Industrigrener som blant annet stål, sement og kjemikalier står for en fjerdedel av de globale klimautslippene, ifølge FNs klimapanel IPCC. I prosessen med å lage materialer dannes det store mengder karbondioksid (CO₂). For å redusere utslippene ned mot null bør all CO₂ som kommer ut av fabrikkpipene fanges og lagres for godt. Karbonfangst og -lagring er en av de aller viktigste løsningene på klimakrisa.

CO₂-fangst og -lagring 

Fangst og lagring av CO₂ (engelsk: CO₂ capture and storage, CCS) er en samlebetegnelse for teknologier som skiller karbondioksid ut fra røyk- og prosessgass, for deretter å lagre CO₂ permanent i reservoarer langt under jordoverflaten eller havbunnen. 

Teknologien kan anvendes på produksjon av ammoniakk, sement, stål, glass, plast og aluminium, ved søppelforbrenning, i kull- og gasskraft, og flere andre sektorer. 

Noen industrigrener kan også ta i bruk andre teknologier, og fornybar energi kan erstatte kullkraft. Men i mange tilfeller er CCS både den mest modne og den mest ressurseffektive teknologien (målt i bl.a. areal og energibruk) hvis man vil oppnå store og raske klimakutt. 

CCS er uunnværlig 

Noen industriprosesser har utslipp som verken kan kuttes ved elektrifisering, hydrogen eller biokarbon. Det gjelder for eksempel sementproduksjon, der omdanning av kalkstein gir direkte CO₂-utslipp. Da er CCS uunnværlig hvis vi skal få utslippene ned mot null. Men CCS vil ofte være beste løsning også der det finnes alternativer; storstilt omlegging til hydrogen produsert ved hjelp av fornybar strøm vil innebære enorm økning i strømforbruk, mens produksjon av biokarbon kan medføre store naturinngrep og tap av biologisk mangfold. CCS unngår disse problemene. 

CCS har vært i bruk i flere tiår 

CCS-teknologiene fangst, transport og lagring eksisterer allerede, selv om de til en viss grad må tilpasses forskjellige røykgasser og industrianlegg. CO₂ har vært transportert i rør og på skip i flere tiår. I Norge har Equinor lagret CO₂ langt under havbunnen siden 1996. 

I både Norge og Europa samarbeider industriområder i Rotterdam, Nordrhein-Westfalen og Antwerpen om å utvikle infrastruktur for transport og lagring av CO₂. Det norske selskapet Northern Lights JV bygger CO₂-lager som kan utvides etter hvert som flere industriaktører ønsker å koble seg på. 

CCS kan fjerne CO₂ fra atmosfæren 

Planter og trær tar opp CO₂ når de vokser. Når denne biomassen blir brent eller prosessert og slipper ut CO₂ fra for eksempel smelteverk, avfallsforbrenningsanlegg eller papirfabrikker, kan CO₂-en fanges og lagres. Da blir CO₂ tatt ut av det naturlige kretsløpet, og vi får såkalte negative utslipp – også kalt CO₂-fjerning. En annen variant av CO₂-fjerning er Direct Air Capture and Storage (DAC eller DACS). Begge teknologiene har fordeler og ulemper.  

CO₂ må først og fremst lagres, ikke brukes 

Siden 2015 har en del aktører argumentert for å bruke hydrogen og fanget CO₂ til å produsere drivstoff og andre produkter, og hevdet at dette er et klimatiltak. Bellona har pekt på at dette ofte krever store mengder tilført energi, samtidig som karbonet i de fleste tilfeller forbrennes igjen og deretter slipper ut i atmosfæren. Bellona viser også til utvikling av helelektrisk transport som tar stadig større markedsandeler. Dette vil redusere behov for drivstoff av alle typer, inkludert syntetiske drivstoff basert på karbon fra CO₂-fangst. 

Forskerne bak den siste FN-rapporten om klimakutt (IPCC AR6 WGIII, kapittel 11) skriver at miljøeffekten ved CCS er lett å påvise, mens forskjellige typer CO₂-gjenbruk (Carbon Capture and Utilisation, CCU) har svært ulik og usikker effekt. Av samme grunn har Bellona bedt industri og politikere heller investere tid og ressurser i CO₂-lagring. 

Bellonas CCS-historie

Bellona ble oppmerksom på CCS-teknologiens potensiale i 1992. Fire år senere ba Bellona SINTEF studere mulighetene for å bruke CCS for å kutte utslippene fra kraftproduksjon i offshore-næringen. Bellona jobbet lenge for at CCS skulle være et vilkår for bygging av nye gasskraftverk i Norge. Bondevik-regjeringen var enig, men gikk i 2000 av som følge av at Stortingsflertallet ønsket å tillate bygging av gasskraftverk uten CO₂-rensing. 

