis det ikke fødes flere barn? Kom igjen, Juel, du jobber i en tankesmie! Begynn å smi!

Les Steinar Juels svar her.

Les Hallstein Havags replikk her.