I 2006 lovet derimot arbeiderpartiregjeringen CO₂-rensing for raffineriet og gasskraftverket på Mongstad i Hordaland. Daværende statsminister Jens Stoltenberg betegnet det som nasjonens “månelanding” i en nyttårstale. Prosjektet ble skrinlagt i 2013. Likevel ble et testsenter for CO₂-fangst stående igjen som et varig resultat av prosjektet. En rekke internasjonale teknologileverandører har testet CO₂-fangst på Mongstad. 

I 2005 var Bellona med på å starte opp en europeisk samarbeidsplattform for CCS, kalt ZEP. Dette er fortsatt EU-kommisjonens rådgivende organ for CCS, og Bellona deltar i ZEPs arbeidsgrupper og beslutningsorganer. 

I 2008 publiserte Bellona rapporten «How to combat global warming» og holdt i den forbindelse sin første appell om tiltak for å oppnå såkalte negative utslipp. Samtidig ble det lagt nye ressurser ned i arbeidet med å nå ut til et bredt spekter av europeiske interessenter som ønsket å redusere sine CO₂ -utslipp, og å bygge en dialog med teknologiskeptikere om  CCS som klimaløsning. 

I 2009 etablerte Bellona BEST (Bellona Environmental CCS Team), som arbeidet for å fremme raskere implementering av CO₂-fangst – og lagringsløsninger gjennom nasjonale veikart i blant annet Portugal, Romania og Polen. BEST deltok i en rekke viktige fora og nettverk, og produserte publikasjoner og medieutspill. 

Samme år fikk Bellona-leder Frederic Hauge flere sentrale posisjoner i Brussel, blant annet om styremedlem i EUs teknologiplattform for biobrensler. Hauge fikk i oppgave å lede arbeidet med å etablere en felles teknologiplattform for biobrensler og CO₂-håndtering. Bellona sørget samme år for at den rødgrønne regjeringsplattformen inneholdt formuleringer om CCS. 

I 2015 publiserte Bellona rapporten «Norges CO₂-økonomi». Dette er en av en rekke rapporter som pekte på felles CO₂-infrastruktur for transport og lagring som nøkkel til å redusere risiko, få ned kostnader, og utløse fangstprosjekter i Norge og Europa. Denne tilnærmingen skiller seg fra eksisterende CCS-prosjekter, der hvert fangstanlegg har sitt eget CO₂-lager. 

Da Stortinget i 2020 vedtok å bevilge midler til bygging av CCS-prosjektet Langskip, var det en stor seier for Bellona. Regjeringen Solberg og Stortinget hadde signalisert at prosjektet måtte ha internasjonal oppslutning dersom man skulle forsvare å bruke statlige milliarder på CCS.

Bellona mener:

• CCS er en av de viktigste klimaløsningene.
• Klimapolitikk og virkemidler må innrettes slik at moden teknologi blir tatt i bruk for å kutte utslipp nå 
• Fangst og lagring av CO₂ må bli en sentral del av Norges tiltak for å kutte klimagassutslipp både før og etter 2030  
• Regioner, stater og EU må ta en koordinerende rolle i utvikling av infrastruktur for transport og lagring av CO₂, slik at ikke all risiko faller på industriaktører som vil ta teknologien i bruk 
• Støtteordninger må redusere kraftig risikoen ved å ta i bruk CCS, noe som i praksis kan bety at de dekker – gapet mellom kostnad for utslipp og kostnad for CO₂-fangst- og lagring. 
• Støtteordningene må være forutsigbare og ha nok midler til å rulle ut teknologien i en skala som monner. Et logisk valg av kilde til støtte bør være CO₂ skatter, avgifter og kvotesalg  
• Offentlige og private aktører må bruke anbudsprosesser til å kreve mye lavere klimafotavtrykk for byggematerialer som stål, betong og aluminium 
•  Mål og regnskap for CO₂-fjerning (negative utslipp) må bokføres separat fra fossile klimakutt 
  

Bellona jobber med:

• For å skape forståelse for CCS-potensialet i forskjellige industrier samarbeider Bellona tett med norske og internasjonale industriselskaper, arbeidstakerorganisasjoner, næringslivsorganisasjoner, og nasjonale og lokale politikere og embetsverk. Bellonas EU-avdeling i Brussel er sentral i dette arbeidet.